Fra vi er små opplever vi det magiske med vennskap, magien med å låne hårbørsten til hverandre eller hviske om hvem vi er forelsket i. Når vi er små dømmer vi ikke, vi tenker ikke på hudfarge, religion eller utseende. Barn aksepterer alt av vennskap. Det gjør vi jo i dag også, men vi er kanskje mer dømmende til det ytre enn da vi var barn. Å sykle til Emilie og leke politi og røver eller å gjemme seg under senga til storesøsteren når hun og kjæresten kysser i senga. Dette er kun noen av de gode minnene jeg har med en barndomsvenninne. En venninne jeg kranglet mye med, men en venninne som jeg også er veldig stolt av.


Vi har alle opplevd vennskap som avsluttes. Vi går gjennom et liv fylt med utfordringer, et liv som noen ganger kan være litt vanskelig. Det er ikke lett å miste en venn, det skal aldri være lett. Men noen ganger må det nok skje for at begge parter skal komme seg videre. Vi møter mange gode venner gjennom livet. En er god på å gi råd om kjærlighetslivet, en er en perfekt venninne å ta med på byen og en er god på å lytte til dine innerste tanker. Venner kan virkelig fikse alt.


Jeg har mange gode venninner. Disse vet jeg vil støtte meg uansett, og jeg er stolt over at de stoler nok på meg til å fortelle alt til meg. Men det er ikke alle som har lett for å skaffe venner. Det er ikke alle som tør å delta på fadderuka eller bli med hjem til Thea for å se «Skal vi danse». Jeg har møtt denne vennen som ikke er like sprudlende eller utadvendt som meg. Disse er det viktig vi tar vare på, det er viktig å invitere de til Thea, og det er viktig å be hun/han komme på fadderuka! Selv om en kan virke stille kan hun/han ha den villeste humoren eller de beste rådene. En stille person kan være den aller morsomste. Ofte former vi vennninegrupper som vi alltid henger med, og det kan kanskje ikke være lett for han/hun å spørre om å bli med. Selv om vi kanskje kan føle at denne personen ikke prøver, så har vi ingen grunn til å bli irritert. Vi vet ikke, vi får faktisk ikke lov å dømme. Det kan være alt fra angst eller dårlige minner med venner som gjør at hun/han syntes alt med vennskap er skummelt. Vi må være der for de som trenger det ekstra dyttet.


Jeg var hjemme en helg for noen uker siden da jeg møtte en jeg har gått på ungdomsskole og videregående med, som gikk i spesialklassen. Jeg var alltid snill med henne da hun ofte ble ertet eller holdt utenfor. Jeg møtte henne på Kiwi der hun jobbet og så fort jeg så henne sa hun hei, lurte på hva jeg drev med og om jeg hadde det bra. Selv husket jeg ikke henne, min mor måtte fortelle meg hvem hun var, og da kom alle minnene tilbake om den søte jenta. Hun var så glad at jeg hadde det bra og i ekstase over at hun møtte meg igjen. Dette var en som alltid var alene. Ei som ofte ble holdt utenfor og på grunn av at jeg var snill fortalte hun senere til mamma at hun husker meg som den eneste som virkelig var der.


La oss alle være der for den ene.

 

Klikk her for å se alle studier i Norge og utlandet