Studentene Kristine og Ove Søndenaa fikk en urovekkende avslutning på juleferien. Da de kom tilbake til Trondheim etter nyttår, var nærmeste nabo på studenthybelen drept. Drapsmannen var en student fra etasjen under.

Fakta om studentdrapet i Trondheim


• 29 år gamle Linn Sandtrøen ble drept i leiligheten sin på Kalvskinnet i Trondheim 7. januar i år.
  
• En 24 år gammel mann er siktet for drapet, motivet er fremdeles ukjent.

• StudentTorget.no vil i tiden fremover sette søkelys på temaet trygghet i studentboligen.

StudentTorget.no møter de to i deres studentbolig på Kalvskinnet i Trondheim. En trapp opp, og jeg passerer en drapsmanns tidligere leilighet. En trapp til, og jeg ringer på nabodøra til et drapsåsted. En vissen rose er festet i dørhåndtaket på avdøde Linn Sandtrøens dør, og er fra utsiden det eneste som vitner om det brutale drapet som hendte i begynnelsen av januar.

 

Spesiell hjemkomst

- Det var spesielt å komme tilbake til en oppgang hvor 2 av 6 leiligheter var plomberte av politiet, forteller Kristine.

De to var tilbake i Trondheim bare få dager etter at ugjerningen hadde hendt. Studenten som stod bak drapet ble tatt bare få timer etter at musikkstudenten ble funnet død i sin studenthybel. Drapet skal ha vært av uvanlig brutal art.

- Det var naturligvis en ekkel beskjed å få. Men det hjalp oss veldig å vite at gjerningsmannen var tatt såpass tidlig. Situasjonen for oss hadde nok vært helt annerledes hvis han ikke hadde blitt pågrepet allerede før vi var tilbake i byen. Det gav oss en visshet om at det trolig ikke var noen fare for oss, sier Kristine.


En vissen rose er alt som signaliserer om hendelsene på Kalveskinnet i Trondheim. 

 

Kunne hendt hvem som helst

Ove og Kristine satt i inne med mange spørsmål, noe som preget dem den første tiden. Hva hadde skjedd, hvordan kunne det skje, og ikke minst - hvorfor?

- Vi fikk heldigvis en del oppdateringer på hva som hadde skjedd, og fikk svar på mye av det vi lurte på. I tillegg fikk vi invitasjon til informasjonsmøte i regi av SiT, og ble oppfordret til å ta kontakt hvis vi følte behov for det, forteller Kristine.

Den første tiden tenkte de mye på at dette kunne hendt hvem som helst, også dem selv. Ove mener samtidig at han i større grad funderte på om han kunne forhindret drapet hvis han hadde vært hjemme.

- Og da tenkte jo jeg selvfølgelig på hva som kunne ha hendt med Ove, legger Kristine til.

Til å begynne med kjente de ingen behov for videre oppfølging. Likevel ble Kristine etter hvert oppfordret av Ove om å oppsøke SiTs psykososiale helsetjeneste.

- Kristine var nok litt småengstelig, mener Ove.

- Jeg tenkte jo rasjonelt, og visste at det ikke kom til å skje oss noe. Men samtidig tenkte jeg en del på hendelsen. Jeg merket blant annet at jeg at jeg ble påpasselig med å låse døra, og jeg skvatt hver gang det ringte på, forklarer Kristine.

Kristine opplevde hjelpen hun fikk som tilfredsstillende. Blant annet sørget SiT for at de to skulle få beskjed dersom politiet tok med seg gjerningsmannen på befaring i oppgangen.

- Det er greit for oss å vite om det hvis han plutselig skulle befinne seg i oppgangen vår. Det er jo ikke behagelig å skulle treffe en drapsmann ansikt til ansikt, sier hun.

De to hadde flere ganger møtt avdøde, og hadde et godt forhold som naboer. Gjerningsmannen hadde ikke bodd der lenge, men de hadde så vidt hilst på hverandre i gangen.

- Han var en av oss, en tilsynelatende normal student. Man tenker jo ikke over at folk kan gjøre slikt, sier Kristine og Ove.

 

Må stole på fremmede

- Hvis jeg er alene hjemme og hører knaking fra loftet eller folk som går i trappa, begynner jeg fort å lure på hva som skjer og hvem det er. Jeg tenker nok mer slik nå enn jeg gjorde før, tror Kristine.
Ove ønsker seg kikkehull i ytterdøra, så han kan se hvem som er på utsida. Samtidig forstår han at man ikke kan bli skeptisk til alle naboer eller ukjente fjes.

- Studentpresten gav oss under minnestunden en påminnelse om at man ikke må miste tilliten til andre mennesker. Man kan ikke gå rundt og skule på andre og tro at de kommer til å drepe deg. Slike episoder skjer jo ytterst sjeldent, mener Ove.

