Motivasjonen til å reise

Med årene har flere og flere norske studenter reist til utlandet for å utdanne seg ved skoler verden over. I dag finnes det utallige utvekslingsprogrammer, organisasjoner og ordninger som gjør overgangen så lett og sømløs for studentene som mulig. Men slik har det ikke alltid vært. 

I 1986 reiste Roar Sollie (56) for å studere ved University of Maryland. Hjemme i Norge hadde han lenge drevet med friidrett. Det var altså gjennom idretten han fikk mulighet til å reise til USA.  

— Det var mange norske idrettsutøvere som dro over til USA, forteller han. Jeg fikk muligheten til å takke ja til et scholarship og syntes det var veldig spennende. 

Mange amerikanske universiteter gir ut slike scholarships, eller pengestipender, til lovende idrettstalenter når de skal begynne å studere. Dette gir studentene mulighet til å få en gratis utdannelse, noe som kjent kan være kostbart i et land som USA, i bytte mot at de stiller opp i sin idrett på skolelaget. For Roar var det hekkeløp som gjaldt. 

— Jeg hadde fellestrening med laget i tillegg til undervisning hver eneste dag. Så var det mye reising rundt i landet for å delta i konkurranser for skolelaget. 

Det var en del av avtalen at Roar måtte stille i konkurranser for universitetet. Slike ordninger er like vanlig i dag og gir mange idrettstalenter en mulighet til å få en utdannelse samtidig som de utvikler talentene sine. 

Christian Peder Braarud (54) reiste for å studere ved Iowa State University i 1991. Han studerte først ved Bergen Ingeniørhøyskole og ønsket å fordype seg enda mer i fagene da studiet nærmet seg slutten. 

— Men kanskje aller mest ønsket jeg å reise lenger vekk og oppleve noe mer eksotisk mens jeg var ung og hadde stor frihet. Jeg ønsket også å bli bedre i engelsk og bo i en annerledes kultur enn den norske, sier han. 

Grunnene til at både Roar og Christian bestemte seg for å studere utenlands er svært like som de vi høre fra studenter i dag. Likevel finner vi betraktelige forskjeller mellom opplevelsene til nåtidens studenter og de som reiste ut på 80-tallet.  

— Siden jeg fikk et scholarship fikk jeg litt hjelp til å søke fra skolen, forteller Roar. Men jeg fikk ikke noe hjelp i Norge. Jeg opplevde det som ganske krevende. 

Christian søkte sammen med noen studievenner, noe som gjorde prosessen litt lettere. Han la likevel både tid og sjel i prosessen for å komme inn der han ønsket. 

— Jeg bruke ett år på hele prosessen etter studiene hvor jeg jobbet fulltid, søkte på universiteter og sparte opp penger, sier han. 

Han måtte, som dagnes studenter USA-studenter, ta både TOFL og SAT testene - selv om sendetiden på testresultatene var noe lengre den gangen som ting gikk med posten.

— Kommunikasjon med universitetene foregikk via papirbrev, siden dette var før internett var allment tilgjengelig, legger Christian til.

Å reise alene til et nytt land i ung alder er sjelden en dans på roser, verken da eller nå. Likevel, i dag er vi bundet sammen gjennom lynrask kommunikasjon som kan sende en beskjed til den andre siden av jorden på sekundet. Slik var det ikke da Roar og Christian flyttet fra Norge, noe som kanskje gjorde at hjemme føltes ekstra langt borte. 

— Det var tøffere og mer annerledes enn jeg hadde forventet, innrømmer Roar. Jeg følte mye på ensomhet - og savnet både familie og venner hjemme. 

Christian kan kjenne seg igjen i dette. 

— Jeg opplevde språkutfordringer mindre enn forventet, men det sosiale var noe vanskeligere. Det var mange sosiale koder jeg ikke helt forsto. 

 

 

Silketynn papiravis fra ANSA

I de ensomme og vanskelige situasjonene var det ikke bare å ta en kjapp FaceTime hjem eller sende en Snap. 

— Moren min ringte meg hver fjortende dag, forteller Roar, for det var så forferdelig dyrt å ringe til utlandet på den tiden. 

Å holde kontakten med de i Norge var med andre ord ikke enkelt. Guttene måtte av og til finne på smarte løsninger for å sende beskjeder til nære og kjære. 

— Vi fikk nyheter fra Norge én gang i uken via en silketynn papiravis som ble distribuert via ANSA, sier Christian. Heldigvis for meg hadde jeg en kamerat som jobbet i nattevakt i en avis og han kunne ringe meg fra jobb. Mye kontakt gikk derfor via han. 

Roar forteller at han også ofte sendte brev hjem da dette var den billigste måten å få sendt beskjeder på.  

— Nå kan du ha en gratis videosamtale i løpet av sekunder, legger han til. 

