(StudentTorget.no):
Da jeg var litt over 24 år gammel pakket jeg kofferten og flyttet til Sør-Korea, hvor jeg skulle lære koreansk i ett år. Det var på sett og vis en måte å rømme, fordi jeg ikke følte meg klar for «voksenlivet» med fast jobb, leilighet og partner.
Sommeren kom, og det nærmet seg 25-årsdagen min. Helt ut av det blå, begynte en haug av ubesvarte spørsmål å dukke opp i hodet mitt.
Er det her jeg skal være? Hvordan blir det å komme hjem? Hva i all verden skal jeg gjøre hjemme? Hva slags jobb skal jeg ha? Hvor hadde jeg likt å jobbe? Skal jeg kjøpe eller leie leilighet? Hvor ville jeg kjøpt? Hvor mange kunne jeg bodd med i kollektiv?
Spørsmålene var uendelige, og det var vanskelig å finne svar. Mange av spørsmålene hadde jeg vært borte i tidligere, men ikke samtidig, og jeg følte jeg kunne svare på mange av de. Nå var alt bare store spørsmålstegn.
Et mørke uten lys
Da jeg flyttet hjem til Norge, var det akkurat som jeg ble umiddelbart deprimert. På ett år hadde flere av mine nærmeste kjøpt leilighet, blitt samboere, fått fast jobb, fått barn, eller blitt forlovet, og der sto jeg med ingenting, foruten at jeg var en reiseerfaring rikere.
Det ble plutselig veldig viktig for meg å kunne nå de samme målene som mine nærmeste. Det var ikke i den forstand at det var noen konkurranse, men jeg ville også føle en viss suksess. Jeg følte at jeg også burde krysse av mer på listen av hva alle i samfunnet mener man burde ha klart når man er 25 år.
Situasjonen var slik. Jeg var 25 år, bodde hjemme hos mor på pikerommet, hadde gått opp i vekt etter mye god utenlandsk mat, hadde utdanning, men vanskeligheter for å få fast jobb, og hadde en stor gjeld etter utdanningen.
LES OGSÅ: Slik lykkes du med hjemmeeksamen
Et sted må man starte
For meg var det riktige stedet å starte å få meg en jobb, men det skulle vise seg å ikke være så lett. Som medieutdannet er sjansene små for å lande noe fast, selv vikariater krever store mengder erfaring, men et sted måtte jeg starte.
Jeg ansatte meg selv som 100 % arbeidssøker med null inntekt, og strakk ut en hånd til kontaktnettverket. Jeg la inn CV på flere rekruteringsfirmaer, og søkte aktivt på vikariatene som ble lagt ut i det offentlige.
Tålmodigheten min var kort, ettersom jeg følte meg så klar for å komme inn i fremtiden. Et par dager føltes som en evighet, og det var dager hvor jeg ikke en gang hadde lyst til å stå opp.
LES OGSÅ: Prokrastinering og hvordan du kan unngå det
En opptur
En dag fikk jeg muligheten til å komme på intervju, og da følte jeg at det endelig skjedde noe. Det ble et lys i enden av den mørke tunnelen, og jeg følte at nå begynner løsningen på kabalen å gå opp.
Som en person som er veldig glad i å være rundt mennesker, og som synes å jobbe er gøy, ble jobben en stor opptur, og jeg følte meg ikke like langt bak venninne mine. Det var ett skritt i riktig retningen.
Stillingen var ikke fast, og når tiden gikk begynte jeg å føle frykten rundt at kanskje den lille oppturen jeg hadde var midlertidig. Jeg hadde ikke lyst til å havne i samme situasjon jeg var i bare noen måneder tidligere.
Alt jeg kunne gjøre var å prestere det beste jeg kunne, og håpe at det ville løse seg, for uten jobben kunne jeg ikke fortsette planen med å havne på lik linje som mine nærmeste.
LES OGSÅ: Slik lykkes du med mappeeksamen
Klar til å besvare neste spørsmål
Selv om en av mange spørsmål føltes besvart, fortsatte spørsmålene å svirre i hodet, og etter at jobben begynte å føles tryggere, måtte neste utfordring på bordet.
Som en ønskelig voksen kvinne på 25 år, som har bodd alene i over fire år, var jeg veldig klar for å flytte fra jenterommet, men hvordan skulle jeg få til det? Jeg visste at flere av venninnene mine hadde god økonomisk hjelp fra foreldre til å kjøpe leilighet, men det var ikke en posisjon jeg selv var i.
Nok en gang slo kvartlivskrisen til for fullt. Tankene om å komme seg ut fra mor ble krevende, og jeg begynte å utagere som en tenåring som ikke har skjønt seg på livet. Å se tilbake på oppførselen min er flaut, men jeg visste rett og slett ikke hvordan jeg skulle takle det.
Alle jeg kjenner har jo kontroll på livet sitt, hvorfor hadde ikke jeg det?
Jeg bestemte meg for å fortelle mamma om hvorfor jeg hadde oppført meg som jeg gjorde, og vi ble enige om å finne en løsning, slik at jeg kunne føle meg bedre. Jeg har ved flere anledninger opplevd at livet er vanskelig, og at man har oppturer og nedturer, og nå var det på tide med en opptur.
LES OGSÅ: Jørgen og Tommi er interns i Kongsberg Gruppen
Å sammenligne seg med andre ødela meg
Gjennom kvartlivskrisen innså jeg at jeg satt fast i en identitetskrise, og den gjorde at jeg lærte meg selv bedre å kjenne. Jeg har alltid vært en positiv jente, som tror på å sende gode tanker ut i universet, og det er slik jeg klarte å overvinne kvartlivsdemonene.
Jeg sluttet å sammenligne meg selv med vennene mine, og aksepterte at jeg ikke kan gjøre annet enn å ta ett steg om gangen. Livet er som et puslespill, og de riktige brikkene vil falle på plass, så lenge man legger inn egen innsats og er åpen med de som bryr seg.
Ved å ha kontroll på pusten, sette en fot foran den andre og øve litt på tålmodigheten, har jeg etter litt tid klart å føle meg mer på rett sted. Jeg har en jobb jeg trives i, har samlet inn nok inntekt, og fått lån, til å kjøpe min egen leilighet. Jeg har lagt fra meg tankene om å sammenligne meg med andre, og har valgt å fokusere på mitt eget liv med meg i fokus.
Til alle dere der ute, som kjenner dere igjen, hold hodet kaldt. Ta ett spørsmål om gangen, gjør ditt beste, og vær den beste personen du kan være.