Kristine og Ove tror det kan være greit for andre studenter å vite at drapet ikke hendte i et kollektiv. De to involverte bodde i to forskjellige etasjer, uten fellesareale, noe de mener er viktig å understreke.

- Det kom aldri frem i media at dette ikke skjedde i et kollektiv med for eksempel felleskjøkken. Det kan jo være at mange begynner å tenke over hvor godt de kjenner sine samboere i slike studentkollektiver. Kanskje blir man mer oppmerksom på hvor vidt man deler kjøkken og bad med noen man egentlig ikke kjenner så godt. Men studenter bør ikke begynne å mistenkeliggjøre hverandre, mener Ove.
Hvordan studenter ellers reagerer på slike hendelser, er vanskelig for dem å si. Kristine mener den enkeltes følelse av utrygghet kommer an på hvor trygg man føler seg i utgangspunktet.

- Fellesnevneren i dette tilfellet var jo at studenter og studentboliger var involvert, men jeg tror ikke det trenger å bety at studenter skal føle seg mer utrygge enn andre. Likevel, det blir jo et stort fokus på begreper som ”studentdrap” og lignende i media, og det blir naturligvis et samtaleemne blant studenter. Sånn sett kan det jo være mange studenter som tar slike hendelser inn over seg, sier Kristine.
Selv om hun ikke var involvert utover at hun bodde i samme oppgang, følte hun som student en ubehagelig nærhet til saken.

- Dette skjedde med en student – jeg er student. Det skjedde i Trondheim – her bor jeg óg. I tillegg var jeg tilfeldigvis naboen deres, sier Kristine.

 

Alkoholkultur bidrar til utrygghet

Studentprest ved NTNU, Gyrid Gunnes, tror spesielt kvinner opplever utrygghet og frykt for voldshandlinger. Som eksempel på hendelser som kan føre til frykt blant studenter, trekker hun frem drosjevoldtektene i Stavanger i fjor. Hun tror slike saker fort blir noe studenter tenker mye på, og at dette kan gi en følelse av utrygghet. Om man egentlig har grunn til å føle det slik, er hun i midlertid usikker på.

- Det er vanskelig å si om følt frykt er reell. Dette må nødvendigvis prøves opp mot voldsstatistikken i landet, så det blir vanskelig for meg å vurdere om frykten for at slikt skal forekomme er velbegrunnet, sier Gunnes.

Studentpresten mener alkoholkulturen blant studenter spiller en stor rolle i forhold til opplevd trygghetsfølelse.

- Det konsumeres mye alkohol i studentmiljøet, og alkohol er en stor del av studentkulturen. I et trygghetsperspektiv kan dette være problematisk, for vi vet at det er en sterk kobling mellom rus og vold, sier Gunnes.

En måte å gjøre studenter tryggere på mener hun derfor kan være å jobbe med å minske alkoholkonsumet i studentmassen. Dessuten tror hun at det kan hjelpe å unngå å gå alene ute på nattestider.

 

Noen å snakke med

Skulle man likevel oppleve en skremmende opplevelse, mener Gunnes at det er viktig å ha noen å snakke med.

- Noe av det som er mest legende for et menneske er å snakke med andre. Man bør fortelle om det som har skjedd, og gjerne komme så nært innpå hendelsen som mulig. Hvis man opplever en krisesituasjon vil ens egen evne til å håndtere dette være svekket. Å ha anledning til å få andres syn på saken kan derfor ha mye å si for den enkelte, forklarer hun.

Gunnes og hennes kollega stiller med åpne dører for alle som trenger noen å snakke med i forbindelse med blant annet sorg, frykt eller tragedier. Hvis noe skulle skje, mener hun det er viktig å ha mot til å anmelde saken.

- Selv om politianmeldelse i seg selv kan være belastende, syns jeg det er viktig å gi beskjed. Ikke bare kan dette gi en eventuell domfellelse, men i det hele tatt vil det være viktig for å synliggjøre vold på kriminalstatistikkene i landet, sier hun.

For Kristine og Ove har det vært godt å ha hverandre, slik at de slapp å være alene i studentboligen i tiden etter drapet.

- De første dagene var verst, spesielt på kveldstid og når vi skulle sove. Da var det greit å ha noen der. Ikke nødvendigvis fordi jeg ikke følte meg trygg, men fordi det var ekkelt å vite hva som hadde skjedd bare på andre siden av veggen her, sier Kristine.

Etter hvert som ukene har gått, har Ove og Kristine klart å få hendelsen mer på avstand. Det er trolig mer enn deres tidligere naboers pårørende noensinne vil få.