Film: Paranoid Park (2007)
Regi: Gus Van Sant.
Skrevet av: Gus Van Sant adaptert fra en bok av Blake Nelson
Med: Gabe Nevins, Daniel Liu, Taylor Momsen, Jake Miller.
Premieredato i Norge: 18. april, 2008

Ungdommens Råskap

Alex: «It was my first night there, And I liked it right away. One appeal of a place like ´Paranoid´, was the kids that skated there; they´d built to park illegaly all by themselves. Trained hoppers, guitar punks, Skate drunks, throw-away kids,; no matter how bad your permanent life was: these guys had it much worse».

Gus Van Sants siste film «Paranoid Park» omhandler tapet av uskyld til en verden som synes komplett uforståelig, uforanderlig og uungåelig. Det er en film om det å ville stanse tiden og forbli i sin egen boble for alltid; og den forteller den fra et narrativ hvor denne følelsen muligens er sterkest: i puberteten.

Alex er en ganske alminnelig tenåring ved en Amerikansk ungdomsskole som står på trappene til å måtte begynne å ta de store valgene her i livet: karrierevalg, politisk ståsted og kjæreste. Aller helst vil han imidlertid tilbringe tiden i den sagnomsuste skateparken Paranoid Park. En park hvor kun de tøffeste og mest drevne skaterne får delta, og et sted hvor aldersgruppen for det meste er en del eldre enn hovedpersonen selv. Sammen med sin beste venn Jared trekkes Alex stadig dypere inn i sin fascinasjon av parken som opererer som et anarkistisk symbol i hverdagen. Her kan de to få utløp for all sin frustrasjon fra skolen, jenter og hjemmet, men det skal vise seg at tilfeldighetene i livets løp er ingenting så enkelt som det kan synes fra luften.

 

La Dolce Vita

Jared: «Man, you should call Jennifer, what are you really waiting for with her? What do you want?»
Alex: «What I really wanted, was to go skate with the hardcore freaks at Paranoid Park»

Gus Van Sants siste film «Paranoid Park» karret seg inn på det respektable og myteomspunnede franske filmtidsskriftet «Les Cahiers du Cinéma´s» top 10 over fjorårets best filmer. Ikke bare er det en prestasjon i seg selv, men for Van Sant er det et minnesmerke i en karriere hvor han nå offisielt krysser linjen fra å være en samtidskorrekt regissør til å bli én med tilsnitt av auteur.

Referansene til den Europeiske filmarven her er mange: for ikke bare adapterer Van Sant stilen til den italienske neo-realismens sosio-drama. Han gjenspeieler den direkte på lydsiden med å bruke den klassiske komponisten Nino Rota til å farge sine saktegående montasjer av skatere i fritt fall. Rota som er mest kjent for å ha lydsatt Gudfaren filmene, og var en av Italiensk films fremste våpen i det å frembringe en kunstnerisk symbiose mellom lyd og bilde. Van Sant er imidlertid også smart nok til å aktualisere sin film ved å  bruke musikk fra Cool Nutz til myspacegenerasjonens messias Elliot Smith.

Og det er nettopp fra myspace Van Sant har hentet inn sine skuespillere til å bekle denne filmen. Det er med på å skape en konsekvent tilstedeværende nervøsitet i persongalleriet som gjør det vanskelig å skille fiksjon fra virkelighet. For her er det mange gjenkjennelige situasjoner som påminner én hvor vanskelig livet kan være bare man tråkker feil på rett tidspunkt.

 

Postmodernisme

Jennifer: «So having sex was my idea? You didn´t even want to? You just went along?!»

Tapet av uskyld er blandt de humane temaer som er enklest å gjøre realistisk; det er noe alle mennesker opplever på et tidspunkt i livet. Uten å avsløre for mye av handlingen kan man derfor si at Paranoid Park er et vondt arr som er vanskelig å tildekke, og det er en handling uten slutt. Det er ingen lang film, og den klokker inn på kun 84 minutter. På den tiden har allikevel Van Sant rukket å fortelle historien to ganger fra ulike vinkler, og lager derfor et nærtgående portrett av en opprivende ungdomstid. Historien kan dermed også fungere som definerende for en ny generasjon av frustert ungdom slik som Larry Clarks «Kids» var det for mange i min generasjon.

Det betyr imidlertid ikke at «Paranoid Park» har en nedre grense for et publikum. Tvert imot viderefører Van Sant den samme nerven som han skapte med sin forrige prestasjon «Elephant», hvor også han eksperimenterte med realistiske situasjoner uten å avgi noe konkret svar. Det gjør han til et spennende tilskudd i en filmatisk hverdag som overlesses av overdrevne blockbustere, samtidig som mange; ung som gamle, forsvinner stadig lengre inn i seg selv.