Nasjonale klimatiltak: Henger Norge etter?

03.11.2021 Ida Snoksrud (Blogg)

Foto: Gerard Ferry / Shutterstock

For kort tid siden var jeg på et etterlengtet besøk til mine britiske svigerforeldre. Etter om lag to år med pandemi lyste endelig klarsignalet i herlig grønt, og en lengre tur kunne la seg gjennomføre.

Under oppholdet befant jeg meg ofte rundt middagsbordet, der samtalen fløt i alle retninger. Stadig kom den tilbake til klima og miljø, noe jeg opplevde mine svigerforeldre tok på ramme alvor. Dette overrasket meg, ettersom jeg hittil ikke har opplevd samme engasjement, eller samme bekymring, fra de jeg kjenner i tilsvarende aldersgruppe her hjemme i Norge.

Videre merket jeg meg at fokuset i reklamene på TV ble rettet mot klimavennlige løsninger på hverdagens mange utfordringer – også dette i større grad enn det jeg opplever her til lands. Flere av nyhetssakene sirkulerte rundt klimakrisen og det kommende klimatoppmøtet; Cop26.

De fleste kjenner til Parisavtalen; en internasjonal avtale med klimapolitiske mål som er bindende for alle land som har sluttet seg til den. Avtalen har som formål å bekjempe den trusselen klimaendringene utgjør. Toppmøtet Cop26 avholdes i disse dager, og de deltagende partene diskuterer hvilke handlinger som raskest mulig kan lede til at målene fra Parisavtalen blir innfridd.

I skrivende stund er jeg vel hjemme på Østlandet. Etter reisen sitter jeg igjen med et overordnet inntrykk av at klimakrisen synes mer alvorlig betont, og aktualisert i høyere grad i Storbritannia enn her i Norge. Den politiske situasjonen da jeg reiste sørover var preget av at SV nylig hadde forlatt sonderingene om å danne regjering med Senterpartiet og Arbeiderpartiet, mye på grunn av uenigheter rundt oljepolitikken.

Den nye regjeringen står nemlig fast ved at «olje- og gassindustrien skal utvikles, ikke avvikles». Det tales om føre-var-prinsipper, integrert klimarisiko i petroleumsselskapenes virksomheter, og et langsiktig mål om halvert utslipp fra norsk sokkel innen 2025, og netto null innen 2050. Men er dette godt nok?

På den annen side har Storbritannias regjering allerede besluttet å stoppe all direkte statlig støtte til utvinning, produksjon og transport av fossile brennstoffer. Foruten dette jobber regjeringen mot å avslutte finansieringen av prosjekter som baserer seg på olje og gass, på internasjonal basis.

Allerede her synes forskjellen fra Norge stor.

Målet om null utslipp fra norsk sokkel innen 2050 er vel og bra i seg selv, men det tar ikke høyde for at de største utslippene av olje og gass kommer fra bruken av dem – ikke utvinningen. Den norske oljen og gassen som benyttes utenfor vår landegrense står for langt større utslipp enn det hele Norge produserer til sammen.

Greit nok at det vil stilles strengere krav til utslippskutt, men kan vi virkelig nå målet fra Parisavtalen om begrensning av global oppvarming til under to grader, dersom vi fortsetter utvinningen av olje og gass?

Der Storbritannia strekker seg utover egne landegrenser for å fremskynde en endring i måten andre land bruker fossile brennstoffer, kan det late til at Norge heller gjemmer seg litt bort. Kanskje føles ansvaret for å bekjempe klimaendringene større i Storbritannia, som tross alt har flere øyne på seg enn det vi har her til lands? Eller kanskje det er Norges unike oljehistorie som gjør det vanskelig å gi slipp?

Å sammenlikne «lille» Norge med stormakten Storbritannia vil nok oppfattes av noen som å strekke strikken vel langt.

Likevel skal vi ikke undervurdere oss selv, og den forskjellen vi som nasjon kan utgjøre i kampen mot klimaendringene.