(Campus):

– Kan jeg komme med ett quote? «It takes two guys to make a girl movie». 

Odd-Magnus, Odda for short, gliser bak solbrillene sine. Han sitter med en Coca Cola Zero i solen. En erstatning for Pepsi Max, som de ikke selger på operaen. I høst er han blant annet aktuell med high school-filmen Tina & Bettina. Der spiller han den populære tenåringsjenta Tina som fyller videobloggen sin med sladder og baksnakking sammen med bestevenninnen Bettina, spilt av Henrik Thodesen.

– En 15 år gammel alfakvinne er jo det aller farligste. 15-åringer er i en sånn metamorfose mellom barn og voksen. Jentene er mye smartere enn guttene, de har begynt å utvikle intelligensen sin. De har predator-hjerner samtidig som de fortsatt sitter litt igjen i barneverdenen. De har ikke utviklet empati enda. Jeg føler at mange av jentene i 14-15-års alderen har sånne sosiopatsår, åpner Odda.

 

Han sitter bakoverlent med en lærjakke i ryggen.

– Kan vi lære noe av Tina?

– Nei, det håper jeg ikke. Jeg vil ikke gå inn i en dyp analyse, men jeg leste noe interessant en gang. Norge trenger en Mullah Krekar og en Arfan Bhatti. Vi trenger motstykker vi kan ta avstand fra, for som nasjon har vi ingen egen identitet. Vi trenger å kunne si at «vi er ikke sånn». Tina er en karakter vi kan ta avstand fra.

Odda retter på mansjettknappene sine, to svarte likkister, og fortsetter:

– Tina & Bettina er delvis et resultat av ungdomstida vår, men også litt research på hvordan kids er nå. Ungdom forandrer seg jo ikke så mye. En 15-åring på tidlig 1800-tallet hadde et annet utgangspunkt, men antageligvis de samme emosjonelle utfordringene som en 15-åring har i dag. Det er bare posteren på veggen som får et annet idol og klærne som får andre brands. Fjortisen vil alltid leve. 

 

Livet imiterer kunsten, eller omvendt

– Du er også aktuell som Erik Hesselberg i den nye Kon Tiki-filmen.

– Jeg blir ofte casta til sånne assholes, som håndverkere eller «han kjipe kompisen», men her er jeg bare en veldig hyggelig, «happy go lucky» fyr. Erik Hesselberg var barndomskamerat av Thor Heyerdahl. Han var kunstner og spilte gitar, en backpacker-fyr liksom, og han var den eneste på flåta som hadde maritim erfaring. Heyerdahl kunne ikke svømme og de andre gutta hadde omtrent aldri vært på en båt. Det var en helt madness-ekspedisjon. Ingen hadde peiling, og alle stolte på en eller annen teori som Thor hadde. 

– Ryktene sier dere fikk et ordentlig brorskap på settet?

 

– Man kan jo trekke mange paralleller mellom den opprinnelige Kon Tiki-ekspedisjonen og innspillingen. Livet imiterer kunsten, eller motsatt. Vi var seks stykker som skulle ut på eventyr og være lenge borte fra familiene. På seks kvadratmeter, i bølger. Vi arbeidet 14 timer i døgnet, spiste én tunfiskboks om dagen og det var 40 varmegrader. LO sin sommerpatrulje hadde nok reagert om de hadde kommet og sett. Men på Malta har de andre regler, så vi kunne ikke klage, he-he. Men ja. Vi ble et tett brorskap. Brorskap slash apeflokk.

Odda ler mens han retter på skjorten. Bak skjorteknappene titter det rødt og gult blekk.

– Hva er egentlig historien bak tatoveringene dine?

– Det er så Paradise Hotel å lese om sånn tatoveringssymbolikk. Tatoveringene mine har mye symbolikk, men på trykk blir det litt sånn «Nei, bestevenninna mi døde av overdose, derfor har jeg denne delfinen som hopper over et kinesisk tegn», liksom. Ofte tar symbolikk seg best ut på innsiden av hodet. Så jeg velger å holde det for meg selv. Believe in yourself!

– Når var det du tok første, da?

