(StudentTorget.no):
Fredag 8. oktober presenterer studentteateret i Bergen sin egen versjon av Anne Franks dagbok. Scenen, kostymer og rekvisitter er hentet fra krigsårene, men manuset er blitt renvasket for forbindelser til Hitlers tredje rike. – Dette er mest et psykologisk familiedrama, sier regissør Mari Sofie Andreassen (28).
Det er mindre enn én uke til skuespillet skal ha premiere på Det Akademiske Kvarter. Om en liten time skal skuespillerne teste ut scenen og replikkene for første gang.
I salen har scenen tatt form, 250 paller skal gjøre tjeneste som interiør, gulv og sitteplasser til publikum. Det står to spinkle senger av stålrør i et hjørne, bak en papirvegg er et opplyst toalett. 100 NSB-pledd ligger strødd i tilfeldige hauger. Hammer, sag, kostebrett, spiker og tilfeldige plankebiter vitner om at ikke alt er helt ferdig enda.
Spent: Regissør Mari Sofie Andreassen er spent på mottakelsen.
Grundig og hektisk forarbeid
I fem og en halv uke har regissør Andreassen og resten av Immaturus jobbet med stykket. Hun forklarer at dagboken til Anne Frank ikke bare står som et eksempel på livet til jøder som levde i skjul under andre verdenskrig.
- Denne situasjonen er reell for mange i dag. Det er krig i verden. Norge er i krig. Det finnes familier på flukt som opplever den samme type redsel som Anne Frank beskrev i sin dagbok. Dette ville vi sette fokus på, og da ble det nødvendig å fjerne alle ting i manus som kunne minne om andre verdenskrig.
For Andreassen var det viktig at alle i Immaturus skulle ha inngående kunnskap om krigen, og det å leve slik som familien Frank gjorde. Etter at skuespillerne var plukket ut hadde de en Anne Frank Kick-off:
- Ole Magnus Wiik, som går på profesjonsstudiet i psykologi, holdt to foredrag for oss. Det ene var om andre verdenskrig. I det andre tok han for seg hvordan familien Frank må ha hatt det, og knyttet det opp mot en psykologisk forståelsesramme. Slik fikk vi bedre forståelse for den redsel, press og stress de må ha opplevd, forklarer hun.
Andreassen lånte også alle bøker hun kunne finne om temaet på biblioteket, laget brettspill og ordnet med øvinger i trange stuer som skulle minne dem om hvordan familien Frank levde. Scenen som er bygget opp i løpet av et par dager gir ikke mye plass til bevegelse, og de høye betongveggene rundt skaper en innestengt følelse.
|
Til tross for manusets løsrivelse fra krigen, blir miljøet stående igjen. Andreassen har ønsket å bevare utseendet så autentisk som mulig, av respekt til dagboken. Det har resultert i en utfordrende og spennende jakt på rekvisitter og kostymer.
- Vi har vært på Fretex, loppemarkeder, i antikvitetsforretninger og også funnet noe gjennom familie og venner. Noen har vært hjemme og rotet på loftet. Vi var også så heldige å få låne ting fra Bergen Byspill. De har et komplett feltsykehus fra andre verdenskrig med blant annet senger, laken, pledd, kopper og fat. Alt var velholdt og derfor brukbart for oss. Det har vært vanskelig å finne ting som er rene og pene. En slitt tallerken fra 40-tallet vil ikke gi riktig autensitet. sier Andreassen.
Rekvisittene ligger enda i en liten haug bak scenen, bare noen er satt ut der de hører hjemme. Nattpotter under sengene, en klassisk turkjele på noe som kanskje skal se ut som en komfyr. Madrassene er tynne, lysestakene enkle, men et par stoler vitner om familien Franks rikdom før de gikk i skjul.
Rekvisitør Hilde Staalesen Lilleøren (25) sin største utfordring var å finne ut hva som egentlig kjennetegner 40-tallet.
- Det er ikke så tydelig designmessig, så det har blitt noen bomkjøp. Bøker var veldig enkelt å finne, men det er mange småting som har tatt tid. Filmukeblad for eksempel, det fant jeg nylig i en antikvitetsforretning. Vi mangler fortsatt et munnbind og en tang som tannleger bruker, men det dukker nok opp, sier hun.
LES OGSÅ: Line Mari Nilsen er Ukas student - keeperproff og studerer barnehagelærer
Sager løs: Det er mye som skal ordnes før premieredagen.
Mamelukker, blonder og dress
Jessica Ådland (25) og Torunn Rødølen (25) står for kostyme og sminke, som også skulle være autentisk. De har behøvd mange plagg, skuespillerne skal gjennom en del skift i løpet av stykket. I tillegg til innkjøp på Fretex og loppemarkeder, har de fått låne klær fra Festspillene i Bergen og fra Rødølens bestemor.
Det går i ulldresser, blondekrager, skinnsko, vester, mamelukker, strømper, bluser, kjoler og skjørt. Mye ligner på moten i dag og stiler fra 60-tallet og fremover, noe som har bydd på utfordringer for Ådland og Rødølen.
- Vi måtte passe på. En kjole som faktisk er fra 40-tallet kan se ut som den er fra 80-tallet. Så i stedet for å lete spesifikt etter 40-talls klær har vi lett etter de klærne som gir oss følelsen av å være fra den tiden, forklarer Ådland.
LES OGSÅ: Didrik Lysvoll kombinerer gründerliv og studier - møt ukas student
Kvinnene vanskeligst
- Det var heldigvis enklere med moten for menn på 40-tallet. De brukte dress, og en dress er en dress. Forskjellene fra i dag er at de brukte ull, kragene er litt annerledes, også må vest og hatt være med, sier Rødølen.
De har nesten alt klart nå. Noen skjorter mangler, kanskje flere strømper. De har funnet ut at perlekjedene ikke har riktig lengde, de er for moderne. En huskeliste skrives med nærmeste penn, en rød sprittusj. Skoene ligger i en krok, skuespillerne må selv huske hvilke par som er deres. Klærne henger kjønnsdelt på hver sin side av garderoben.
Regissør Andreassen kikker på klokken og roper at det er ett minutt til alle skal være klare, men det går minst fem før alle står der de skal og alt på scenen er der det skal være. Gulvet er kostet for sagflis og teip, de som gjør jobben bak scenen sitter spente og stille med et fleecepledd rundt seg. Nå skal de være publikum, nå skal skuespillerne teste replikkene sine på scenen for første gang. Nå begynner den siste etappen før dørene åpnes for alle.
