(StudentTorget.no):

 

Det blir stadig mer populært å ta et såkalt «friår» etter videregående skole. Fler og fler reiser på folkehøgskole, i militæret eller på backpacking. Det er derfor lett å se seg blind på at det faktisk finnes flere muligheter. Uansett om du er 18 eller 40, så er det ikke for sent å prøve noe nytt. I denne serien av alternative friår vil du kunne se at det er mulig å lære mer fra livets skole. Fellesnevneren er at ingen angrer på utbyttet av ett år utenom det vanlige.

 

Vekkerklokken durer på 04.00. Rino slår den hardt ned i gulvet, i halvsøvne. Han reiser seg opp, og famler i mørket etter lysbryteren. Han finner den omsider, og hører et knepp, men rommet er fremdeles like bekmørkt. Ikke uvanlig så har strømmen gått igjen. Med armene utstrakt starter han jakten på et stearinlys han kan tenne i stedet, før han hopper inn i en iskald dusj, inn i sine tynne, oransje lakenbukser, og drar et sjal over høyre skulder. Med turbanen godt plassert på hodet farer han ut av rommet, med nesa mot dagens første, faste gjøremål. Før det skal mediteres kvart over fem, skal alle tempelets gulvfliser vaskes. Alle 542 av dem, som ikke har blitt vasket siden samme tid i går.

 

Den første utlendingen på 25 år

Helt siden han var liten drømte Rino Sletthagen (30) om å få lov til å besøke et munketempel. Idéen forplantet seg da han som ung så en dokumentar om hinduistiske munker i India, og ble til virkelighet da han som 23-åring backpacket alene gjennom Asia. Han lot seg fascinere av hinduismens jakt på sannheten, og følte de snakket hans språk da de sa at det er lov til å tvile på deler av religionen. Han ville derfor gjerne finne ut mer om hinduismens kjerne; munketempelet.


– Jeg visste ikke mye om tempelet, kun at de trodde på reinkarnasjon, karma, og at de mediterte daglig. Hva annet de drev med hadde jeg ingen anelse om, men det var det som gjorde det hele så spennende, uvissheten om hva som ventet meg.

 

I flere måneder lette Rino etter det perfekte tempelet der han kunne slå seg til ro. I Thailand og Laos var han innom flere steder, men merket fort at de ikke hadde autentisiteten han var ute etter. De fleste templene kunne ifølge Rino minne mye om Disney World-lignende attraksjoner, med salg av DVD-plater og t-skjorter.

 

– Det hjalp ikke stort da jeg så en munk stå med splitter ny iPhone i en hånd, og en sigarett i den andre. Da tenkte jeg at det eneste som skiller denne munken fra meg var klærne.

 

Ferden gikk derfor videre til India, der håpet var å finne noen templer som var litt mindre påvirket av turisme. Allerede på flyplassen fant han sin ledetråd. Under en skitten gammel poncho og brun cowboyhatt lå en gresk mann og smilte på gulvet, mens andre passasjerer hysterisk løp rundt og ergret seg over forsinkede fly. Nysgjerrigheten tok overhånd, og etter å i siste liten ha turt å spørre hva som lå bak den usedvanlige roen, traff han tilfeldigvis sin første ordentlige tempelveteran. Noen dager senere var Rino derfor på vei til utkanten av det populære Sør-India.

 

Etter å ha vandret noen timer innover bushen, fant han endelig tempelet grekeren hadde snakket om, og det første som møtte Rino der var at han ble kastet på dør. Dette var visst ingen turistattraksjon, og ingen utledninger var tillatt et lengre opphold. Til tross for dette fikk han lov til å bli over helgen, noe som viste seg å ha vært svært heldig. Etter å ha observert Rinos seriøsitet ett par dager, bestemte munkene seg nemlig for å gi ham en sjanse. Han skulle, som første utlending på 25 år, få lov til å bli så lenge han ville. De skjønte nå at han var der av rette intensjoner.

