Sirener høres utenfor vinduet, et vindkast suser forbi med en høstfølelse som siger inn i leiligheten. Mens inni leiligheten sitter en kvinne som egentlig føler seg som en jente. En jente som akkurat har grått fordi hun savner bestemoren sin og syntes livet er vanskelig.
Vi gleder oss stadig til å bli voksen, men ingen forteller oss hvor vanskelig det er når vi kommer dit. Ingen forteller oss om at vi kan sitte og planlegge livet vårt til punkt og prikke, også kan du våkne en dag og få panikk av dine egne planer. Slik som når en tja jeg vet ikke, en pandemi bare rusler forbi og bestemmer seg for å slå camp fordi folk ikke klarer og ikke slutte å feste eller holde restriksjonene.
Jeg sitter her som en kvinne på 25 som bare skulle ønske hun var 10 år igjen, med plakater på veggene og vanskelige spørsmål som om venninna di Linn vil bli sint hvis du kjøper samme jakke som henne. Jeg tar meg selv lengtende etter å være ung og uvitende om voksenlivet. For noen dager siden gikk jeg morgentur med hunden min og gikk forbi en barneskole der de hadde opprop på hvem som skulle gå i klasse sammen, første skoledag. Jeg ble stående, fant meg en benk og satt meg ned. Dette kan nok ligne på hva en stalker ville gjort, men jeg ga blaffen. Jeg hørte navnene ble ropt opp og tenkte «kan noen rope opp navnet mitt også». Ville kanskje sett litt rart ut at en 25 åring tok 6 klasse om igjen, men dere skjønner greia.
Jeg husker jeg pleide å bry meg så utrolig mye om hvordan folk tenkte og så på meg, hva jeg hadde på meg, hva jeg sa, var jeg for mye eller om jeg sa noe feil? Flere år senere går samme tanker gjennom hodet mitt, men ikke med samme kraft som før. For nå kan jeg lett gå i en grisete joggegenser midt i sentrum uten skam. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om hva folk tenker, jeg har bare økt graden å gi faen.
Jeg jobber stadig med å være i øyeblikket og ikke planlegge livet mitt. Se det positive med en regnfull og mørk dag og være glad for de små tingene i livet. Nå høres jeg nok ut som en guru som akkurat har oppdaget det spirituelle livet og brent litt røkelse sittende i en lotus stilling. En klassisk pandemikrise.
LES OGSÅ: Koronavirus og studenthverdagen
Men noen ganger så vil man bare bli 10 år igjen, la de voksne styre livet og at man kan legge seg tett inntil bestemor og glede seg til dagen som kommer i morgen, for da er det din tur og hente melka på skolen. Noen ganger vil man bare glemme at man har blitt voksen, puste inn og finne hvilepulsen.
