(Campus):
«Alt det der skal jeg lære meg.»
Det manglet ikke på ambisjoner hjemme i stua i sørlandsbygda Åmli. 17 år gamle Jonas Aslaksen hadde nettopp sett musikkdokumentaren No direction home om Bob Dylan, og planen var klar. Egentlig la han gitaren på hylla da han var 14, til fordel for skateboard og tegning, form og farge. Nå ble den røsket fram igjen.
– Jeg fikk en sånn deilig følelse av å bli kreativ inne i huet mitt. Jeg kjøpte alle albumene hans, gikk bare rundt og tenkte på tekstene og var helt i hundre, sier han, og demonstrerer ved å akkompagnere seg selv på luftgitar. En gitar der strengene ligger tett inntil hverandre ved hofta, og som det spilles hakket raskere på enn vanlig.
|
|
|
|
|
|
– Da var det ikke noen tvil om at det var musikk jeg skulle drive med.
Med blikket framover
Seks år senere sitter vi på Parkteatret i Oslo. I lokalet der Jonas Alaska holdt lanseringskonserten for debutalbumet sitt for noen uker siden. I mellomtiden har singer-songwriteren blitt hyllet som et låtskrivertalent, begynt å bli gjenkjent og tatt bilde av på byen og vært en gjenganger på radiospillelistene med låta ”October”. Alaska er inne i varmen, skuldrene er senket.
– Jeg var livredd, altså. Livredd.
23-åringen snakker om de søvnløse nettene før skiva ble sluppet. Etter å ha studert i Liverpool i tre år, var han tilbake i Norge og skulle for alvor vise hva han var god for. Han kunne trekke et lettelsens sukk da plateanmelderne tok i mot ham med åpne armer.
Nå sitter han litt sammensunket på en ikke alt for behagelig pinnestol og drikker kaffe. Blikket er nødvendigvis vendt nedover, men gir likevel fra seg et klart inntrykk av en som er på vei opp og fram. For Alaska har alltid hatt troen på at han har noe å komme med som artist.
– Det høres sikkert kvalmt ut, men jeg hadde ikke laget musikk hvis ikke. Når jeg har sittet og laget sanger, har jeg tenkt: Det her må jo være bra.
Alaska smiler mildt og avvæpnende. Åmli-gutten mener bestemt at han har noe nytt å komme med.
– Jeg håper folk hører at musikken min er genuin. Jeg mener alt jeg synger om på plata, sier han.
LES OGSÅ: Musikk som yrke: Martine Rygvold satser alt på musikken
Mann med hatt
Det samme må nok Thom Hell ha skjønt, da bandmedlem (og Jonas’ bror) Thomas Aslaksen, viste ham lyden av Alaska på et nachspiel. Hell tok låtskriverspiren under vingene sine og sørget for å få spilt inn albumet i sitt eget studio. Som Alaska påpeker, har det gått overveldende fort å kunne leve av musikken.
Det er ikke mer enn fire år siden han skrev og framførte sin første sang. Stedet var Trøndertun folkehøgskole, sangen etter sigende veldig dårlig, men responsen god. Etter at applausen la seg, var det gjort.
– Jeg ble megagira og skrev sikkert femti sanger det året. Det ble veldig mye Dylan-aktige kjærlighetssanger, smiler han.
Ikke så rart, ettersom Bob Dylan var omtrent den eneste artisten han hadde hørt på på den tiden. Alaska tror det å covre sitt største forbilde var en god måte å finne sitt eget uttrykk på.
– Jeg lærte mye om gitarspilling og studerte vinkling i forhold til tekst og tema nøye, sier han.
Selv mener han at det er få faretruende elementer av Dylan i musikken sin. Likevel, når man entrer scenen med kassegitar, munnspill, hatt og trange bukser, er det kanskje uunngåelig at det blir dratt paralleller.
– Han er jo en rå fyr også stilmessig, og jeg prøver bare å ligne litt på ham, smiler han uskyldig.
|
«Når jeg skriver sanger er det jo ikke min indre sjel som kommer opp med noe helt genialt.» |
Egotripp i Liverpool
I motsetning til sin amerikanske helt, har Alaska faktisk en musikkutdannelse. Etter en audition på Trøndertun, fikk han plass på Liverpool Institute for Performing Arts, også kjent som Paul McCartney-skolen. Etter en relativt lang tenkepause kommer han fram til to ting han lærte der, nemlig å la være å strekke halsen når han synger og å bruke musikkredigeringsprogrammet Pro Tools.
|
– Det høres sikkert kvalmt ut, men jeg hadde ikke laget musikk hvis ikke. Når jeg har sittet og laget sanger, har jeg tenkt: Det her må jo være bra.
Alaska smiler mildt og avvæpnende. Åmli-gutten mener bestemt at han har noe nytt å komme med.