 

 

LES OGSÅ: Alternative friår – Thea hjelper unge mødre å føde i u-land

 

Working 4 to 22

Som nyinnflyttet i tempelet fikk 23-åringen fra Tønsberg servert en meny. Hva var det han ønsket å lære? Han sa han ville lære alt, og selv om visumet gikk ut seks uker senere var han bitt av basillen. Noen måneder senere var han tilbake, og ble i tempelet i ni måneder til.

 

En vanlig dag i tempelet kunne variere ut ifra perioder med ritualer, seremonier og festivaler. Likevel var det stramt opplegg fra morgen til kveld, med fast start klokken 04.00. Etter morgenens gulvvask var det tid for meditasjon. Rino famlet seg videre i mørket. En lang og fuktig steingang leder innover mot to små skinnfeller plassert på bakken.

 

– Her satt jeg og mediterte med min master. Jeg tok beina i kryss, rettet opp ryggen, strakk armene ut til sidene, og satt pekefingeren min inn til det andre leddet på tommelen min. Dette var teknikken for å lagre energien som blir dannet under meditasjonen.


I starten var det utfordrende å skulle holde fokus over lengre tid, og Rinos meditasjonsøkter beveget seg fra knappe 15 minutter der han telte sekunder, til den mer utfordrende, men sinnsroskapende 45.

 

Klokken seks var det tid for chanting, noe som kan minne om felles salmesang, og deretter dagens første fleksibilitetsøkt, for kampsporten Kalaripayattu. En av tøyeøvelsene går ut på å sitte på gulvet mens to andre personer tar hvert sitt bein og drar dem til hver sin side, før du sitter i en 180 graders vinkel med beina.

 

– En utrolig smertefull, men effektiv øvelse. Etter ett par uker med dette, ble jeg supersmidig, og kunne gjøre mye av det sporten går ut på, som å sparke høyt, hoppe og ta saltoer.

 

Etter å ha hatt fullt program i fire timer, var det endelig tid for dagens første måltid. Selvfølgelig innenfor rammene av tempelets strenge laktovegetariske diett. Det serveres ikke kjøtt, fisk eller fugl. På tallerkenen gikk det derfor som regel i bønner, ris, brød og grønnsaker, med den tradisjonelle teen av krydder og melk, chai, på siden. Til tross for en snever meny ble Rino aldri lei den indiske maten. Selv om ingrediensene er enkle, er det krydringen som skaper variasjon i det indiske kjøkkenet.

 

 

LES OGSÅ: Alternative friår – Daria reise på misjonering til Ukraina

 

Gjorde sjeldent en feil to ganger

Resten av dagene gikk med til undervisning i alternativ medisin og massasje, tradisjonell yogatrening, samt karma yoga, oversatt til arbeid med vedlikehold på tempelet. Videre var det enda mer kampsport, da gjerne en litt mer andpusten versjon, hvor motstandere slår på hverandre med håndbaker, pinner, og etter hvert som tiden gikk, med sverd og skjold. Alt uten beskyttelse.

 

– Jeg fikk ofte blåmerker på armer og bein, men så likevel på det som verdt det. Man gjør sjeldent samme feil to ganger. Hvis man ble truffet av en pinne i armen, må man bare jobbe med å blokkere fortere.

 

Rino forteller også om en litt brattere læringskurve enn hva han var vant med i Norge.

 

– Da jeg skulle lære å slå kråke for første gang, brukte jeg litt feil teknikk. Dette ble straffet med et pinneslag på leggen. Primitivt og litt slemt for en vestlig standard, men jeg lærte heldigvis fort.

 

 

LES OGSÅ: Jacob valgte hyttelivet og eventyret

 

Hard jobbing ga resultater

I begynnelsen av oppholdet kunne Rino føle seg litt på utsiden. I tillegg til at det var få som kunne engelsk, merket han også at noen av munkene ikke var så begeistret for at en ukjent utlending skulle få lov til å ta del av de mest hellige seremoniene.

 

– Det eneste jeg kunne gjøre da var å være ydmyk og jobbe hardt.

 

Etter hvert som månedene gikk ble hverdagen mer rutine, og munkene begynte å se på Rino som en av sine egne, og kommuniserte greit med tegnspråk. Ritualene han deltok på ble også mer lystbetonte, og oppgaver han normalt ville sett på som kjedelige hjemme, ble plutselig betraktet som noe spesielt og hellig der.

