Sjakkvidunderet Magnus Carlsen speider ikke etter grønnere gress mens han beiter på grønne enger. Han konsentrerer seg heller om å tygge.

– Nja-ei, noe lidenskapelig forhold har jeg vel aldri hatt til spillet.

Magnus Carlsen drar på det, men én ting gjøres umiddelbart klart: Carlsen er ikke en av disse som freser rundt og gløder av lidenskap for ting.

- Som barn tenkte jeg ikke akkurat på å bli sjakkspiller, sier Carlsen avmålt og realistisk. 

Han drives tydeligvis ikke av noe medfødt konkurranseinstinkt.

– Altså, jeg liker det jo. Men når jeg spiller, så spiller jeg for å vinne.

Bedagelig

Det er ikke lett å få tak på hva det er som driver Magnus Carlsen. Han unndrar seg spørsmålene litt – spesielt i begynnelsen. Men så er det da også åpningen som er viktigst, forklarer han. Og dette med åpning, å etablere kriteriene, er han god på.

– Får du en dårlig stilling ut fra åpningen, blir resten av partiet veldig vanskelig. Det er viktig å optimalisere åpningsspillet med analyse.

Carlsen etablerer dermed med implisitt autoritet kriteriene for intervjuet. Uten å egentlig gjøre det.

Man får fornemmelsen av å snakke med en representant for den litt bedagelige, men eminente bygningsarbeiderens smått likegyldige tilfredshet med hverdagen: «Når jeg jobber, så er det for å bringe hjem lønnsslippen.» En sånn som glir lett gjennom rutinene for hverdagen og legger seg tidlig, men samtidig synes det er hardt å stå opp mandag morgen, og ikke bare etter en helg på galeien. 

Men hva er det da som gjør at man orker å drive på? Jo, som for den gode arbeider, er det harmonien i utførelsen av arbeidet som er drivkraften. Det er dette som skiller ham fra den lunkne gjennomsnittsarbeideren.

Sistnevnte har litt rust i maskineriet, klarer ikke helt å gli og fokuserer lett på andre ting – middagen klokka fire, neste ferie. Førstnevnte glir som olja lyn gjennom dagen og nyter harmonien i det daglige arbeidet for så å bli «årets ansatt» hvert år. Skaper resultater, bringer lønnsslippen hjem. Hver eneste gang.

– Det er sant at jeg opplever harmoni under spillet, og den harmonien gjør sjansene større for å vinne, sier Carlsen.

– Jeg får jo glede av spillet, selvfølgelig. Ikke misforstå. Men måten jeg vinner på har mye å bety. Det er viktig å ha harmoni – at rytmen og spillet har en harmoni. Da føles det mye bedre å spille og å vinne, sier nittenåringen med en ujålete oppriktighet.

Ujålete

For noe jåleskrin fylt med sukkertøykulørte følelser er nok ikke Carlsen. Med egen biografi, som brøler om hans geni fra bokhandlerhyller i innland og utland, skulle man tro han ville koste på seg en utsikt mot en og annen rosa sky i horisonten.

Carlsens trener, Simen Agdestein, utga i 2004 boken Sjakkvidunder, om hvordan Magnus Carlsen ble verdens yngste stormester. Magnus er også medforfatter av boken ved navn Lær sjakk med Magnus, som utkom samme år. Som om ikke det kunne fått enhver til å lette, er det også laget en film om Carlsen med tittel The Prince of Chess.

– Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan, så får andre vurdere prestasjonene, sier Carlsen, helt uten tegn på å være kry.

Det er uvant å vite hva man skal forvente av en «biologisk supercomputer: halvt menneske, halvt maskin», som et russisk nettsted beskriver ham overfor horder av fans.

I Russland har Carlsen en stjerne som får pikene til å dåne bare de ser ruter og gutta til å pugge sjakkregler framfor sjekketriks. Men han ikler seg ikke glitter og paljetter av den grunn, forholder seg til det han driver med her og nå og brøler ikke om oppmerksomheten han likevel får.

– Jeg prøver hele tiden å bli bedre; vinne neste turnering først og fremst. Dette er jo også relevant å fokusere på sjakk. Det å bli verdensmester er en vanskelig og uforutsigbar prosess. Derfor tenker jeg bare at jeg skal leve her og nå, bli så god som mulig og se hvor langt det rekker, sier Carlsen, bedagelig og likefrem hverdagslig.

Uvanlig bedagelig for en som lett kunne fløyet til de høye himler på lovord, heder og ære, gått seiersgang mot framtiden teppebelagt med frodige laurbær, som kan friste til en lur.

Carlsen ser ikke ut til å ha det i seg – trangen til å hvile på laurbær. Han tenker ikke så mye over alt dette mediegnålet om hvordan det føles å være en som ikke er som andre, hvordan det føles å være spesiell.

– Hvordan føles det å være spesiell? Et vidunderbarn, en biologisk supercomputer?

– Jeg tenker ikke så mye på det. Det får være andres meninger, svarer Carlsen lunkent.

Så husker han på å være litt grei også:

– Jeg synes jo det er positivt at folk setter pris på det, legger han snilt til.

Flatterer ikke setningen med høyere toneleie selv om han vil være høflig. Styrer harmonien med fast grep. Ingen moll, ingen høye arier. En smule nøktern dur som holder seg på det jevne.

– Har andres meninger noe å si for deg?

– Nei, altså..., det finnes jo enkelte trenere jeg hører på. Det er selvfølgelig ikke alltid jeg er enig. Men generelt? Neeei, det er ikke så viktig hva andre mener.

Julekaos

En uke tidligere. Det er siste lørdag i november. Horder av folk julehandler for livet, krangler om forkjørsrett og koffertregler i rulletrappene på Byporten, Oslo S. En eller annen vikler seg inn i julepynten på toppen av trappa og får hjelp av en forbipasserende til å vikle seg ut igjen.

