Mange studenter tror de ikke strekker til, og mener gode resultater kun skyldes flaks eller tilfeldigheter. Dette kalles bløffersyndromet, og "flinke piker" er mest utsatt.  

I en undersøkelse fra chef.se kom det frem at 45 prosent av lederne i undersøkelsen følte at de noen ganger har oppnådd sine mål kun ved hjelp av flaks og tilfeldigheter, og ikke gjennom sin egen dyktighet.

De føler rett og slett at de lurer omverdenen til å tro at de har en kompetanse de ikke har, og er ofte redde for å bli avslørt. Begrepet kalles ”The imposter syndrome” på engelsk, og ble først brukt som begrep av amerikanske psykologer på 1970-tallet. De mente det handlet om at man ikke klarer å ta kreditt for sine egne prestasjoner, men forklarer det ut i fra forhold utenfor seg selv.

 

Gjelder også studenter

Dette kan i høyeste grad også overføres til studenter, i følge Rønnaug Tveit leder for Karrieresenteret ved Studentsamskipnaden i Bergen.

- Dette er et velkjent fenomen, og noe vi ofte ser hos studenter som kommer til veiledning hos oss. De mangler selvtillit og troen på seg selv, og dette gir seg utslag i form av valg av videre studier eller hvilken jobb de velger å søke på, eller ikke søke på, sier hun.

Undersøkelsen sier også at det ikke er mange som står frem og søker hjelp for dette problemet. Over halvparten av de spurte hadde aldri snakket med noen om følelsene de hadde om seg selv som bløffmaker.


 

Stor konkurranse

Tveit tror noe av årsaken til at studenter opplever seg selv som en bløff kan være på grunn av overgangen fra videregående skole til universitetet.

- Jeg tror det kan ha sammenheng med overgangen fra videregående skole til det mer konkurransepregede miljøet på universitetet. De er vant til å cruise litt lettere gjennom og være blant de beste, også kommer de på universitetet og der er plutselig alle andre like flinke eller flinkere enn dem.

Dette kan hemme studentene, mener Tveit.

- Dette kan få uheldige konsekvenser for den det gjelder. Det fører ofte til at man unngår å ta på seg nye utfordringer. For studenter vil dette ofte være å unnlate å ta den mastergraden man egentlig gjerne ville tatt, man tør ikke søke på drømmejobben, man vegrer seg for å påta seg større utfordringer. Selv om man i høyeste grad er kompetent, sier hun.

LES OGSÅ: John Christian Elden - hvordan får du det til? Fra studietiden til å bli Norges mest kjente advokat | Studentopplysningen

 

Flinke piker

Den amerikanske psykologen Susan Pinker skriver i sin bok The Sexual Paradox at dette er noe som i større grad rammer kvinner enn menn. Hun sier at kvinner har en sterkere tendens enn menn til å attribuere sin egen suksess til ytre faktorer som flaks og tilfeldigheter.


Tveit sier at dette også gjelder for studenter.

- Den typiske som kommer til oss og opplever dette er noen vi kaller for de ”flinke pikene”. De som tar på seg mange oppgaver, får gode karakterer, men som fortsatt føler at de ikke er god nok og er redde for å bli avslørt, sier Tveit.  

Hedda Ness som tar årsstudium i psykologi for å komme inn på profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Bergen sier at dette er noe hun kan kjenne seg igjen i. I hvert fall til en viss grad.

- Det er lett å glemme de gode resultatene man har fått før når kravene for å komme seg videre er så høye. Det blir lett til at man fokuserer på at man trenger mye flaks for å få en god eksamenskarakter. Det er selvfølgelig ikke særlig heldig, men vanskelig å unngå. Jeg tror det er mange som har det på samme måte, kanskje spesielt jenter, men også mange gutter, sier Hedda.

Det er også lett å bagatellisere de gode resultatene man har fått før ved å si at oppgavene var enkle, eller at man har hatt flaks med oppgaven. Jeg har hvert fall hatt en tendens til å gjøre det. I tillegg fokuserer man også fort på de få dårlige resultatene man har fått og henger seg litt opp i det.


 

Veldig vanlig

Nils Sortland, psykolog og universitetslektor ved det psykologiske fakultet på UIB mener dette er et veldig vanlig fenomen.

- Om ikke det er et formelt psykologisk begrep, så er det et naturlig menneskelig fenomen. Det handler i stor grad om at man har et reelt selvbilde og et ideelt selvbilde. Blir avstanden for stor mellom disse kan det oppleves stressende. At man føler man ikke strekker til, selv om man faktisk gjør det er ikke uvanlig. Ofte opplever man det når man trer inn i en rolle hvor man opplever det stilles forventninger til en som en tror en ikke mestrer. Dette gir seg da effekter som at man er overdrevet forberedt før en oppgave eller man kan komme til å utsette eller avlyse de utfordringer man har fått.

LES OGSÅ: Amanda (19) er profesjonell klatrer

 

Stort personfokus

Slik mestrer du bløffersyndromet:

Lær av dine feil, men ikke forveksle din identitet og din verdi med dine resultater, i blant kan selv den aller beste mislykkes

Fokuserer på det du kan fremfor de områder du føler du ikke strekker til

Husk at alle mennesker blir redde, men at denne frykten ofte ikke er rasjonell, snarere tvert i mot.


Utfordre frykten din. Hva er det du egentlig er redd for, og hva er årsakene og effektene?

Snakk med noen du stoler på om problemet

Kilde: chef.se

Vi lever i en tid der personfokuset er stort. I arbeidslivet og livet generelt blir man vurdert på mange plan og byrden kan synes stor. Sortland tror dette kan være noe av problemet.

- Jeg mener dette først og fremst er et mer vestlig problem. Personfokuset er stort og det blir forsterket gjennom media. Alt skal være perfekt. Man blir veldig opptatt av fasade og image, og jeg tror det kan være skadelig for hvilke forventninger man tror blir stilt til en selv.

Målene vi setter oss selv blir viktige, de bør være realistiske mål, presiserer Sortland.

- Man må stikke fingeren i jorda og spørre seg selv hvor man vil og hva man må gjøre for å oppnå dette, hva er viktig for deg, og hva er sannsynligheten for å lykkes. Det er viktig å huske på at det er svært sjeldent man lykkes 100 prosent, og det er urealistisk å tro at man vil gjøre det i alle sammenhenger. Man må være villig til å prøve og feile, det er slik mye læring foregår. Videre er det viktig å normalisere det, alle opplever det fra tid til annen, ikke diagnostiser deg selv og sett deg i bås, men snakk med andre likesinnede og søk støtte der du kan få det.