Hans-Erik Dyvik Husby provoserer mer enn før. Bare hos et annet publikum.

– Altså, jeg anbefaler ingen å prøve et bilkræsj for å se hvordan det oppleves å være i en trafikkulykke, svarer Hank von Helvete som Hans-Erik Dyvik Husby på spørsmålet om han i etterpåklokskapens lys ville unnvært heroinfasen og de erfaringene vandringen i sex, drugs og rockens mørke har brakt ham.

Noen minutter tidligere kommer tre røslige karer spaserende inn døra på restaurant Ylajali. To av dem er representanten for plateselskapet Warner Music og manageren Trygve Haug. Mellom dem går Hans-Erik Dyvik Husby, uten Hank von Helvete.

Kledd i hjemmestrikket lusekofte, med surround-skjegg og tjuefem kilo ekstra på kroppen er han påfallende lik Cornelis Vreeswijk, rollen han spiller i dag.

Etter tolv år i rollen som Hank von Helvete har han nå blitt Hans-Erik Dyvik Husby. Skuespiller, visesanger, barnefar, ektemann og seg selv.

Han setter seg ned med et ansiktsuttrykk som ikke sier mer enn at dagen har vært lang fra den startet med opptreden på frokost-tv halv seks i morges. Her er ingen ansiktsmaling å skjule trettheten bak; ingen prangende effekter lyser opp tilstedeværelsen. Ikke engang en dongeribukse vitner om denim-tiden med Turboneger.

Han ser så seriøs ut at han nesten utstråler trass. Kontrasten Hank von Helvete og Hans-Erik Dyvik Husby brøler som et nyfrelst opprør mot fortiden.

– Det er jo nå jeg er meg selv. Da alt handlet om sex og drugs, var jeg ikke i kontakt med meg selv – med mine verdier og min moral, som blant annet innbefatter omtanke for andre. Å fly rundt på scenen i kostyme og lage show hadde ingenting med moral og ansvar å gjøre – det handlet bare om å vise seg fram. Man lever ikke i virkeligheten når man er så rusa at man må ta på veggen for å sjekke om den virkelig eksisterer, eller om det bare er en hallusinasjon.

– Hva mener du når du sier at dette er mer virkelig?

– Når man har angst som gjør at lyspærer ser ut som drageøyne,  lever man ikke i virkeligheten. Virkeligheten er fysisk. Når jeg nå ser denne lampa her, samsvarer lyset med den. Det er som å komme ut av en lang dvale. Jeg lever livet fullt og helt.

LES OGSÅ: Humor og hardt arbeid: Nils-Ingar Aadne om sin karrierereise og sine tips til studenter og unge

Korstog mot psykiatrien

Det er noen som uttrykker bekymring for om han har erstattet jakten på dop med jakten på legemiddelindustrien. At han nå heller ruser seg på psykiatrikritikk og blir hjernevaska av scientologer. Der er imidlertid få tegn på galskap hos mannen som sitter her og ser meg rett inn i øynene med et gnistrende engasjement når man spør ham om ting som ikke har med Hank von Helvete å gjøre.

Antydninger om at han ikke står til ansvar for seg selv, men må regnes som psykiatrisk tilfelle, får ham til å rase.

– De sykeliggjør verden. De har diagnoser nok til å erklære 80 prosent av verden sjuke i hue. Og det er jeg ikke enig i.

Dyvik er dønn seriøs i blikket, og stemmen klar som den nye virkeligheten.

– Altså, jeg er meg sjøl. Jeg er ikke normal, men jeg er faen ikke gal, og jeg har selv kjent på kroppen hva den såkalte legekunsten gjør. Jeg jobber dessuten privat med enkeltsaker hvor fin ungdom som egentlig har et rusproblem, blir sperra inne. Hvis de prøver å snakke om hva de tenker på, så blir de satt på isolat, og hvis de blir provosert og sinte, så blir de lagt i reimer og konstant injisert med giftige stoffer som ødelegger kroppen og hjernen, og til syvende og sist så dør de.

Blikket hviler stødig i en urokkelig øyenkontakt så skråsikkert konfronterende at hele verden blunker på likt.

Fra Hank til Hans 

I et TV-intervju i 2003 sitter en tatovert bar overkropp toppet av et fjes med masse maling i denimvest og flakker med blikket og sier masse usammenhengende om ingenting som svar på det reporteren spør om. Der han tidligere skjulte sjela bak maska til Hank von Helvetes blottede ytre av mage, pupper og rompesprekk med raketter i, sitter han her godt påkledd og blotter sitt sinn.

