(StudentTorget):
Da jeg var liten var du en superhelt. Du hadde ikke kappen eller superkrefter, men likevel var du en superhelt i mine øyne. Selv om du bodde langt borte, og jeg så deg sjeldent, var du en av mine aller nærmeste. Gleden jeg følte hver gang du overrasket med et besøk på barneskolen. Jeg var så stolt av deg. Alle skulle vite hvem du var.
Vi gikk gjennom tider med utfordringer og skapte gode minner som lever videre med meg, men det gjør ikke du. Du er borte, og jeg er her, uten deg. Det var alltid så gøy med deg. Du var kjent som en morsom person, du var en gledesspreder og alltid festens midtpunkt. Da vi var ute og gikk var det alltid noen du kjente, og du slo alltid av en prat, uansett hvor dårlig tid vi hadde.
Du var aktiv med både fotball og golf, og jeg var som regel med som maskot eller vaffelselger. Det var deg og meg. Jeg husker du spilte fotballkamp. Du ble taklet og lå nede. Hjertet mitt kokte, og selv om jeg bare var fem år, var jeg ikke redd for å fortelle motspilleren, som taklet deg, at han ikke skulle skade deg, for da fikk han med meg å gjøre.
Du visste hva som betydde mest
Du visste hva og hvem som var viktigst for deg, og vi var alltid rundt familie og venner. Familien bodde i nærheten, så det var alltid lett å besøke hverandre. Selv om de andre voksne satt og pratet og drakk kaffe, var du med fetteren, kusinen min og meg, og holdt oss aktive med en eller annen lek. Du var en voksen som lo like godt med barna, som du gjorde med de voksne.
Vi dro på fotballturer og familieferier, og jeg følte meg så heldig som hadde deg. Jeg kunne alltid ringe deg når det var et problem, en gladnyhet eller hvis jeg bare ville slå av en prat. For du var god å prate med og du var en god lytter. Du visste hva du skulle si, og selv om du kanskje var litt vel ærlig til tider, tok jeg til meg det du sa. Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag hvis det ikke var for deg.
Vi har så mange gode minner, og jeg var klar for så mange flere, men det ble det ikke.
En uvirkelighet ble virkelig
En dag i november, den 26. november, skulle jeg på tur med revyen for å koreografere danser og øve på sangteknikk. Juletreet var allerede plassert på Oslo S, og jeg og noen venninner ventet på bilen som skulle plukke oss opp. En nokså vanlig dag ble en dag jeg aldri vil glemme.
Revygjengen og jeg ankom destinasjonen vår, pakket ut og gjorde feltsengene klare for sengetid. Vi hadde et møte om hvilke regler som var viktige å følge, og gikk gjennom planen for helgen, før vi spiste lunsj og startet med skuespilløvelser. Dagen gikk fort, med både sang og dans, og plutselig var det mørkt. Danserne og jeg drev og tullet med forskjellige dansetrinn i et lite rom med speil, slik at vi fikk jobbet litt videre med dansene. En av revyinstruktørene kom inn og spurte om jeg kunne bli med han. Han forteller meg at moren min står utenfor.
Alt gikk fra spøk til alvor. Jeg skjønte at noe var galt. Jeg tok på meg de første skoene jeg så, og ga blanke i jakke, selv om det var minusgrader og snø, før jeg gikk ut. Der sto mamma med rektoren fra skolen. Mamma kom sakte opp trappen med tårer i øynene for å gi meg en klem. Jeg vrei meg ut av klemmen og spurte hva som hadde skjedd. «Det er pappa», sa hun, «han er død».
Jeg kjente bena svikte under meg. Hvordan kunne jeg miste morfaren min i en så tidlig alder? Jeg gråt og sa «morfar» flere ganger, før mamma sa: «Nei, ikke min pappa. Din pappa». Gråten stoppet og jeg reiste meg. Alt av tanker og følelser ble til en tomhet, det ble bare borte. Mamma og jeg ble ledet inn i et hus over gaten, hvor hun fortalte meg hva som hadde skjedd. Hjertet hans hadde stoppet. Jeg var tom og klarte ikke å prate.
Jeg klarte først prate da mamma sa vi skulle pakke sakene mine og dra hjem. «Nei, jeg vil være her. Jeg vil bli her med vennene mine og synge og danse», sa jeg, men etter en del overbevisning skjønte jeg at det beste å gjøre var å pakke sammen. Mobilen hadde ligget nede på rommet med over 20 tapte anrop fra familien. Bilturen hjem var fylt med stillhet, det var ikke noe å si eller gjøre som kunne endre situasjonen.
