(StudentTorget.no):
Det blir stadig mer populært å ta et såkalt «friår» etter videregående skole. Fler og fler reiser på folkehøgskole, i militæret eller på backpacking. Det er derfor lett å se seg blind på at det faktisk finnes flere muligheter. Uansett om du er 18 eller 40, så er det ikke for sent å prøve noe nytt. I denne serien av alternative friår vil du kunne se at det er mulig å lære mer fra livets skole. Fellesnevneren er at ingen angrer på utbyttet av et år utenom det vanlige.
I en liten sikringsbu på fjellet i Sverige, der ligger Simen. Utenfor hyler vinden, med kast opp til 45 meter i sekundet. På innsiden av veggene har han hengt alt til tørk. Hver ledige lille utstikker er dekket av en sokk eller ullfrotté. Fra hjørnet av rommet knitrer det i en peis. Et høyst uvanlig syn for unggutten som har låst seg inn i en forlatt sikringsbu før. Han teller dag tre. Det har på en måte blitt en vane å ta imot forsinkelser som dette. Nå venter han bare på at det skal bli klarvær, så han kan begynne å gå igjen.
LES OGSÅ: Ønsker du å ta en pause fra studiene?
Så opp til Lars Monsen
Helt siden han var liten, har 21-år gamle Simen Nævestad sett opp til de som går på lange ekspedisjoner. Lars Monsen var en av de som pekte seg ut på skjermen, og Simen fikk idéen om at det var mulig å legge ut på en langtur selv.
– Jeg var ferdig i Forsvaret i januar, og valget var veldig enkelt da jeg plutselig hadde et halvt år fri, sier 21-åringen, som gikk inn for å trene seg opp allerede før han var ferdig i tjeneste.
Det ble mange turer med tung pulk, fordi langtur kunne bety last på opptil 90 kilo i bagasjen. Etter en stund var han plutselig ikke like sterk og hurtig som før. En heller seig og utholden kropp møtte derfor opp på startstreken i Sør-Varanger, og 19. januar 2019 satte han snuta mot 190 dager sør. Planen var å nå hjemkommunen Tvedestrand før 1. juli.
LES OGSÅ: Alternative friår – Thea hjelper unge mødre å føde i u-land
Prøvde å fryse så lite som mulig
En vanlig dag på veien startet tidlig. Vekkerklokken ringte 06.00, for å få fullt utbytte av mest mulig dagslys. Som oftest bodde han i telt. Ifølge Wikipedia er det en konstruksjon med plast- eller stoffduk over en ramme av stenger, hvor hensikten er beskyttelse mot innsyn eller været. Ifølge Simen stemmer dette til et visst punkt. Gradestokken kunne på det verste krype ned mot 42 minus, og det værtette teltet hadde lite som kunne isolere som Glava i veggene hjemme.
– Det var alltid en kamp mot klokka for å ikke fryse av meg fingrene mens jeg kokte opp havregrøt til frokost, sier Simen.
Etter å ha stappet duken i sekken, var han klar for avmarsj. Dagens mål lå ofte seks til åtte timer frem, og han beveget seg i en rytme lært fra Forsvaret: 50 minutters gange, ti minutters hvile. I den kaldeste perioden ble det ikke en gang prioritert en kjølig lunsjpause, og distansene ble derfor ofte kortet ned på grunn av energimangel. Før klokken var 19.00 hadde han gjerne sluknet i posen.
– Om kvelden var det ikke noe mer å være våken for lenger. Jeg klarte bare å tenke på en ting da teltet var oppe, og det var å fryse så lite som mulig.
LES OGSÅ: Alternative friår – Daria reiste på misjonering til Ukraina
Fikk hund av befalet
Timene ble lange for gutten fra Tvedestrand. Til tross for å ha krysset mang en vidde, og milevis med skog, så var det sjeldent at Simen møtte på andre folk. På det lengste gikk han i tre og en halv uke, uten å en gang se en butikk.
– Hvis jeg møtte noen var de som regel på vei motsatt retning. Det ble derfor lite rom for sosialisering, melder Simen.