– Da jeg var femten. Det var en kompisgreie. Jeg hadde akkurat begynt i første klasse på videregående, så jeg brukte pengene jeg hadde fått til skolebøker på å tatovere meg. Det husker jeg at medførte kjeft. To forskjellige lag av kjeft. Det var ikke så mange som tatoverte seg på den tida, så da jeg kom hjem og hadde tatt tatovering og i tillegg brukt alle bokpengene på det, var det veldig «Nei, hvordan skal dette gå?»

«Vi trenger motstykker vi kan ta avstand fra, for som nasjon har vi ingen identitet. Vi trenger å kunne si «vi er ikke sånn». Tina er en sånn karakter»

 

Antiautoritær oppførsel

På nettet nevnes det at Odda har en fortid som blitzer. Odda selv nekter for det.

– Var du litt rabagast?

– De aller fleste lærere og en del politifolk vil vel svare klart og tydelig ja. Med utropstegn. Men selv vil jeg hevde meg som et misforstått prodigy. Er det noe konkret du sikter til? Altså, jeg husker den Blitz-greia. Jeg spilte trommer i korps da jeg var liten, og Blitz lå like ved, så da dro jeg dit og spiste vafler i pausen. Men jeg husker de aller første bildene jeg hadde hengende på veggen da jeg var liten. De var av Stein Lillevolden (Blitz-aktivist journ.anm.) og Morten Harket. Stein Lillevolden som får juling av politiet og Morten Harket ved siden av. 

– Men hadde du en drøm å bli blitzer?

– Nei, absolutt ikke. Eller. Altså, som barn eller tenåring kan man ofte blendes av uniformering og antiautoritær oppførsel. Hvis jeg kan svare sånn. Men det er klart at etter hvert som man forstår dette med repressiv toleranse, at opprøret er akseptert venstreradikalisme, at det er godtatt, statsfinansiert anarki... Det var noen logiske brister der som jeg ikke kunne være med på. Men ja, jeg hadde hanekam og frakk på et tidspunkt. 

– Du har jo laget en Blitz-musikkvideo i ettertid, som er veldig overbevisende.

– Om at jeg er blitzer? Ja, men det er mer punkrock. Punkrock er jo forbeholdt både høyre og venstre, og for så vidt også mellomkjøttet, perineum, av politikken. Den videoen er bare en satirisk opprørsvideo. Den handler om at samfunnet er ræva, og så peker man på de tingene i det norske samfunnet som er dårlig. Og det er jo stort sett bare at pølsebrød selges i åttepakninger og pølser i tipakninger, så det alltid blir to til overs. Det er ikke så mye å gjøre opprør mot, da. Den er en hommage til den der Falling down-filmen med Michael Douglas, der han gjør opprør mot alt og alle, og så er det egentlig bare han det er noe galt med.

 

Ingen planer, bare idéer

– Stemmer det at du har drept en måke med spade?

– Ja, det stemmer.

– Hvorfor gjorde du det?

– Eutanasi. Det var barmhjertighetsdrap, smiler Odda forsiktig.

– Er du for aktiv dødshjelp?

Odda fortsetter å smile. 

– Jeg er for aktiv dødshjelp. Under et søknadssystem. Et svært nøye overvåket søknadssystem. Hvis det blir for lett, tror jeg det er mange som kan få subtile Orderud-tendenser. Men jeg er absolutt for retten til å avslutte sitt eget liv når man ønsker det.

– Du måtte gå tredje klasse på videregående om igjen. Var det verdt det?

– Ja, det syns jeg. Og Westerdals hadde jo videregående status da jeg gikk der, så det blir syv år på videregående. Nå angrer jeg på at jeg ikke festa enda mer. Alle de nachspielene man dro tidlig fra fordi man måtte tidlig opp... Man burde jo bare blitt enda lenger! Det går seg alltid til. Dette er et samfunn der det ikke går an å floppe. Så det er egentlig bare å oppfordre alle til å roe mye mer ned. 

– Føler du at du har lykkes som person?

– Det er vanskelig å sette et stort stempel og si «jeg har lykkes». Jeg tenker liksom ikke på det. Men jeg er fornøyd med å kunne jobbe med det jeg synes er kult, og få durabelig bra betalt for det.

Odda får den siste likkisten på plass og ser opp med et smil.

– Så, hvor bærer det videre for deg nå?

– Jeg veit ikke, jeg. Ingen planer. Bare idéer. 

 

Denne saken ble først publisert i Campus #3 2012.