|
|
|
|
|
|
Ingen ser så gamle ut som langrennsutøvere. Denne langdryge saksebevegelsen, de fornuftige anorakkene ispedd småborgelige bjørndæhlie-luer på toppen av hodet. Selv ungene deres ser ut som gamle kvinner og menn, gretne og siklende. Lenge så jeg på østmarka utafor Oslo som dødens forværelse; ”Enter here and abandon all hope”.
Så ble jeg eldre (selvfølgelig), opplevde noen spede turer i forskjellige sammenhenger, og begynte å sette pris på. Det er først når du setter pris på noe, du kan med sikkerhet vite at døden en gang skal inntreffe. Så har du har akkurat erkjent at okei, du setter pris på stillheten, ensomheten eller langdryget, og så kommer faen meg den ettertenksomme jazzen snikende ut av blindsonen. Det er da du vet du slutten nærmer seg med stormskritt.
Trompetist Arve Henriksens nye soloplate ”Strjon” kommer derimot ikke verken med brask eller bram. Den spiser sakte på ditt råtnende legeme, der du sakser innover i skogen. Med dystre baktepper av bass og elektronikk, høres tonene fra Supersilent-musikantens erfarne trompet ut som solide redningstau slynget mot deg oppe fra tretoppene et sted. Han er tålmodig bak hornet, Henriksen, og krever det samme fra deg, der du myser fremover i løypa. Gi ham den og det skal gå deg godt, du kan leve lenge i landet. Så når du kommer halvveis, kan du skue rolig utover det islagte vannet. Bare stå der og bli eldre.
