(StudentTorget.no):

 

Jeg var fanget i en syklus av dårlige tanker, følelser og handlinger. Jeg var fanget i et system hvor jeg var syk, i et samfunn som fortalte meg hvordan hverdagen min måtte være, og i meg selv som strevde med å overleve med meg selv oppi det hele. I Want to Break Free! Uten å vite om jeg tok det riktige valget, og med redsel, angst og usikkerhet, satte jeg meg på flyet med Lima som første destinasjon den 4. februar 2019.

 

Jeg begynte å reise da jeg var 17 år da jeg dro på utveksling til Chile. Jeg hadde en slags følelse av at det var meningen at jeg skulle reise, men det har aldri vært noe intenst ønske. Jeg bare bestemte meg for å gjøre det. Ikke én dag har jeg angret, jeg er som en Bird Set Free! Senere har jeg reist i Europa, store deler av Sør- og Mellom-Amerika, og nå er jeg i Australia.

 

Det jeg ønsker med dette innlegget er ikke å fortelle om ei jente som var stuck i livet, hvor reising reddet henne fra hennes egen destruktive sirkel av onde handlingsmønstre. Jeg vil fortelle dere hvorfor. Hvorfor det reddet meg. Verden er stor, ukjent og overveldende. Når man reiser til nye steder hele tiden er rutiner så godt som umulig å opprettholde. Så hvordan kan det har gjort meg så ufattelig godt å gjennomføre en så betydelig omdannelse av tilværelsen, så skjør, redd og usikker som jeg var?

 

Om du kjenner deg igjen i følelsen av å vær redd for å gå ut blant folk, for det konstante presset av mestring, forventninger og aksept, følelsen av å vær fanget enten på et psykisk eller fysisk plan, følelsen av konstant håpløshet, av å aldri klare å bare Take It Easy, ja, da vet du at det ikke er bare bare å reise ut i den store uforutsigbare og skumle verden. Jeg håper å, i et senere innlegg, dele historier fra de mest vidunderlige, lærerike og inspirerende personene jeg har møtt på min vei. Men, først og fremst vil jeg formidle hvordan jeg har taklet de mest grunnleggende utfordringene, og hvordan det har hjulpet min selvutvikling, og fjernet meg fra den personen jeg var fanget i før det hele startet.

 

Jeg måtte ha struktur, hundre prosent forutsigbarhet i alle situasjoner, god planlegging, minst mulig press, stabilitet og fokus for å ha det bra. Om dette ikke var tilfellet så brøt verden sammen rundt mine føtter og jeg klarte ikke å forlate huset. Den 4. februar 2019 dro jeg inn i det ukjente hvor ingenting av dette kunne opprettholdes. Jeg hadde et Mountain To Move og løsningen ble å dra på en backpackingtur med min kjære Linnea, en reise med bare uforutsigbare konsekvenser, alt var nytt hver uke, null stabilitet, og ingen rutiner. Da jeg dro var jeg livredd, og på én måte ønsket jeg ikke å dra i det hele tatt. Jeg og mine nærmeste hadde akkurat gått gjennom en forferdelig opplevelse, og i to år før dette har jeg vært så syk at å reise på denne måten har jeg sett på som håpløst. Jeg pakket sekken min, håpet at venner og familie ville forstå, og tvang kropp og sjel til å akseptere at dette skulle gjennomføres. Jeg satte meg på flyet med False Confidence, og fløy opp mot White Sky som blanke ark klare for min nye historie.

 

 

LES OGSÅ: Pia-Aurora studerer Business Administration i USA


M E S T R I N G

Flyturen var jævlig. Det var rundt 48 timer med tre mellomlandinger, konstant undertrykking av et boblende panikkanfall, pressende tårer, ustabil puls, kaldsvette og anger. På et punkt holdt jeg på å miste flyet mitt og fant meg selv sprintende gjennom en flyplass i en by med 7 millioner mennesker. Da jeg kom frem til Lima måtte jeg finne ut hvordan jeg kom meg til hostellet jeg hadde booket i Miraflores. Kollektivtransport var ikke snakk om. Jeg tok en altfor dyr taxi.


