Liu Xiaobo er det. Wikileaks er det. Nabokjerringa som sladrer om sexlivet er det. Alle er omgitt av begrepet ytringsfrihet – men hva innebærer det?

”Ytringsfrihet”: Retten til å ytre seg fritt om hva en måtte ønske; retten til å være så kritisk, provoserende eller mainstream som en vil, og uttrykke det. Og – for å ha et grunnlag å bygge våre personlige oppfatninger, konspirasjonsteorier, trivielle innsikter og prisvinnende idéer på – retten til å motta ytringer og informasjon.


En menneskerett


Om forfatteren Anine Kierulf

Anine Kierulf (født 1974) er advokat, og stipendiat ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo.

Hun arbeider med en avhandling om utviklingen av norsk ytringsfrihetsbeskyttelse i lys av jussens overnasjonalisering.

Hun har tidligere skrevet en rekke vitenskapelige artikler og bøker om temaet ytringsfrihet og regnes som en av Norges fremste eksperter på området.

 

Juridisk er ytringsfriheten en menneskerett. Menneskerettigheter tilhører alle, uavhengig av nasjonalitet. De beskyttes oftest av de nasjonalstatene som har domstoler til å håndheve dem. Det er imidlertid en spenning mellom nasjonalstatlig suverenitet og enkeltmenneskers rettigheter, klassisk illustrert av Hitlers Tyskland: Nasjonalstatlige lover kan brukes til å ”legitimere” de grusomste handlinger.  Med Nürnberg-prosessene fulgte erkjennelsen av behovet for overnasjonal sikring av menneskerettighetene. Som Thorbjørn Jagland sa i sin Nobelpristale til Liu Xiaobo, som sitter fengslet for å ha ytret seg om hvordan Kina burde styres: ”Menneskerettighetene begrenser hva nasjonalstaten og flertallet i en nasjonalstat kan foreta seg.” Ytringsfriheten er overnasjonalt beskyttet gjennom flere konvensjoner. I Norge er den i tillegg beskyttet av Grunnlovens  §100, der tre grunner for dens beskyttelse er fremhevet: individenes frie meningsdannelse, den vedvarende sannhetssøken og hensynet til demokratiet, som forutsetter informerte og deltakende borgerne.

 

Kan ytringer være farlige?

Frie ytringer er et utslag av og en forutsetning for det liberale i det kollektive. Den enkeltes rett og samfunnets interesser er imidlertid ikke alltid sammenfallende, og også enkeltmenneskers rettigheter kan kollidere. Sladring om naboens sex-partnere griper inn i hennes rett til privatliv. Oppfordring til vold er en ytring, men krenker ofrenes integritet. Derfor finnes det rettslige grenser også for ytringsfriheten. Grensene må trekkes på en slik måte at de balanserer hensynet til ytrerens frihet og samfunnets interesser. I praksis betyr det at ytringsvernet avhenger av en avveining mellom ytringens bidrag til demokratiet på den ene siden, og skadevirkninger av ytringene på den annen. Er WikiLeaks’ avdekking av mulig grums i innkjøpsprosessen for jagerfly av så stor samfunnsmessig betydning at skaden påført USAs sikkerhet eller diplomatenes samtaleklima må tåles?


Det er noe wergelandsk og hverdagslig på én gang med denne ytringsfriheten. Vi tar den for gitt, men den er sikret i Grunnloven; vunnet en gang for alle en dag i mai 1814, i hvert fall i Norge. Men ble den det? Slett ikke. Selv i Norge må ytringsfriheten stadig vinnes, gjennom åpen diskusjon. Diskusjonen er et mål i seg selv, selv når den er om ytringsfrihetens rettslige grenser, om nå temaet er hvorvidt blasfemiske ytringer bør forbys, lovligheten av de private detaljene Se & Hør sprer, eller trykkingen av Mohammed-karikaturene.

Er det et demokratisk problem at salgbart kjendisstoff fortrenger samfunnskritiske reportasjer? Kampen for ytringsfriheten både er og bør være vedvarende. Og den forutsetter, nettopp, ytringsfrihet. 

LES OGSÅ: Kunnskapsdepartementet ønsker å innføre skoleavgift for utenlandske studenter

Denne kommentaren er opprinnelig trykket i Studentmagasinet Campus