 

Fra romkamerat til forlover

Hverdagen på campus holdt begge studentene svært travle. Christian forteller at han syns konkurransen blant studentene var høyere i USA enn han var vant med fra Norge. 

— Karakterene i de aller fleste fagene ble gitt utifra en Gauss-kurve som bestemte at så mange måtte stryke og kun så mange kan få toppkarakter. Selv om det var bra for meg å oppleve at jeg faktisk måtte jobbe for å få gode karakterer, førte ikke presset alltid til positiv konkurranse blant studentene, sier han. 

Likevel fant Christian godt samhold og vennskap via en deltidsjobb hvor han passet på en computerlab, som ble et populært sted for mange å sitte å lese. 

— Her fikk jeg inn litt skandinavisk kollokviekultur samtidig som jeg tjente litt ekstra ved siden av. 

 

Flere utenlandsstudenter forteller om hvor positiv innvirkning en jobb, en deltagelse i en klubb eller oppmøte på et arrangement kan ha på studenttilværelsen langt hjemmefra. Det kan være et godt tips å involvere seg i noe slikt hvis man kjenner ekstra på hjemlengselen.

Roar opplevde spesielt det førte året som tøft, mye grunnet hjemlengsel. Han påpeker likevel at etter han kom seg igjennom de første to semestrene, begynte ting å løsne. 

—  Etter et år føltes det å reise til Maryland som å komme til sitt andre hjem, sier han. Da begynte jeg til og med å drømme på engelsk. 

Roar bodde på campus sitt første år på Maryland University hvor han delte rom med en annen student. 

— Vi hadde en felles dusj og et bad på gangen, forteller han. Spisesalen lå rett ved siden av og det var der jeg spiste alle måltider. 

Men etter to år bestemte Roar seg også for å flytte fra campus for å dele en leilighet sammen med tre andre amerikanske gutter. 

— Her delte jeg rom med han som senere var forloveren i bryllupet mitt og fortsatt er min aller beste venn. 

Han håper derfor at utenlandsstudenter som syns det er krevende under sitt første år ikke gir opp med én gang, men gir reisen litt tid. 

— Så til alle dere som skal reise eller er midt oppi det: hold ut! Det blir mye bedre etter hverrt, oppfordrer Roar. Det er veldig mye læring i å måtte stå i noe som ikke er helt optimalt. 

 

Ikke hast med hjemreisen 

Flere år senere, er begge enige om at de er svært glade og takknemlige for opplevelsen de hadde i utlandet. 

— Jeg er så utrolig glad for at jeg dro, sier Roar. Du lærer mye om deg selv og om en annen kultur.

— Å reise til utlandet er noe av det smarteste jeg har gjort, sier Christian. Det har gjort med modigere, lært meg å forstå andre kulturer og hevet blikket mitt for verden utenfor Norge. 

 

De har begge fått seg venner for livet og tilegnet seg verdifull kunnskap som de føler de har fått god bruk for senere. Begge nevner de spesielt språkkunnskapene de fikk i USA. 

— Jeg føler at utenlandsreisen ble positivt vektlagt i jobbmarkedet når jeg kom hjem, sier Roar. Jeg var flytende, både muntlig og skriftlig, i engelsk. 

Christian sier seg enig, og sier at han som nyutdannet student fra USA var både mer sensitiv ovenfor kultur og mer språkmektig enn sine norske kollegaer. Han peker likevel på et viktig problem som nåværende utenlandsstudenter også ofte nevner: nemlig at norske arbeidsgivere ikke alltid har like stor forståelse for kompetanse som er tilegnet utenfor norske grenser. 

— Mitt studiested var velrennomert i USA og hadde en veldig god nasjonal ranking, sier Christian. Men det var ikke kjent blant norske arbeidsgivere. Det var definitivt en hemsko, legger han til. 

Heldigvis har Norge blitt flinkere til å sette pris på talenter som har utdannet seg internasjonalt. Nå finnes det flere sider og organisasjoner som hjelper utenlandsstudenter med å konvertere sin kompetanse til karakterer og bevis som norske arbeidsgivere forstår og verdsetter. 

Christian tipser også unge om å pleie nettverket sitt hjemme i Norge samtidig som man studerer ute. Nåtidens studenter har fordelen av å kunne kommunisere med Norge via lynraske tastetrykk hele tiden. 

— Tilby deg å skrive for bedrifter, forsøk å kom med på prosjektgrupper så du kan fjernjobbe fra universitetet ditt, og vær aktiv på LinkedIn! 

Roar tipser om det samme. Han håper også at unge ikke har det alt for travelt med å reise hjem - det finnes kanskje gode og spennende muligheter der du er også. 

— Omfavn hele opplevelsen og skaff deg masse venner! sier han. Jeg angrer på at jeg ikke klarte å omfavne alt enda mer og kanskje skaffet meg en jobb der borte da jeg var ferdig.