Disse første timene av turen min var et hardt, hånende slag i ansiktet. Jeg er ikke i stand til dette! Reising er ikke noe for meg, det er bare en fantasi! Men, jeg hadde likevel kommet meg hit. Klart meg helt fint. Jeg hadde holdt motet oppe, beholdt forstanden og funnet veien frem. Jeg fikk en uvant følelse av at I’m Good! For det er akkurat det, i situasjoner som når man reiser, kan man ikke sette seg ned og gi opp. Man må gjennomføre, finne løsninger, og det med én gang. For det er ikke bare å snu å dra hjem igjen. Jeg måtte holde panikken og tårene i sjakk, jeg måtte finne måter å beholde roen og pulsen, jeg måtte møte mennesker og fortelle dem hva jeg ønsket å bestille av mat, jeg måtte finne ut hvor gaten var, jeg måtte holde meg orientert og finne ut hvordan løse det når jeg ikke var fullt så orientert, jeg måtte. Jeg måtte. Hjemme måtte jeg ikke. Jeg kunne utsette, drøye og unnskylde. Nå måtte jeg gjennomføre. Jeg gjennomførte. Jeg følte mestring! Hver dag er slik, hver dag ga meg mestring, hver dag innså jeg at jeg kan, jeg klarer, jeg får til, jeg duger. Slik så jeg, litt hver dag, at jeg som person er kapabel, jeg får til. Det ga meg små, men viktige doser av mestringsfølelse hver eneste dag. For første gang på flere år begynte jeg sakte men sikkert å få tilbake troen på at jeg som individ, som et selvstendig menneske, er kapabel til å mestre. Det har vært en Remedy.

 

Etter en reise med konstante små utfordringer, som ikke var utfordringer for Linnea, men store barrierer for meg, har jeg lært å være veldig løsningsorientert. Jeg har lært at det alltid finnes mer en én løsning på alle problemer, og at alle løsningene stort sett har uforutsigbare konsekvenser som kan ende bra eller dårlig. Jeg har lært at uansett konsekvens så kan jeg ta lærdom fra det, prøve igjen, og vite at på en eller annen måte så finner jeg en løsning. Og ikke minst, jeg har lært å gjøre det med godt mot!

 

 

LES OGSÅ: Dina er på utveksling i Australia


P E R S O N L I G   V E K S T

Som reisende kan det sosiale fort føles overveldende, hvert fall i starten. Jeg har alltid bodd på hostell, ikke motell eller hotell. For dere som ikke vet hva hostell er, så er dette det billigste alternativet mot at du gjerne sover i dorms fra mellom 4 til 20 personer i hvert rom, stort sett i køyesenger. Man betaler mindre jo flere personer som bor på rommet. Det er gjerne felles kjøkken for å lage egen mat og fellesareal. Det er dermed umulig å ikke møte folk. Og siden alle andre er reisende, er det, uansett hvilken person du er, vanskelig å ikke finne fantastiske mennesker å bli kjent med, for at dere er der, er det allerede noe dere har til felles. Du trenger ikke engang å prøve!

 

For meg var dette likevel en stor utfordring. Jeg hadde levd i flere år med ingen tro på min egen verdi for andre mennesker, så å stole på at de menneskene jeg kom i prat med faktisk ønsket å prate med meg, ønsket å bruke tid på meg, var en stor utfordring. For, hvordan skulle jeg tro at de så en verdi i meg, når jeg ikke gjorde det selv? Jeg lærte fort at disse menneskene visste ingenting om min historie, de møter bare den jeg er akkurat der og da. Jeg visste jeg var snill, høflig, og kan smalltalk (Standard; Hvor er du fra? Hva heter du? Hvor har du reist? Hvor skal du?). Til min store overraskelse likte folk den jeg var, og ville bruke tid på meg. Vi ble venner. Vi fant på ting sammen. Vi dro ut på kveldene, og opplevde nye ting gjennom dagen. Og dette skjedde igjen og igjen. For hver gang jeg kom til et nytt sted. Tross for tvil og usikkerhet som slo meg i ny og ne, fikk jeg tro på at jeg er bra, jeg har en verdi, uansett liten eller stor. Jeg ble kjent med de forskjellige personlighetstrekkene mine gjennom møte med mange forskjellige mennesker. Det gikk opp for meg hvilke verdier jeg har som person, ikke bare på skole eller jobb, men de unike verdiene bare jeg bærer og oppfyller. Jeg ble kjent med min moral, hvor grensene mine går i forskjellige situasjoner og konfrontasjoner. Jeg lærte å ta hensyn til mine egne personlige behov for at jeg skulle ha det bra med meg selv, som å sette av tid til skrive, gå en tur/jogge, eller bare få litt alenetid, litt meg-tid. Jeg lærte meg selv å kjenne! Jeg kunne endelig se Clearly det grunnleggende i meg, som gjør meg til det unike individet jeg er.