– Har du blitt ordentlig?

– Næhei! Jeg har da aldri skremt så mange som jeg gjør nå. Skremte jo vannet av rockepolitiet ved å spille inn plate med Carola. Det er jo nå jeg skremmer folk. Den figuren som løp rundt på scenen og viste seg fram i kostyme, skremte jo ingen.

Det er noe ved denne skråsikkerheten som gjør at man forstår at folk blir litt usikre og småskremt av Hank von Helvetes nye Jeg. Han legger ikke noe i mellom, tar kritikken helt ut – både av denne virkelighetsfornektende passive nihilismen han tidligere dyrket og av psykiatrien. Han snakker så hissig at man skjønner at han ikke vil vike før psykiatriens usselhet er avslørt og makten tatt fra dem.

– Er du litt ekstrem?

– Jeg er jo ekstrem. Jeg har alltid likt å skape og har alltid gjort det jeg ville, og det jeg vil, gjør jeg bra. Jeg ville bruke heroin, og da brukte jeg heroin bra.

Så bra at han fyrte av en overdose i 1998. Døde, men gjenoppsto med en fornemmelse av at livet har flere sider, og at han selv hadde en oppgave å utføre.

– Du er kristen?

– Ja.

Blikket viker ikke. Men han lar ikke svaret hvile på et uforbeholdent ja.

– Gnostisk kristen, konkretiserer han.

– Jeg har alltid hatt en gudstro, men det er først nå jeg har fått mulighet til å gjøre det som troen krever av meg. Ta ansvar for verden rundt meg. Alt handler om årsaker og effekter. Jeg skapte også en masse effekter som Hank von Helvete, men det hadde ingenting med mine verdier å gjøre. Det var bare fiksjon. Skuespill.

Dyvik Husby taler om Hank von Helvete som en som ikke har noe med seg selv å gjøre, som om han har sluppet fri fra en besettelse han var dum og tankeløs nok til å la seg forføre av. Ledet ut i fristelse av hodeløs egoisme og narsissisme som gikk så langt at han druknet i sitt eget speilbilde.

Men han trosset legenes dødserklæring og ble gjenfødt som en revidert, lysere versjon av seg selv. En person med ansvar for å utrede mer i verden enn å lage show og dyrke dop.

Provokatør på nytt beite 

Fram trer en ansvarsfull apostel for verdensfred med en fortid på vandring i mørkets daler. Fram til han plutselig når bunnen, gir fraspark og spretter til en helt ny fløy. Har han blitt den gode borgeren han selv avskydde i sin ungdomstid på Blitz?

– Jeg er ikke blitt konservativ, nei, sier han uventet, som svar på tankene mine. Først etter noen lange minutters forvirring ser jeg at han uten anstrengelse leser intervjuspørsmålene mine opp ned fra den andre siden av kafébordet.

Jeg bretter opp arket forsøksvis så umerkelig som mulig. Han ser det, sier blikket, men unnlater snilt og barmhjertig å kommentere det. Er dette samme mannen som før sto på verdensscenen og brølte unoter med raketter i rompesprekken? Som skremte besteborgerlige familier i hus med hage, i medvind fra en hærskare av fans.

Vinden bråsnudde. Nå må de leve med vissheten om at deres djevelske forbilde har begynt å synge julesalmer med popens karismatiske mørkedame, Carola. Etter dette måtte selv den mest hardbarka fansen innse at «Hertugen» var falt. En æra var over.

Men han ser ikke noe konservativt i dette.

– Alt handler om mentaliteten man har. Det handler om å ikke gjøre ukritisk det andre fremmer som det riktige – om å ta selvstendige valg, å tenke selv. Det er litt som at en student i en dialog bare svarer det foreleseren har lært ham, svarer med «foreleseren min sa» som om dette var en absolutt sannhet. «It´s science,» sier de uforbeholdent når man prøver å utfordre det. Og så skal liksom dialogen stoppe der.

– Så det er mulig å være konservativ blitzer, liksom?

– Det er ikke langt fra en ytterkant til en annen, nei.

«Noen må gå i bresjen»

Men selv ønsket om å gjøre godt i verden blir sanksjonert. Der han før fikk kjeft for å lokke kjekk ungdom ut i narkotika og rusorgier, får han nå kjeft for å skremme dem bort fra lykkepiller og psykiatriske legemidler.

I 2009 ble han korsfestet på scenen som Jesus Kristus i musikalen Jesus Christ Superstar. Makthaverne slår tilbake mot den som prøver å frarøve dem makten - psykiatere mener han skremmer pasienter. Bandmedlemmene i Turboneger tar avstand, vil ikke ha noe med dette å gjøre.

