Å være borte på viktige dager er veldig vanskelig. Både dager som er viktige for venner, familie, meg selv, eller dager som julaften, nyttårsaften, bursdager. Det er dager en har masse gode minner fra sammen med kjente og kjære. Det er dager du vet at de gode minner vil gjentas, bygges på og lages, og du er ikke der. Du vil vær det ene tomrommet de kjenner på. For meg er alle mine kjære der hjemme et eneste stort hulrom i kropp, sjel og hjerte.

 

Uansett hvor du er, hvem du er, hva du gjør så vil man oppleve motgang og vanskeligheter med å takle tilværelsen. Hvordan å overkomme motgang er et kapittel i seg selv, men hvordan å, tross for smerte, takle tilværelsen og kanskje til og med sette pris på den er min refleksjon i denne teksten. Som reisende er det mange slike dager, eller perioder.


Når jeg var yngre likte jeg ikke jula. Jeg kunne ikke fordra alt styret, og jeg klarte ikke å sette pris på alt oppstyret med familien. Det påvirket meg ikke så mye å feire jul borte for første gang, i Chile, Jula 2014. Jeg tilbrakte jula med vertsfamilie min (bestående av fem) sin bestemor, som også hadde sin datter med sin datter igjen boende der. Huset var bygd rett ned på bakken, stua var inngangsparti med rom for et salongbord som tok all plassen når vi dro det helt ut, kjøkkenet var helt primitivt med gjenbruk innredning og en vedovns komfyr. Det var tre soverom, mamá og papá fikk det ene rommet, de eldste søstrene mine som var året eldre og året yngre en meg sov i det andre, abuela og tia sov i det tredje. Jeg og min yngste søster, som da var seks år gammel, sov på en madrass, rett på jordgulvet, som akkurat hadde plass langs veggen med inngangsdøra og mellom sideveggene om vi flyttet den ene sofaen og den lille kasse-TVen. Med ni stykker boende i dette huset i en uke var det mye familiedrama som ble slengt veggimellom, masse følelser og lite kjærlighet. Jeg følte meg heldig som fikk et par tøfler til jul av familien min, og en sjokoladeplate fra abuela og co. Jeg fikk øynene opp for jula, og siden har jeg virkelig sett fram til juletiden, satt pris på samværet med familien, og gleden av hvordan julen er hjemme i Norge.



I fjor var jeg ikke til stede for denne tiden med familien min. Jeg ble fratatt den eventyrlige gleden jeg de siste årene har fått av julen, og flyktet fra tilværelsen og inn i undergrunnen sammen med mine alt for kjente venner skam, redsel, usikkerhet, hat, sinne og selvforakt og ikke minst anger. Dette påvirket mine nærmeste i stor grad, og når jeg endelig kom tilbake distanserte jeg meg emosjonelt. Jula var ødelagt. Jeg var ødelagt. Hele romjula var et kaos med en stor svart elefant i rommet, som ingen ville innrømme het Sorg.


Ikke lenge etter nyåret dro jeg fra Norge med nye opplevelser i fantastiske omgivelser gjennom Sentral-Amerika i vente, og forlot mine nærmeste hjemme i en preget hverdag.

 

LES OGSÅ: Julegodtene du kan lage selv


O M D A N N E L S E

19. desember var en vanskelig dag for meg. Jeg hadde gruet meg lenge. Tenkt mye på hvordan håndtere denne dagen. Gruet meg. Vært angstfull bare med tanken. Denne dagen hadde jeg fri fra begge jobbene mine her i Melbourne, noe som bekymret meg, for jobb har alltid vært en god distraksjon og måte for å undertrykke følelsene jeg har. Så hvordan skulle dette gå? Når førjulstiden allerede har gjort meg så skjør, hvordan skal jeg takle denne dagen, dagen alt begynte i fjor? Ville den beste løsningen vær alkohol eller andre rusmidler? Isolere meg og late som om dagen aldri kom? Isolere meg å pine meg gjennom en hel dag med helvete? Jeg våknet opp denne dagen og tok alle alternativ under vurdering. Drøyde ekstra lenge med å stå opp for å bli kjent med følelsene jeg hadde. Så bestemte jeg meg for å stå opp. Kledde på meg et fargerikt sommerantrekk, tok på litt parfyme, ordnet håret mitt, og bestemte meg for at denne dagen skulle bli bra. Men, jeg ville ikke klare det på egen hånd. Så jeg tok i bruk to regler jeg har laget for meg selv for dager som disse: 


