Har troen din på menneskeheten sviktet? Troen på at folk er gode, innerst inne, også mot fremmede? Knut (80) og Snefrid (79) er her for å gjøre noe med det. 

 

En dramatisk fredag

Det hele startet en fredag morgen. Vi hadde vært på hyttetur i ødemarken, uten dekning eller internett. Dagen hvor jentene skulle tilbake til sivilisasjonen igjen var kommet.

Morgentrøtt går jeg ut på stua fra soverommet jeg deler med en av jentene, og finner Jasmeen, liggende på sofaen i fosterstilling. Hun klynger og bærer seg, og kaster opp. Ida forteller at hun har hatt kramper hele natten og at krampene har blitt verre utover morgenen, og ført til oppkast. Jeg titter bort på henne. Hun er blek og ansiktet hennes vrir seg i smerte. Kan det være blindtarmbetennelse?

Etter konsultasjon med legevakten på telefon finner vi ut av vi må få henne til sivilisasjon. Problemet er at bilen står nesten to kilometer unna, opp en kronglete og bratt sti og bort en ullen grusvei.

Vi pakker sakene hennes, og setter oss ned i påvente av en pause i de kraftige krampene. Når pausen kommer spretter vi opp, får Jasmeen på beina og legger av gårde. Vi kommer ikke lenger enn til bak hytta før krampene igjen intensiveres, og hun må sette seg. Klynkingen opptar, og hun høres ut som mamma gjorde få timer før broren min kom til verden.

Vi kommer oss omsider opp den kronglete og bratte stien til grusveien. Jeg har med en kopp te med tre knuste smertestillende i, som jeg med jevne mellomrom forsøker å presse ned halsen på den syke, i mangel på en bedre ide om hva jeg kan gjøre for å hjelpe. 

Etter langt om lenge, en del oppkast og lange smertefulle pauser, kommer vi frem til bilene. Den ene er manuell og den andre automat. I og med at det bare er Jasmeen, hun syke, som har lappen på manuell, er den bilen utelukket.


 

Bilen er død

Automat-bilen er tom for batteri. Vi leter forgjeves i kriker og kroker på begge bilene etter startkabler, for så å løpe rundt som hodeløse oppskaka høns i et forsøk på å få dekning for å ringe ambulansen. Vi prøver høyt og lavt, selv om jeg egentlig vet at dekning her nede i gropa er utelukket.

Vi har altså en bil vi ikke kan kjøre, en syk venninne i sterke smerter og mobiltelefoner som ikke kan tjene sin funksjon. Her må det handles raskt, og alternativene er få. 

Jeg har tross alt øvelseskjørt på manuell, og er dermed den mest gire-kvalifiserte etter Jasmeen, så jeg bestemmer meg for å prøve.

 

 

Etter å ha kvelt motoren seks ganger tar Jasmeen over, og kjører til krampene kommer tilbake. Midt i Vidalsveien bråstopper hun bilen og kaster seg ut førerdøren.

LES OGSÅ: Linus ble gründer som 15-åring!

 

Reddende engler

Jasmeen ligger på bakken og kaster opp, jeg står på en stein, med mobilen i været og Ida klamrende rundt beina (hun hjelper meg å holde balansen), mens Louly forbereder seg mentalt på hennes tur til å forsøke å kjøre bilen videre.

Som lyn fra klar himmel går anropet til 113 igjennom, etter utallige forsøk, og jeg blir så overrasket at jeg ikke vet hva jeg skal si.

Mens jeg forsøker å forklare den bisarre situasjonen vi befinner oss i til alarmsentralen, og for tiende gang forklarer at vi ikke har dekning og ikke har lappen så nei vi kan ikke kjøre dere i møte, kommer det en bil kjørende bakfra. Det er ytterst sjeldent, nærmest et mirakel, å møte andre biler på denne gudsforlatte avsidesliggende veien et sted mellom Bukollen og Nes i Ådal.