– Noen må alltid gå gjennom de første fasene av kjeft og ydmykelse for å bringe saken fram i dagslys. Jeg ser det som min oppgave å bruke den posisjonen jeg har til å gjøre noe med ting.

Etter at han overlevde sitt eget dødsfall, klarte han å karre seg opp på scenen igjen for å åpenbare det skamløse maskefantomets legemlige oppstandelse. Elleville masser og en hel hærskare av undersåtter sto beredt til å adlyde «hertugens» hese, brølende ordrer. Men sjela var fremdeles i dødsrikets dal.

De neste tolv årene gikk han enten på morfin, Subutex eller metadon og misbrukte samtidig alkohol og kokain for flere millioner. Dopmisbruket førte ham inn i depresjon. Da gav legene ham antidepressive medisiner. Denne blandingen gjorde ham aggressiv og psykotisk, og da han igjen søkte hjelp, fikk han antipsykotiske midler.

– Jeg ba hele tiden om hjelp til å bli kvitt medikamentene, men psykiaterne sa jeg måtte vente.

Vendepunktet

Først elleve år etter overdosen ble også sjelen satt fri. Det var en i det store bildet ganske liten hendelse som satte inn nådestøtet.

– Da jeg skulle få barn, skjedde det en overgang. Jeg ble minnet om et ansvar for å bli den jeg burde være. Dette livet gikk ikke lenger. Denne gangen skulle jeg bli rusfri.

Og det ble han. Ikke ved psykiatriens hjelp. Fra den siden ble han spådd et flere måneders avvenningshelvete. Men for en som allerede hadde overlevd en dødsdiagnose, ble det ingen sak å overvinne skjærsilden.

– Det gikk en faen i meg. Jeg fikk hjelp ved et senter som heter Narconon. Der klarte jeg lekende lett og smertefritt å trappe ned på seks uker ved hjelp av metoder som besto av ulike vitaminer og mineraler, samt hyppige besøk i badstua for å svette ut gifta.

Dermed var han kvitt et rusproblem som har vedvart siden han var tolv år gammel, men er bitter på psykiatrien.

– Mener du psykiatrien har skyld i at du ikke har blitt rusfri tidligere?

– Ja, svarer han.

– Alt handler om å tjene penger for legemiddelindustrien. De sykeliggjør barn ved å stemple brysom atferd som sykdom, og gir dem kunstige rusmidler (ritalin, lykkepiller, journ.anm) for å roe dem ned. Dette fostrer en spiral av selvoppfyllende profetier og er starten på et livslangt misbruk. Det man burde gjort, var heller å gi dem et snowboard. Så kunne de fått utløp for energien sin på en god måte, sier han med stemmen blottet for høflig moderasjon.

«Kunstnerens oppgave må rehabiliteres»

Bak dette nådeløse engasjementet sitter en rusfri barnefar og ektemann som tar ansvar for mer enn kun sitt publikums forlystelser. Der han før tok showet så langt at han dopet seg fra å stå til rette for seg selv, går han i dag uredd inn i roller hvor han møter seg selv i døra. Cornelis Vreeswijk tvinger ham ansikt til ansikt med seg selv, og nå viker han ikke med blikket, men blir Vreeswijk med hud og hår.

De to deler suksessen som musikere, så vel som et helvetes privatliv med rusavhengighet på et skråplan fra en bakgrunn med mye flytting og turbulens. Følger han Vreeswijk nedenom og hjem?

– I motsetning til mange artister og kunstnere i dag, så har du et uttalt tydelig engasjement for verden utenfor deg selv. Synes du kunstnere har sluttet å ta stilling dette?

– Kunstnerens rolle må rehabiliteres. Det er kunstnerens oppgave å kommunisere det som føles galt, sier han og erkjenner altså likevel en verdi i erfaringene fra fortiden.

En verdi som ikke sammenlignes med et bilkræsj.

– De erfaringene som jeg ikke er så stolt av, er kanskje der jeg skjønte hvordan Cornelis hadde det med ting han ikke var så stolt av. Det er ingen som liker å drite seg ut for et publikum. Når spottene går av, så sitter man der, og det må man leve med. Å møte seg sjøl i døra på den måten, og så faktisk ikke få lov til å springe og gjemme seg, men framfor kamera bli nødt til å spille ut hver minste detalj – gjør at man får sett seg selv på det hardeste og mest brutale vis. Men jeg har kommet seirende ut av det.