 

Del tankene. Ikke plasser deg selv i en ensom situasjon når ting allerede er vanskelig som det er. Om du er reisende, eller hjemme, eller uansett hvor, så er det alltids noen som vil være rundt deg i en vanskelig stund. La dem vite at du har det vanskelig. De trenger ikke vite hvorfor, eller i hvilket omfang, bare si det høyt. “Hei. Bare slik at du vet det, i dag er en litt vanskelig dag for meg. Men jeg vil ikke prate så mye om det.” Slik gir du noen en sjanse til å være der for deg, være en venn, og du vil ikke være alene. Med min beste kompis hjemme har vi et kodeord vi bruker, “Feeling blue”, slik at vi vet når den andre har det tøft og vi kan stille opp, uten å nødvendigvis måtte fordype hva det er vi føler på. På hostellet jeg bor i er det flere som har bodd her like lenge som meg. Jeg har blitt svært glade i dem, og noen er meg spesielt kjær. Med noen av disse delte jeg min bekymring for denne dagen.


Lag nye, gode minner. Et vennskap, slik jeg ser det, er en felles moralsk enighet om tillit og støtte med nestekjærlighet som resultat. Jeg ville stilt opp for mine venner om de har en tøff dag, og denne dagen gav jeg de muligheten til å være den vennen for meg også. Og de stilte virkelig opp! Vi dro på en liten utflukt til Studley Park, gikk tur langs Yarra River og besøkte Abbotsford Convent. Senere møtte jeg og Jade min beste kompis Gerson og hans kjæreste for noen kalde i Alexandra Gardens. Jeg hadde en nydelig dag, i selskap med folk som tok vare på meg, fordi jeg lot dem. Dagen endte med en nydelig solnedgang, som en hyllest til bragden jeg hadde oppnådd denne dagen: Jeg, vi, kan nå se tilbake på denne dagen meg et smil, og intet annet.

 

 

LES OGSÅ: Tips til billige julegaver


G O D  J U L

Jeg visste jula ville komme, jeg visste det var stor mulighet for at min emosjonelle barriere ville sprekke opp, jeg visste det ville bli vanskelig. Det er vanskelig. Det ville nok vært vanskelig også om fjorårets jul var god. Da ville jeg hatt lengsel hjem til de gode minnene, for å se barna åpne gavene, lukten av julemat, den lykkelige tilværelsen av gode stunder med familien. Å føle lengsel på dager som det her er naturlig. Det er en tid hvor et hvert familiemedlem prioriterer hverandre, samles, og med båndet en deler skapes historie som aldri glemmes. Jeg er så heldig å ha flere helt forskjellige familier. Min biologiske og kjæreste familie hjemme i Norge. Min Chilenske vertsfamilie. Og familien jeg har møtt på min vei, over hele verden, også her i Melbourne. Mitt valg ved å dra til Australia har ledet meg til denne fantastiske gjengen som jeg skal tilbringe julen med. Jeg vil for alltid vær meg selv takknemlig for det valget. Vi kjenner alle på det samme, og vi prioriterer hverandre gjennom juletiden, vi skal samles, og båndet vi deler vil skape en ny historie som aldri glemmes.



Men, jeg har også lengsel hjem på grunn av vonde minner på denne tiden. Følelser som blusser opp og som er vanskelig å håndtere. Følelser som jeg nok deler med mine kjære hjemme. Men jeg er ikke der. Jeg er her. De er der. Jeg har gruet meg til dette. Prøvd å forberede meg, finne ut hvordan jula kan bli så bra som mulig. Både for meg, og mine. Jeg har funnet løsningen. Jeg har tatt i bruk mine to regler. Jeg har delt med mine nærmeste her at jeg har det ekstra vanskelig, slik har jeg trygge og forståelsesfulle personer å gå til. Nye gode minner skal jeg få i den irske puben hvor jeg jobber, The Irish Times. Irer er en artig gjeng. Tror jeg. Forstår ikke en dritt. Men jeg stortrives! For et år siden hadde jeg ikke sett for meg at jeg ville se fram til å tilbringe neste jul som bartender i en Irsk Pub i Melbourne. Og for mine kjæreste hjemme tror jeg det beste jeg kan gjør er å fortelle at jeg har det kjempebra! Jeg har oppnådd å lage meg et liv her i Melbourne, på under tre måneder. Nå tar det snart slutt, og jula blir en eneste stor feiring av alle bragder, fantastiske relasjoner og positiv utvikling. Jeg koser meg og trives i tilværelsen, her og nå. Gjør det samme! <3