 

Selv de mest repetitive oppgaver kunne få en mening inne i tempelet. Noe av det viktigste med oppholdet var at Rino så hvordan hardt arbeid fører til gode resultater. En av oppgavene han fikk i starten var å plante 300 planter i en åker. Etter ti timer var han ferdig, og kunne se tydelig forskjell på resultatet av den første og den siste planten han plantet i jorda.

 

– Dette var et av de første bevisene jeg fikk på at det krever trening for å få til ting perfekt, noe som ble en leveregel gjennom hele oppholdet for meg.

 

 

LES OGSÅ: Ønsker du å ta en pause fra studiene?

 

Lykken i minimalisme

Rino mener han aldri har følt seg så glad etter en jobbdag, som det han gjorde i India. Det var en morsom måte å jobbe med oppgaver på, og hver gang han utførte noe nytt og rart, måtte han reflektere over hvorfor han hadde fått denne oppgaven, for å finne meningen bak det.

 

– Til tider føltes det litt som om jeg levde på en annen planet. Ingenting utenfor tempelet hadde noen betydning, og jeg tenkte svært sjeldent på hjemme. Etter hvert mistet jeg også tidsperspektivet, og fulgte ikke lenger med på hvilken dato det var.


I tillegg hadde Rino ikke tilgang på, eller lov til å bruke, vanlige ting som PC, mobil og alkohol. Vanlige distraksjoner ble ikke et fokus i hverdagen, og han mener derfor det var enklere å bare leve i øyeblikket.

 

– Jeg tror en del i dag, spesielt unge mennesker, er redde for å være alene med tankene sine. De gjør seg derfor heller opptatt med venner og fritidsaktiviteter 24/7.

 

Etter litt over ti måneder i tempelet ble Rino godt vant med å leve i egne tanker, og en kveld de satt og sang sammen var det noe som slo han:

 

– Her sitter jeg med ingenting. Jeg går i de samme klærne hver dag, har verken penger, jobb eller andre materielle gleder. Likevel har jeg aldri følt meg så lykkelig.

 

Han mener derfor at han har lært mye om å være sin egen lykkes smed, og tilbake i Norge har han hatt fokus på å finne glede i de små hverdagslige tingene. I tillegg setter han nå mer pris på alenetid. Nå omfavner han stillheten, og kaster seg ikke lenger på mobilen hvis han får litt dødtid, eller ting blir litt kleint.

 

Praktiseringen av øvelsene han lærte har også blitt en naturlig del av hverdagen, men kanskje i en litt mindre grad enn før.

 

– Fordelen i tempelet var at ingenting utenom betydde noe. Tilbake i moderlandet har jeg plutselig så mye å gjøre på en gang, at det har vært vanskelig å få til de samme rutinene for å roe ned i hverdagen.

 

Likevel kan han skimte med 40 minutter meditasjon hver morgen, og yoga og kampsport en til to ganger i uken. Dette har vært viktig for å kunne takle stresset i hverdagen, nå som han studerer til å bli journalist i Volda.

 

LES OGSÅ: Slik finner du motivasjonen i studiehverdagen

 

Advarer om turistfella

Til andre som har latt seg fascinere av Rinos opplegg er han klar på å minne om at dette ikke bare er lek og moro, som det kanskje kan se ut som på film. Det blir lange dager, og særlig i starten vil man nok føle for å gi opp.

 

– Jeg dro til tempelet for å finne meg selv, og hvis du er en av de som ler av denne setningen, så er nok ikke opphold på tempel noe for deg.

 

De fleste seriøse templer tar, ifølge Rino, ikke imot betaling i form av penger, men heller gjennom serviceoppgaver. Steder som kun tilbyr avslapping, yoga og meditasjonskurs koster ofte penger, og er til gjengjeld mer turistvennlige og passende for alle.

 

– Er du ute etter noe på livs-CVen, da har du en endeløs liste med andre muligheter enn den jeg tok her, avslutter Rino.

 

Klikk her for å se alle studier i Norge og utlandet