I etasjen over arrangerer BN-bank Blitz sjakkturnering. Bak en glassrute, hevet over hopen, sitter Carlsen og slakter noen bønder. Han fremstår som selve motstykket til glisne partysvenskers brede glis på Telenor-standen nedenfor og merker ingenting til kampen for tilværelsen rundt ham, dypt konsentrert som han er, rundt et firkanta bord med et like firkanta brett. Kjører løpet sitt. Tar noen trekk.

Selv ikke når to av de handlende begynner å slå etter hverandre med handleposer, fortrekker Carlsen en mine. - Og godt er det, ser det ut som Carlsens far og viktigste støttespiller, Henrik Carlsen, tenker fra sidelinjen.

Konsentrasjon er nemlig en svært viktig egenskap i sjakk, noe Carlsen selv mener han bør bli bedre på.

– Jeg tror det er viktig, og en del av talentet, å ha evnen til å konsentrere seg om de viktige tingene – holde fokus. Tror det er viktig i de fleste sammenhenger, egentlig. Jeg kan bli mye bedre på å ikke miste konsentrasjonen under spillet, kommenterer Carlsen etter spillet.

Han tror kombinasjonen av motivasjon og konsentrasjon er de viktigste egenskapene i sjakk, pluss det å ta rette avgjørelser. Far Carlsen står like fullt på sidelinjen under spillet, som i sønn Carlsens øvrige liv.

– I karrieren har det foreløpig vært jeg selv som har tatt alle valg både på og utenfor brettet, sier Carlsen.

Det er lett å tro ham.

Så Carlsen lar folk flest passere, kjøre sine egne løp, og lukker vinduet til livet som maser om oppmerksomhet, meninger og julegaver som alle må være tidlig ute med. Slår sine egne slag i finalekampen mot USA-mester Hikaru Nakamura. Nakamura seierer denne gangen, men Carlsen fortviler ikke.

– Jeg var ikke så veldig fornøyd, naturlig nok; det er sånt som skjer. Men jeg regner meg selv som en bedre spiller, sier han.

Og det skal vise seg å stemme. For Carlsen seirer når det virkelig gjelder. Leker kanskje litt med byttet? Lar noen vinne – kan jo ikke helt ta motet fra dem. Sparer noen bønder på nåde.

– Tenker du noe over alderen din i spillet mot mye eldre motstandere?

– Jeg føler ingen ærefrykt eller tilsvarende. Jeg regner meg selv som en minst like verdig motspiller for alle jeg spiller mot. Naturligvis har jeg all respekt, for motstanderen har gjerne lang fartstid – men noen ærefrykt...nei. 

Er sjakk kult?

Og det tjener Sjakk-Norge fett på. Nylig foreslo kulturministeren et statstilskudd på 70 mill for å få sjakk-OL til Tromsø i 2014. Det hersker ingen tvil om at Carlsens stjernestatus har bidratt til økt interesse for sjakk. Ifølge generalsekretær i Norges sjakkforbund, Dag Danielsen, har Carlsen attpå til gjort sjakk «kult».

– At sjakk er «kult» er jo Danielsens uttalelse, så det får han stå for. Det som er tingen med sjakk, er at det er mange som kan reglene, men det er ikke som med fotball – at man skjønner hva som foregår hvis man ikke kan det selv.

– Men det må da være litt stas å ha fjernet nerdestempelet fra sjakken?

– I sjakkmiljøet finner man like mange typer folk som i andre miljøer.

– Hva tenker du om å være sjakkens ansikt utad?

– Jeg vet ikke om jeg vil påta meg det å representere sjakkspillere som sådanne.

Carlsen vet hva han vil uttale seg om og slipper ikke unødig synsing inn mellom linjene. 

LES OGSÅ: Sommerens anbefalinger

Historisk

Vi snakker altså om og med Magnus Carlsen. Tidenes yngste verdensmester i lynsjakk. En biologisk supercomputer. Et stykke science fiction, kanskje? Synser og syr teorier om ham. Er det et frampek om menneskehetens generelle tilstand om tusen år? En verden av vitenskapelig fremdyrkede Franken-Carlsener:

Alle vil ikke lenger på TV. Alle vil ikke lenger så behagelige laurbærfrø til den senere hvile. Noen vil sitte bøyd over brettspill med god konsentrasjon, med fokus på det man har her og nå. Bli enda bedre på alt. Uten andre grunner enn nettopp det. Dyrke jorda. Først og fremst.

– Jeg kan bli bedre på alt, sier Carlsen.

– Hvilke planer har du for fremtiden?

– Det har jeg ikke tenkt så mye på. Jeg er jo såvidt ferdig med videregående, og etter det spiller jeg sjakk. Men noe utover det har jeg ikke tenkt.

– Hva tenker du på da?

– Jeg tenker bare at jeg skal leve her og nå, bli så god som mulig og se hvor langt det rekker.

En sjelden type det her.

– Kanskje er jeg en person som forholder seg til ting her og nå, svarer han på spørsmålet undertegnede har mast om en stund.

Rydder tronen

To uker senere i London stadfester Carlsen sin posisjon som verdens ubestridte sjakkgeni: Rydder førsteplassen fri for sin femten år eldre motspiller, Veselin Topalov – verdenssjakkens nr 2 – etter Carlsen selvsagt.

Men det var da også planen:

«Jeg akter å være den ubestridte nummer en og alene på toppen» uttalte Carlsen til Aftenposten like før han ene og alene sikret førsteplassen, som foreventet. OL-gull neste.

Og Carlsen er  i gang med forhåndsprogrammeringen.

Artikkelen ble også trykket i Studentmagasinet Campus