Et uønskelig farvel
Dagen etter pakket vi bilen, og kjørte til Stavanger for å være med familien og forberede begravelsen din. Det var vondt, men samtidig godt å se søsteren din, moren din og faren din. Vi planla hvem som skulle snakke i begravelsen og hvilke sanger som skulle fremføres. Vi mimret om deg, men selv om det var utrolig mange følelser for de rundt meg, var jeg fortsatt tom.
To dager før begravelsen fikk jeg se deg. Du var fredfull, men samtidig så du så lur ut. Hele familien var sikre på at du skulle reise deg og si at du lurte oss, for du var jo en tøysekopp, men det gjorde du ikke. Du var kald, kledd i finstasen og ble igjen da vi måtte gå. Det var siste gangen jeg så deg.
Begravelsesdagen kom og jeg hadde sittet med talen din i fem dager. Jeg skrev og visket ut, skrev på nytt og visket ut, men på dagen var jeg klar. Vi var tidlig ute og satt på første rad. Jeg innså ikke hvor mange som hadde kommet for å ta farvel med deg, før jeg sto på podiet og var klar for å tale. For første gang kjente jeg tårene presse på, men ingenting kom ut. Jeg husker jeg hadde så lyst til å gråte og være lei meg, men det var ingenting å hente. Til og med den sorgfulle, kraftige gråten til min unge fetter klarte ikke å sette igang gråten min. Vi tok farvel.
LES OGSÅ: 13 Reasons Why We Travel
Tomt og følelsesløs
Pappa ble ikke mer enn 40 år. Foreldre skal ikke miste sine barn, og ungdommer skal ikke miste sine foreldre i en så tidlig alder. Vi skulle hatt så mange år sammen, lagd flere minner, funnet på masse tull og du skulle fulgt meg opp altret i bryllupet mitt, men sånn ble det ikke. Alt som var igjen var et tomrom og et mørke uten tilgang til lys.
Jeg var tilbake på skolen og jobben bare dager etter begravelsen. Det var viktig for meg å bruke tid på noe, for å sitte hjemme og være alene var ensomt. Ensom kunne jeg ikke være. På den tiden kjente jeg ingen andre i min situasjon, men alle visste om min situasjon. Medelever jeg ikke snakket så mye med kom og klemte meg, og lærerne var forståelsesfulle, men selv om jeg aldri var alene, så var jeg alene.
Dagene var krevende og konsentrasjonen var dårlig. Jeg var sliten. Det endte med at jeg måtte sykemelde meg fra jobb, men det gjorde dagene enda mer ensomme. Jeg drømte masse om deg. Du ringte på døren, jeg så deg på den andre siden av perrongen på togstasjonen, jeg så deg i matbutikken, men jeg fikk aldri tak i deg. Jeg våknet og innså at alt var en drøm, og det var vanskelig å innse at jeg faktisk aldri ville se deg igjen.
Aldri alene
Cirka seks måneder etter at du døde, lærte jeg om flere som hadde mistet en forelder. Nylig hadde en gutt fra en annen klasse mistet faren sin til kreften, og vi møttes tilfeldigvis da jeg var ute og luftet hunden. Han spurte meg hvordan man noen gang kommer seg over å miste noen så nære, hvordan man skal leve videre, hva man skal se frem til. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle svare.
Jeg tror ikke man noen gang vil komme seg over å ha mistet noen, men jeg tror tiden vil gjøre det litt lettere. Jeg tror mørket vil bli lysere og alt vi kan gjøre som mennesker som lever videre, er å dele de gode minnene vi har om personen som har gått bort. Vi må vite at vi aldri er alene, selv om alle individer opplever tap på ulik måter. Vi må ikke være redde for å lene oss på andre, ta imot hjelp når det trengs og å prate med noen når vi har det vondt.
Til min kjære pappa, som jeg savner så utrolig mye. Jeg tenker på deg hver dag, og jeg kan ikke sette ord på hvor mye jeg savner deg, men vit at jeg har det bra. Selv om jeg konstant går med et tomrom i hjertet der du tok så god plass, så skal jeg klare meg gjennom de tøffe og utfordrende dagene. Jeg skal leve slik at minnene om deg aldri blir borte.
