«Marianne» er 35 år. Hun har inntil nylig arbeidet som renholder. Hun har akkurat fått beskjed om at en robot vil overta arbeidsoppgavene hennes. Hva skal hun gjøre?

Situasjonen er ment å illustrere en utvikling hvor teknologiske fremskritt gjør at enkelte arbeidsplasser går tapt. På samme måten som hesten i sin tid ble erstattet av traktoren, går vi en fremtid i møte hvor enkelte arbeidstakere vil måtte omstille seg. Enkelte arbeidsplasser forsvinner, enkelte kommer til.

«Marianne» bestemmer seg for å ta høyere utdanning. Hun vil bli sykepleier. Hun støter imidlertid på et problem. «Ole» er en del år eldre enn «Marianne», og for seks år siden flyttet de inn i hans bolig. Ekteparet har begge vært flinke til å spare, så boligen er nedbetalt. Hun og ektemannen, «Ole», har to felles barn.

Les også: Disse studentene kan få dekket halvparten av studielånet

På grunn av at ekteparet eier en nedbetalt bolig, får ikke «Marianne» stipend. Per 2018 er formuesgrensen for ektefeller med felles barn 774 502 kroner.

Formuen er låst i boligen. Disse pengene kan ikke «Marianne» realisere. Hun har ikke bedre råd enn andre, og med to små barn er utgiftene høye. Dermed settes «Marianne», «Ole» og deres to felles barn i en vanskelig situasjon.

Dette er ikke rettferdig fordi «Marianne» gis dårligere forutsetning enn hennes kommende medstudenter, selv om hun ikke har spesielt god råd.

Dessuten skal det norske samfunnet være et raust samfunn, et samfunn som oppmuntrer enkeltmenneske til selvrealisering. Da kan vi ikke bremse «Mariannes» initiativ, vi må snarere oppmuntre henne til å omstille seg.

Det er heller ikke hensiktsmessig fordi vi som samfunn profitterer på høyest mulig sysselsetting. Ingen er tjent med at «Marianne» ikke får forfulgt sitt ønske om å ta høyere utdanning. Vi kan velge å hjelpe «Marianne» til å endre sin kompetanse, og med det gå fra og være lite attraktiv i arbeidsmarkedet, til å bli ettertraktet. Da bør vi også gjøre det.

Det kan være fornuftig å ha et tak på formue. Det som imidlertid ikke er fornuftig, er å ha en grense som rammer helt vanlige folk i en litt uvanlig livssituasjon. De fleste studenter er i 20-årene, men det betyr ikke at systemet skal sile ut alle som ikke passer i den ordinære støpeformen.

Dagens system vanskeliggjør den omstillingen arbeidslivet kontinuerlig må gjennom. De konvensjonelle arbeidsplassene som faller fra krever typisk lav kompetanse. De arbeidsplassene som kommer til, vil antakelig kreve høy kompetanse.

Les også: Sparetips for surrebukker

Vi vil hyppigere enn tidligere måtte fornye den kompetansen vi allerede har, eventuelt tilegne oss helt ny kompetanse i vår aktive periode som arbeidstakere. Derfor er det essensielt at vi evner å legge til rette for livslang læring. Dagens formuesgrense vanskeliggjør dette.

Så, la oss øke formuesgrensen slik at dem i en litt uvanlig livssituasjon ikke rammes, samtidig som dem med mye penger i banken ikke tilgodesees. Utdanningssektoren må bidra til at arbeidslivet kan omstilles, ikke bremse utviklingen.

Innlegget ble først publisert på studvest.no