– Skolen er ikke så veldig seriøs, men for meg var det mye viktigere at det var studio og øverom tilgjengelig hele tiden og en haug av andre musikere som hadde lyst til å lage noe kreativt, sier han.
Så fikk det heller være at utelivet i Liverpool lignet på Danskebåten. Som han sier:
– Kua ble melket for det den var verdt.
Liverpool betydde først og fremst nye venner, kjæreste og så mye spilling som overhode mulig.
– Jeg ble helt gal da jeg skjønte at jeg kunne spille på «open mike»-kvelder tre ganger i uka. Å dra til Liverpool var et kjempeviktig valg, fordi jeg fikk tid til å bare være ego og utforske meg selv.
LES OGSÅ: – Om jeg hadde blitt i lille Mjøndalen hele livet, ville perspektivet mitt fort blitt snevert
Forteller om de nærmeste
|
|
|
|
Studieårene bød også på flere musikalske impulser, og nye artister å oppdage.
– Når jeg skriver sanger, er det jo ikke min indre sjel som kommer opp med noe helt genialt. Det kommer fra all «inputen» jeg har fått. Jeg jager etter å få til den følelsen som for eksempel Fleetwood Mac gir meg, sier han.
Selv tar han ofte utgangspunkt i folk han kjenner og personlige historier. Selv om han synes det er det mest utfordrende og skumle å skrive om.
– Jeg er ikke Knausgård, da; det er ikke så drøyt. Men jeg vil skrive om det jeg har i huet, og det er for det meste omgivelsene mine, venner, familie og kjæresten. Der har jeg mest tyngde, mener han.
Selv skulle han kanskje ønske han kunne skrive mer politiske sanger. ”You’ll never sit next to me”, om rike, norske skattesnyltere, er det nærmeste forsøket han kommer på denne plata.
– Det er veldig vanskelig å skrive en ordentlig sang om krig eller noe sånt. Jeg prøver meg på det av og til.
LES OGSÅ: Sommerens koseligste musikkfestivaler
Enkel melankoli
I tillegg til ”In the backseat” har mange blitt kjent med artisten gjennom låta ”October”, som handler om to gutter som kjørte bilen utfor en skrent og druknet på hjemstedet hans. Det var en hendelse 23-åringen hadde gått og tenkt på lenge, men ikke klart å sette ord på tidligere.
So strange looking 'round in the crowd when he wouldn't be found
Oh, the look on the face of his brother when they lowered him down
Det er kanskje tekster som denne som, til artistens overraskelse, gjør at flere kaller musikken hans for melankolsk.
– Kanskje jeg er litt melankolsk, da, sier han undrende. – Men det tror jeg alle er. Virkelig. Jeg tror alle går rundt med isfjell i seg.
Derimot er det ikke alle som skriver om det, og få gjør det like enkelt og lite sentimentalt. ”Forseggjort enkelthet”, som en av anmelderne kaller musikken hans.
– Jeg liker å være saklig på ting, og ikke overøse det med mørkt, sier artisten selv.
Derfor er han sparsommelig med metaforene og skriver om tilgjengelige ting. Selv synes han debutalbumet hans er heller lystig.
– Noen av tekstene er kanskje litt triste, men det er jo flere gladsanger. Jeg har mye verre ting på lager, ler han.
LES OGSÅ: May-Helen tar en master i kung fu i Kina
Måtte skrive om terror
Alaska er i alle fall ikke redd for å ta tak i det mørke. Tre dager etter terroren den 22. juli skrev han en sang til de pårørende. Den ble framført samme helg under Canal Street i Arendal.
Yesterday was a crossroads so heartbreaking and blue.
|
– Jeg hadde sittet og sett på nyhetene i tre dager og var helt svimmel i hodet fordi det var så fryktelig. Det var et vanskelig tema å skrive om, men når jeg først har en sang i huet, vil jeg få den ned. Plutselig sto jeg og sang den for publikum, sier han.
Ideelt sett skulle han hatt litt mer tid å fordøye den på, men han synes sangen fortsatt er ”grei, den”, og han mener det var et riktig tidspunkt å framføre den på.
Det syntes tydeligvis publikum også, som den kvelden umiddelbart sluttet å småsnakke, reiste seg og sto helt stille under framførelsen. Et av Alaskas høydepunkter som artist.
Jonas Alaska drømmer om å nå ut til så mange som mulig med musikken sin. Også utenfor landegrensene. Han vil videre.
Til Tyskland, Ukraina og USA, for å nevne noen eksempler. Selv om han av og til tenker at en ni-til-fire-jobb i kulturavdelingen i en kommune kunne vært en alternativ karrierevei, er det mange låter som vil ut før den tid. Alaska har for lengst begynt å tenke på album nummer to, som han har en idé om som mer organisk og pianobasert enn det første.
– Nå vil jeg bare i studio og prøve ut ting. Der finner man som regel retningen.
Denne saken ble først publisert i Campus #1 2012