Heldigvis hadde han mye støtte fra venner og familie, og da befalet i Nord fikk nyss om at han trengte selskap, fikk Simen overlevert sin helt egen Alaskahusky. En hvit og svart laikahund, med navn Elmer, som gikk ved hans side hele veien. Han overøser befalet for sin generøsitet, og mener det var en kjempefordel å kunne ha med noen andre å føle litt ansvar for. I tillegg var Elmer en tankedistraksjon, samt en garanti for ubetinget kjærlighet.
– Det er nok ofte undervurdert hvor mye selskap det er i en hund.
Han mener også det var unikt å være så mye alene. Når småtingene har alt å si, da smaker maten ekstra godt, og været er ekstra pent. Han glemte derfor iblant at han var alene. Dessuten hadde han ofte selskap i menneskestemmer på øret.
– Jeg har nok hørt på to eller tre hundre episoder med Radioresepsjonen, sier Simen, mens han gliser.
LES OGSÅ: Alternative friår – Malte bilder for kost og losji
Ble værfast
Det kan virke som at Simen synes det var litt mer enn helt OK å være så mye egenhånd. Han trekker frem et av de beste øyeblikkene fra tur, og forteller om da han var på påskefjellet i Trøndelag, ett par uker før hytteturistene ankom. Snøen hadde så vidt begynt å smelte, og Simen, Elmer og pulken hoppet fra hvit flekk til den neste, mens solen stekte på de vårbleke armene. Der gikk de, helt alene.
Ikke bare var det kalde og stormfulle netter som gjorde at Simen iblant havnet bak tidsskjema. Da våren kom krypende med sine milde netter, ble det også vanskelig å bevege seg med pulk og ski. I tre uker søkte han derfor ly på en gård, for å vente på at det skulle bli bart nok til å bytte ut pulk og ski med sekk og bein.
– Jeg fikk altså husly der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Selv om dette forsinket planen, hadde jeg noen av de beste stundene på hele turen, sier han fornøyd.
Gutten fra Sørlandet hadde lite erfaring med gårdsdrift fra før. Han forteller derfor om en bratt læringskurve.
– Jeg gikk fra kun å ha sett et lam på et jorde, til å stå med begge hendene oppi en sau, og dra ut et lam midt på natten.
LES OGSÅ: Alternative friår – Caroline er reiseguide på Mallorca
Gjenstår fortsatt en etappe hjemover
På grunn av enda flere værforsinkelser, nådde Simen aldri frem til Tvedestrand før sommeren var omme. Han kjenner på at noe ikke gikk i mål. Likevel gleder han seg over distansen han la ned, og alle minnene og erfaringene det bar med seg.
Sørlandsgutten konkluderer derfor med at hvis han skulle gått på nytt, så ville han starte på sommeren. Da hadde det vært lettere å ta seg frem i terrenget, og mindre slaps og våte sokker kunne spart han for mye kulde og smerte. Han mener derimot at løsningen denne gang har gitt han et helt nytt syn på komfort på tur.
– Nå har jeg opplevd hvor vanskelig ting kan være, så da vet jeg at jeg klarer det meste. Det er en god følelse.
Etter å ha erfart mye fra langtur selv vil Simen være forsiktig med å råde andre til det samme. Han mener det er vel så viktig å bare kose seg på tur, og ikke nødvendigvis ha et like stort mål om distanse. Det er nemlig så veldig lett å bli forsinket. I tillegg mener han du bør være godt rustet for å holde ut lenge.
– Det er ikke så ille å være på tur når det er litt vått, og du vet du skal hjem om to dager. Er du derimot på tur, og vet at du skal gå våt helt frem til det blir fint vær, da er det litt verre.
Tipset hans er derfor å starte i det små. Han tror det å ta en helgetur alene sannsynligvis vil kile like greit i magen som å gå lenge.
Til tross for egne anbefalinger er Simen ikke mettet på langdistanse selv. Etter å ha gått i 190 dager bestemte han seg for å legge skoene på hylla. Da var ferden kommet til Evenstad i Innlandet. Her er han fortsatt, og har etablert en seg base for tre år med studier i skogbruk.
– Jeg har lyst til å gå Norge på langs igjen, men da vil jeg gjerne følge en annen rute, og gjerne gå gjennom hele året.
Dessuten har han ikke kommet i mål ennå. Det gjenstår fortsatt 450 kilometer fra Evenstad og hjem, og de må jeg jo ta en dag de også, avslutter Simen.