Et eldre ektepar, som vi senere får vite heter Knut (80) og Snefrid (79), kommer ut av bilen og jeg kunne sverge på å skimte glorier over hodene deres. De skjønner raskt at det er fare på ferde. Vi forsøker å forklare hva som skjer, i ufullstendige setninger og i munnen på hverandre. Omsider får vi forklart i klartekst og blir enige med ekteparet og alarmsentralen at Jasmeen skal sitte på med Knut og Snefrid til Hedalen, hvor ambulansen møter dem.

Knut skal også ringe Falken for oss, slik at vi kan starte bilen til Louly igjen.

De viser seg å være reddende engler.


 

En bil vi ikke kan kjøre

De drar av gårde, og vi blir stående igjen i Vestre Vidalsvei, ikke så langt fra Koplerrudsetra, med en bil vi ikke kan kjøre, og en voksende følelse av uro over å ha sendt vår syke venninne av gårde med vilt fremmede.

Vi bestemmer oss for å forsøke å kjøre bilen videre til et sted vi kan snu, og kanskje også få god nok dekning til å ringe etter veihjelp selv. Det er Louly som kjører bilen, med kløtsj-veiledning fra meg. Her gjelder det å huske det jeg har lært.

I snuprosessen havner vi i en grøft. Hjulene spinner i sanda nede i grøfta, og vi kommer ikke opp. 

Ida og Louly går ut for å dytte, og det er igjen min tur til å prøve meg bak rattet. Bakkestart i revers. Ved hjelp av et triks jeg lærte i påsken, å legge mattene fra bilen under hjulene, rå dyttekraft og sterk vilje, kommer vi opp av gropa og jeg kjører tilbake til den andre bilen hvor veihjelpen skal møte oss. 

I mangel på en bedre ide, og for å sikre at veihjelpen ser oss, setter vi oss ned midt i veien for å spille kort mens vi venter. 

 

Etter omtrent en time kommer det en bil kjørende mot oss. Vi reiser oss i all hast, og oppdager at det er Knut og Snefrid som er kommet tilbake. 


 

Hjemmelaget plommekake

De har kommer tilbake for å fortelle oss hvordan det har gått med Jasmeen. De har hytte i Hedalen, ikke så langt fra som der de overleverte Jasmeen til ambulansen. Det tar gode 40 minutter å kjøre fra der vi er til Hedalen.

«Er dere sultne?» Spør Snefrid smilende, etter å ha oppdatert oss på hvordan overleveringen av vår syke venninne gikk.

Vi ser på hverandre i vantro, hvem er disse folka? Klokken er nå blitt 16, og det har ikke vært tid til å tenke på mat. Vi forsøker å være høflige og utvise måtehold, men når hun åpner bagasjerommet kunne hun likeså godt vist oss den hellige gral.

Brød, brunost, mer pålegg, hjemmelaget plommekake og en flaske med Coca cola stråler mot oss i all sin prakt, ut av bagasjerommet til det eldre ekteparet.

 

 

«Kom igjen, ikke vær sjenerte, spis nå!» kommanderer Snefrid, og vi adlyder velvillige. Plommekaka er noe av det beste jeg har smakt, og jeg må virkelig tøyle meg for ikke å være uhøflig å spise opp hele.

Knut og Snefrid blir stående med oss i en halvtimes tid til, før de snur og vender tilbake til hytta si i Hedalen, med et løfte fra vår side om oppdatering så snart vi vet hvordan det går med Jasmeen.

En drøy time etter at Knut og Snefrid har dratt sin vei, kommer redningsbilen, tre timer etter bestilling. Louly og Ida drar tilbake til Oslo, mens jeg rusler tilbake mot hytta inne ved Sandvannet. Etter mye dramatikk og høy puls, er det rart å plutselig befinne seg alene i skogen, men jeg er samtidig fylt av en glede og en gjenvunnet tro på menneskeheten.

Tenk at det finnes folk som Knut og Snefrid; det er tross alt en fin verden vi lever i.