Asbjørn Slettemark lever midt i storbyjungelens medietilværelse med laptop, Twitter og telefon som hverdagskost. Vi tok han med ut i skogen for å føle på kontrastene og snakke ut om året som gikk.

Asbjørn Slettemark (34) ser kjapt opp, så ned, og så begynner han å le.

– Nå høres jeg nesten religiøs ut her, og det er jo ikke meningen.

Men hvorfor? Slettemark er ferdig med sin første sesong som programleder for Lydverket. Den har vært hektisk. Derfor er vi blitt med den sympatiske musikkjournalisten til skogs, hvor bykjernepersonligheten mener han opplever ren terapi for kropp og musikksjel.

– Det blir jo litt som de stonerfolka som snakker om å sitte på toppen av et fjell og røyke tjall samtidig som de hører på black metal. Det blir en annen greie, men skogsturer og musikk er en sterk kombinasjon, det óg!

Derfor, ja.

– Jeg lar meg lett forstyrre, både hjemme og på kontoret. De siste årene er det blitt færre anledninger til å høre på musikk lenge og uforstyrret. Her ute blir alt en annen opplevelse.

 

Drømmer om Lady Gaga

Det er ikke vanskelig å skjønne hva han snakker om. Skogsturer dekker behovet for å komme seg litt bort og få litt perspektiv iblant. Kanskje spesielt for en mann i Asbjørns posisjon. Det har jo skjedd en del det siste året.

– Du gikk fra redaktørstilling i bransjebladet Farojournalen til å være programleder i Lydverket. Hvordan har det vært?

– Det har vært veldig gøy. Det er kult å kunne være med å lage et program man selv har sett på i alle år. Å jobbe med så kompetente folk som i Lydverket har vært overveldende bra.

Er det gjester du drømmer om å få i studio?

– Absolutt, det hadde vært gøy å få store internasjonale navn som Muse, Slayer eller Lady Gaga. Eller hva med Dr Dre, for å fortelle hvorfor det har tatt ti år å lage Detox?

– Dere er jo også i en posisjon hvor dere kan fremme norske band, noe dere har gjort flere ganger. Hvordan har det fungert?

– Norske band er stort sett drøyt flinke liveband. Vi har for eksempel hatt The Cumshots, Navigators, og deLillos. Og alle har vært edrue. Norske band er blodseriøse. Stort sett i alle fall.

– Kritikere har påpekt at journalistikken deres til tider er snever og inkompetent.

–  Da jeg var 13 år ringte jeg til Bergens Tidende for å fortelle de hvor jeg trodde skapet skulle stå. Jeg husker spesielt jeg ringte etter en anmeldelse av Anthrax, da ble det en lang og sint monolog fra meg, svarer bergenseren.

– Derfor kan jeg godt forstå kritikken fra musikkinteresserte om at musikkjournalister ikke alltid forstår musikken. Men jeg prøver å huske meg selv som sint 13-åring når jeg behandler musikk.

– Hva med myten om at alle musikkjournalister er mislykkede musikere? Er du bare ute etter hevn?

– Det stemmer jo i mitt tilfelle, da! Eller det vil si: Jeg rakk vel aldri å bli mislykket og bitter. Jeg spilte jo i band og styrte på og var en god gitarist, men låtskriving var jeg ikke så flink på. Og samtidig begynte jeg å skrive for lokalavisen Sunnhordaland. Da jeg fikk positive tilbakemeldinger der la jeg kjapt fra meg plekteret.

 Slettemarks beste skogplater:


Det går stort sett i rock, metall og hip-hop for Slettemark til vanlig, og turene er intet unntak. Her er hans tre anbefalinger for ditt neste møte med de norske skoger.

Emperor – In The Nightside Eclipse

- Episk norsk black metal fra innlandsskogene. Perfekt soundtrack til morgenturer med trolldis og skogen som våkner til livs.

Kid Cudi – Man on the Moon: End of Day

- En plate man bør høre fra begynnelse til slutt, og da passer den perfekt på øret på tur. Fjorårets mest hypede rapdebut innfrir når platen får snike seg under huden.

Gallows – Grey Britain

- Det beste albumet fra 2009, og en plate jeg kommer tilbake til uansett om det er på fest, på kontoret, hjemme eller i skogen. Frank Carters bekmørke beretninger fra engelske småbyer treffer like bra uansett.


 

 

Frykten for å bli gammel

Det mørknes tidlig i skogen, og Sognsvann har allerede fått tilløp til is på overflaten. Omgivelsene står sterkt i kontrast til Asbjørns daglige pleie av band og sosiale medier som Twitter.

– Jeg er jo egentlig så livredd for å bli gammel og grinete, at jeg i utgangspunktet er positiv til alt.

Slettemark ler først, men bytter så til en litt mer alvorlig tone.

– Det er Bjørn Eidsvåg og med på, da, og han er jo veldig aktiv på Twitter, han også. Arbeidet har vært utelukkende positivt for meg, blant annet fordi man får tilfang på gode artikler og mye faglig stoff. Men folk som twitrer om å mate katten, liker jeg ikke, og det er jo nok av dem også.

– Du er jo bare 34 år nå – og likevel redd for å bli gammel?

– Ja, men det slo meg da vi hadde LidoLido i studio at jeg er omtrent dobbelt så gammel som ham. Jeg har veldig angst for å bli en sånn forutsigbar type som sier at alt var mye bedre før, det er det verste jeg vet. Eller, ikke angst da, men jeg ønsker bare ikke å bli sur og grinete.
Intervjuet er ved veis ende, og to menn vandrende sammen rundt Sognsvann har kanskje skapt et par rare blikk siden det er kjent som et aktivt cruisingområde for homofile.

Noen pinlige misforståelser ble det dog ikke denne gangen. Men det har skjedd før, ifølge en lattermild Slettemark. Vi setter kursen tilbake mot T-banen og storbyjungelen, og selv om det er godt for kropp og sjel å komme seg bort fra kjas og mas i byen, hender det at det følger med til skogs også.

– Ja, jeg har sikkert twitret fra skogen også, men det er ikke noe stort og eksistensialistisk bak turene sånn sett. Det er bare kult å slå av mobiltelefonen iblant.

Denne artikkelen er også trykkket i studentmagasinet Campus