 

LES OGSÅ: Slik feirer utenlandsstudentene jul


G O D T   N Y T T Å R

I mai 2018 bestemte jeg meg for å ta valg basert på hva jeg faktisk ønsker å bruke tiden min på, rett og slett å være litt egoistisk. Og siden har jeg levd etter dette, tatt valg for meg selv, hensyn til meg selv, uten at det går negativt utover andre. I gjengjeld gav det meg glede og livslyst etter noen dystre år med selvdestruktivitet og ingen tro på meg selv eller motivasjon i livet. 2018 er året jeg i en upublisert tekst kaller “Det revolusjonerende året”. Kun på grunn av egen innsats og stahet. Så kom 19. desember, og jula, som igjen ga meg dårlige premisser for å se frem til et nytt år. Sorg og skam rådet alt jeg bestod av.


De siste fire årene har jeg hatt æren av å bli kjent med, og bli en del av, en helt unik vennegjeng hjemme i Molde. En gjeng som er spredt på grunn av at livets veier har ført dem i forskjellige retninger, men hvert år vender de hjem for å feire julen med familie, og nyåret sammen. Siden har jeg tilbrakt de mest magiske nyttårsaftene med denne gjengen. Venner jeg har masse gode minner med. Som stiller opp og viser omsorg. Venner med et bredt spekter av kunnskap som støtter og hjelper. Venner som aldri forsvinner, som jeg stoler på. Venner med felles moralsk enighet om tillit og støtte. Jeg åpnet meg, viste tillit og delte mine byrder med med vennene mine, og i gjengjeld gav de meg støtte. Den sterke kjærligheten de ga meg i denne perioden i fjor, deres lojalitet og omsorg, ga meg tro på min egen eksistensielle verdi for første gang på flere år. Mine venner stilte opp for meg når jeg trengte det mest. De passet på meg, holdt meg med selskap, og slik var de med meg gjennom den tyngste perioden – med det største nederlaget, i mitt liv. Selv etter fire år, var dette første gang jeg klarte å tro på at jeg betyr noe for noen. At jeg var ønsket. De viste meg kjærlighet i et så bredt spekter at jeg lærte og tro på at jeg var den verdig. De åpnet mitt hjerte så jeg klarte å føle kjærlighet i større grad enn mitt eget selvhat. Slik lærte jeg også å igjen føle kjærlighet fra familien min. Det ga meg håp. Håp for at et nytt år kan bli bra. Håp for meg selv. Håp for mitt liv.



Nyttårsaften 2018 tilbrakte jeg med denne gjengen i en helt naturlig lykkerus av livets beste gaver; menneskene jeg var omringet av, kjærlighet og håp. Den nyttårsaften feiret jeg frihet, frihet fra tre hele år med reint helvette. Jeg feiret motivasjon gjennom livslyst. Jeg feiret privilegier av kjærlighet, vennskap, familie. Jeg feiret at det neste året skulle bli minst like bra, men helst bedre, enn det som hadde vært. Det ble nyttårsforsettet mitt. Jeg skal fortsette å ta hensyn til meg selv, mine ønsker. Jeg skal fortsette å ta lærdom, fortsette å vokse, utvikle meg selv. Jeg skal fortsette å lage nye, gode, minner. Nyttårsforsettet mitt i år også er at neste år skal bli minst like bra, men helst bedre, enn det som har vært.

 

La ditt nyttårsforsett være det samme, og vær litt egoistisk for å oppnå det. La 2020 bli ditt år!

 

 

Jeg ønsker dere alle en God Jul, og et Godt Nytt År!

 
En Hilsen

Tusen takk til familie og venner for et vidunderlig år. Takk for støtte og forståelse for mine valg om å reise. Takk for den viten om at jeg har dere uansett hvor jeg er i verden. Takk for at jeg har dere å komme hjem til når den tid kommer. Takk for et fantastisk år, med masse fine minner, og takk for håp om flere. Tusen hjertelig takk. Glad i dere!

  

Klikk her for å se alle studier i Norge og utlandet