Alle har vi her på Handelshøgskolen i Bodø vært gjennom en travel høst hvor ”de fire store” (revisjonsselskapene Price Waterhouse Coopers, KPMG, Deloitte og Ernst & Young red.anm.) har avholdt bedriftspresentasjoner med påfølgende ansettelsesprosesser. Disse prosessene har foregått slik de sikkert alltid har foregått, med et høyt tempo og et trangt nåløye å komme gjennom. Nå når alt er overstått er det tid for å reflektere litt over hva som egentlig har foregått.

 

Vi har som jobbsøkende studenter satt av atskillig med tid denne høsten til å skrive søknader, samle inn vitnemål og attester samt å skrive cv-er. Vi har tilbrakt timer foran dataskjermen hvor vi har svart på spørsmål og reflektert over våre mål og den generelle meningen med livet. Kort sagt, mange timer har gått med. Når man da som noen har gjort opplever å få avslag på søknaden færre timer etter søknadsfristens utløp enn man selv brukte på å skrive den, og i tillegg 4 dager før resten av skolen hører noe som helst oppleves det i beste fall sterkt demoraliserende. Det vitner om en empati helt fjern fra den man skulle tro eksisterte i selskapene etter å ha hørt fire selskaper med visjonære verdigrunnlag presentert fra talerstolen. Men kanskje det er det som er grunnen til at man har et verdigrunnlag, at de skal være noe å strekke seg etter heller enn noe å etterleve i det daglige?

 

For de som er heldige nok til å få søknaden sin gjennomlest er det nå om å gjøre å bli funnet ”verdig” å få komme på intervju. Man blir da ”målt objektivt” på sine kvalifikasjoner (les: karakterer). Jeg har selv hørt representanter på stand fortelle at deres selskap sorterer utelukkende etter karaktersnitt. ´Det er det mest objektive mål` var begrunnelsen på denne praksisen. Man kan jo stille spørsmål ved denne objektiviteten når man ved å klage kan oppleve gå både opp og ned én eller to karakterer. Det hjelper heller ikke på bildet når man har medstudenter som har gått opp fra en D til en A ved å ta en eksamen opp igjen uten å ha forberedt seg nevneverdig bedre til den andre eksamen, og mesteparten av grunnen til at man gjorde det bedre var at eksamensoppgaven passet bedre. Når man i tillegg vet at en skoleeksamen er bedre egnet til å vise hvor mye studenten husker heller enn evne til å tenke refl ektert og å benytte seg av kunnskap på forskjellige problemstillinger vil det være naturlig å stille seg spørsmålet: får man den beste kandidaten når man utelukkende sorterer etter karakterer?

 

 

Jeg vil våge å påstå at man i sin søken etter den best kvalifiserte baserer seg på karaktersnitt, så sier det noe om mentaliteten i en bransje hvor man først og fremst beskjeftiger seg med å måle ting. Denne troen på at alt kan rangeres forsterkes gjennom at man alltid ansetter like mennesker. En karakterrangering viser

ikke frem hvem som evner å stille spørsmål der hvor spørsmål burde bli stilt, og kan som sådan kanskje sees i sammenheng med skandalene vi har sett innen revisjon hvor ettertiden klart har vist at spørsmål burde ha blitt stilt.

 

Etter min oppfatning gjør revisjonsbransjen seg selv og samfunnet en bjørnetjeneste når man siler søkere etter et så snevert kriterium som karakterer. Man ansetter folk som husker sine feil, men lærer man noe av dem??

 

 

Av Ivar Gjerde, avtroppende leder i Innova og masterstudent i økonomi

 

Svar på tiltale

 

Ivar Gjerdes meget krasse innlegg i høst-utgaven av Innova skapte reaksjoner.

 

Les svarene fra Deloitte, KPMG og PWC