Jeg er vel neppe alene om å ha endret kurs i løpet av studielivet. Den indre stemmen som spør om du har tatt det riktige valget – om ditt fremtidige jeg virkelig vil bli lykkelig langs den karriereveien du har valgt – kan være nokså overbevisende.

Det er nå fem og et halvt år siden jeg gikk ut fra videregående, med en urokkelig overbevisning om at jeg skulle bli tatoveringsartist. Kreativitet hadde alltid vært en av mine sterkere sider, og fikk ofte forrang over undervisningen på skolen.

Da russetiden og den årlige uken på Roskilde var vel gjennomført, satt jeg tilbake på verandaen i barndomshjemmet og ventet på alt som skulle komme.

Det er en rar tid, den tiden før en flytter hjemmefra for første gang. Den beste måten jeg kan beskrive det på er som et vakuum. Som om både du og verden holder pusten samtidig, og ser hverandre inn i øynene.

Jeg brukte de påfølgende to årene på å sole meg i glansen av kunstskolens verden. Det var en tid for kreativ utfoldelse, nye inntrykk, nye bekjentskaper, og ikke minst – frie tøyler. En tid jeg ikke under noen omstendigheter ville vært foruten, selv om den karrieremessig ikke relaterer til der jeg befinner meg i dag.

 

 

Det var i løpet av den latterlig varme sommeren i 2018 at den kreative prosessen jeg hadde hatt gående de siste årene begynte å ebbe ut. Jeg klarte ikke lenger pønske ut motiver, idéer eller design. Det var som drømmen om å bli tatoveringsartist ikke var like klar lenger. Akkurat som en drøm du har drømt for lenge siden, og som blir mer og mer utydelig for hver dag som går.

Dette året hadde jeg en sommerjobb, og en sjef som skulle vise seg å ha stor innflytelse på de valgene jeg senere har tatt. Tross stor aldersforskjell ble vi gode venner den sommeren, og det gjorde meg godt å omgås noen som allerede hadde vært igjennom mange av livets prøvelser. Da både sommeren og jobben var over hadde jeg fått en ny drøm; om universitet og utdannelse.

Jeg husker jeg tvilte på om jeg ville være noe særlig «flink» til å studere, ettersom jeg tidligere hadde gitt ganske blaffen i skolearbeid og karakterer på videregående. Jeg skulle jo holde på med kunst! Snittet mitt var dermed ikke det beste, og jeg så meg nødt til å ta opp en rekke fag på Sonans. I ettertid tror jeg at det å ta opp fag er en gylden mulighet til å finne ut om høyere utdanning er noe for deg eller ikke.

For meg skulle året på Sonans vise seg å bli utrolig viktig. Ikke bare gikk snittet mitt brått oppover, men jeg opplevde en mestringsfølelse som jeg ikke hadde sett maken til før. Gjennom hardt arbeid fikk jeg bedre resultater enn noen gang, og ikke minst en selvtillit som ikke hadde vært der tidligere.

 

 

Høsten 2020 kom jeg inn på bacheloren Kultur og Kommunikasjon på universitetet i Oslo. Studiet, i likhet med mange andre studier på universitetet, er veldig teoribasert – en helomvending fra de praktiske oppgavene jeg var vant med på kunstskolen. Her må det sies at omstillingsprosessen ble betydelig lettere i lys av året jeg brukte på å ta opp fag, hvor jeg opparbeidet noen studieteknikker som fremdeles fungerer godt for meg.

Noe av det mest utfordrende med å begynne å studere var selvfølgelig covid-19 situasjonen. Mangelfulle kommunikasjonsarenaer gjorde at det å sette seg inn i universitetets rutiner, hvor en finner informasjon og hvem en skal oppsøke med hvilke problemer, var en langvarig utfordring. Det skulle dessuten gå over et halvt år før jeg ble kjent med noen andre på studiet mitt.

Til tross for den turbulente starten, angrer jeg ikke på valget jeg tok. Tvert om. Jeg trives utrolig godt som student. Mye bedre enn jeg hadde forventet. Gjennom et verv i en studentorganisasjon ble jeg etter hvert godt kjent med andre på studiet.

Jeg har oppdaget at jeg trives med å lære om nye ting, og å kjenne på at min egen forståelseshorisont blir bredere. Verden blir på en måte mer spennende og interessant når en vet mer om den!