 

Jeg kunne skrevet en bok om all visdommen andre mennesker har gitt meg gjennom sine historier, sine meninger, og sitt verdenssyn, men det aller viktigste jeg har lært er fra en god venn med en fantastisk sprudlende og rik sjel med navn Emmanuel. Han sa til meg en gang jeg hadde det litt tøft: Sofie, never say ‘yes’ if you are saying ‘no’ to yourself.

 

 

LES OGSÅ: Maren studerer i Polen 

 

K J Æ R L I G H E T

Om du hadde hatt et stort hull i ditt spekter av menneskelige følelser, ville du følt deg som et fullkomment menneske da? Om du aldri følte glede når du var med venner, eller tilfredshet av familie og kjærlighet på julaften, eller latter i hyggelige situasjoner, ville du følt at du levde et verdig liv? Det gjorde ikke jeg. Jeg følte meg til bry, i veien og som en bulldoser for hyggelige situasjoner. Jeg var redd kjente og kjære ikke var nok for å gjøre meg glad. Eller at jeg ikke var verdig å dele deres lykke. Men sannheten er at jeg kjente ikke lenger til følelsen. Jeg kjente ikke lenger igjen positive følelser. Det hadde gått for lang tid med overveldende negativitet, kamp og lidelse til at jeg husket hvordan det var å være glad, eller i det hele tatt trodde på at jeg fortsatt var privilegert nok til å oppleve det igjen. I en tilværelse hvor min største bekymring ofte var hva jeg skulle ha til middag, klarte jeg med øvelse og konsentrasjon å lære å ikke uroe og bekymre meg, ikke stresse, og rett og slett leve minutt for minutt. Jeg visste ikke en gang at en så avslappet tilstand var mulig å oppnå, før jeg plutselig levde etter Løvenes Konges’ livsverdi; Hakuna Matata. Det er ingen spøk, det eksisterer! I denne tilværelsen er horisonten åpen for alle følelser, for der er ingenting som står i veien for dens blomstring. Jeg opplevde glede, latter, tårer og tilfredshet. Jeg følte meg fri, fri til å leve fullt ut! Jeg opplevde å dele en så sterk og reell lykke sammen med en gruppe mennesker, La Familia, at vi alle tok tatoveringen “Lykkelig” eller “Lykke” for å alltid bære med oss båndet vi deler, og minnet om tilværelsen vår sammen. Jeg opplevde intens kjærlighet, både for personer og steder, som har markert min historie og som jeg alltid vil bære med meg. Jeg følte meg Alive! igjen.

 

Lykke varer ikke evig, men det gjør ikke sorg heller, tro det eller ei. Selv om jeg har opplevd lykke, glede, kjærlighet og sterke relasjoner, betyr ikke det at jeg for alltid føler det. Forskjellen fra før disse opplevelsene, og nå, er at nå vet jeg at positive følelser eksisterer, jeg vet at jeg er en Survivor som er kapabel til å føle dem, og jeg vet hva som må til for at jeg skal oppleve det igjen. Jeg bærer minnene med meg! Nå er målet å finne ut hvordan jeg kan skape en balanse og harmoni mellom disse motsettende følelsene også når/om hverdagslivet tar meg igjen.

 

Vi har mulighet til å velge, uansett hvem du er eller hva du tror på så kan vi si oss enig om at vi har valgmuligheter når det gjelder hvordan livet vårt skal utvikles enten i det lange eller korte løp. Det er tross alt My Life, og jeg kan gjør det jeg vil med det, akkurat som du! Men, valg har konsekvenser, noen gode, noen ikke fullt så gode. Noen konsekvenser kan forutsees, andre kan ikke. Reising er ikke for alle, men finn ut hvor du kan oppleve mestring, utfordre deg selv, lære, vokse og bli forelsket. For du er bra, du er god, du har en verdi, og du fortjener også å tro det selv!

 

 

LES OGSÅ: Kristin er på utveksling i Sør-Afrika

 

L I B E R T A D

I Want To Break Free, Single remix - Queen * Bird Set Free - Sia * Take It Easy - KYTES * Mountains To Move - Nick Mulvey * False Confidence -Noah Kahan * White sky - Vampire Weekend * I’m Good - The Mowgli’s * Remedy - KYTES * Clearly - Grace VanderWaal * Hakuna Matata - Nathan Lane, Ernie Sabella, Jason Weaver, Joseph Williams * Alive - Empire of the Sun / -Chase & Status / -Sia /-Madden * Survivor - Destiny’s Child * My Life - Billy Joel ** You Might Find yours - Tom Rosenthal

 

 Klikk her for å se alle studier i Norge og utlandet