Det begynte som en spøk, men endte som en roman. Søstrene Guri og Sigrid Sørumgård Botheim har klippet og limt i fire år.
I baksetet i en bil på vei gjennom Romsdalen begynner søstrene Guri og Sigrid å skrive små tekster i samme notisbok. Tilbake i Trondheim, på loftet de deler, setter de seg ned og lager historier ved å skrive annethvert ord. Snart blir det annenhver setning. Tekster klippes opp og limes sammen. Resultatet blir romanen Ramstein pensionat. Guri bor i Trondheim, Sigrid har flyttet til København. Campus snakker med dem hver for seg, og klipper sammen et slags intervju.
- Det var litt tilfeldig at det ble bok av det, forteller Sigrid Sørumgård Botheim (25). - En venn av Guri fikk jobb som redaktør i Samlaget, og vi ville lure ham, gi ham en tekst det var umulig å mene noe om.
Etter at de hadde arbeidet et år med prosjektet, sendte de inn et femti siders manus under psevdonym. Søstrene fikk gode tilbakemeldinger og ble oppfordret til å skrive videre.
- Det at vi til å begynne med jobbet med romanen mest som en lek, gjorde at vi ikke arbeidet veldig hardt for å lykkes, noe som nok gjorde det lettere å skrive, sier Guri Sørumgård Botheim (32).
På lag med Bygde-Norge
Ramstein pensionat er alt annet enn en tradisjonell roman. Boken er satt sammen av en rekke forskjellige tekster – dagboknotater, avisutklipp, møtereferater, utdrag fra dialoger, en dødsannonse og et brev fra Skattedirektoratet, blant annet. Sammen forteller tekstene om Debbey, en kvinne i midten av trettiårene, som bestemmer seg for å flytte fra akademikertilværelsen i Trondheim for å ta over et pensjonat hun har arvet i Romsdalen.
Ramstein pensionat har blitt satt i sammenheng med en bølge av bygderomantikk i norsk litteratur. «unge, nynorskskrivende kvinner er den nye rocken», skal vi tro Dagens Næringsliv.
Hvordan ser dere på en slik plassering?
- Debbey har overfladiske venner og kjeder seg på jobb, og får det mye bedre når hun flytter på landet. Du kan si at vi spiller på lag med Bygde-Norge, men boka inneholder satire over både byen og bygda, forteller Sigrid.
LES OGSÅ: Emilie Christensen - vokalist i No. 4 - om sin studietid
By- og bygdeoriginaler
Romanen er full av humor på bekostning av alle dens sære karakterer. I Trondheim møter vi Debbeys ambisiøse og usympatiske kjæreste, hennes baksnakkende venninner og smålige akademikerkolleger, mens Romsdalen byr på den overhjelpsomme og sladrete naboen, den ivrige, lokale kulturbyråkraten og den verdensvante forretningsmannen.
Selv er søstrene vokst opp på en gård i fjellbygda Lesja øverst i Gudbrandsdalen, og har hentet inspirasjon derfra til bygdelivet i romanen.
Sentralt i romanen står forholdet mellom Debbey og broren Sigurd, som spionerer, avlytter og overvåker. Det er han som samler sammen materialet som utgjør romanen.
- Først etter at vi hadde skrevet boken begynte vi å tenke på hva den handler om, og vi ser nå at søskenkjærlighet er et viktig tema, forteller Guri.
LES OGSÅ: Christian Ringnes: Fra porno til skulpturpark
Godteri, vin og kryssklipping
Guri er utdannet litteraturviter og jobber ved Norsk Forfattersentrum Midt-Norge, mens Sigrid er utdannet klassisk pianist. Da søstrene delte leilighet i Trondheim ble ledige kvelder brukt til å skrive.
- I stedet for å se på TV, satt vi og kryssklippet tekst, spiste godteri, drakk vin og hørte på musikk, sier Guri.
Selv om de er søstre, foregikk visstnok samarbeidet nesten kranglefritt.
- Ofte var det sånn at vi syntes det den andre skrev, var best, forteller begge.
Selv om de nå bor i hver sine byer, utelukker ikke Guri og Sigrid Sørumgård Botheim at det blir flere felles skriveprosjekter etter hvert.
Søstrenes anbefalinger |
Carl Frode Tiller klarer å skildre psykologiske nyansar. Tiller går nært på personane og framviser dei kontinuerlege og usikre tankane som strøymer gjennom dei. Innsirkling er ei bok som gjer inntrykk. Det er berre å glede seg til oppfølgjaren. Kjersti Rorgemoen: Purkene snudde seg. Vi vil tilrå vår meddebutant Kjersti Rorgemoen. Boka hennar er eit notat frå livet til Magna Bekk, ei besk kvinne i 40-årsalderen. Det er lett å kjenne seg att i Magna sin irritasjon over idiotiske ting. Småprating og romanser er ikkje hennar sterkaste sider. Rorgemoen skriv presist og sarkastisk. Dette er humor på høgt plan. Gaute M. Sortland: Johan. Det er vanskeleg å fortelja kva som gjer denne boka god, men god er ho. Det er ei stillferdig og fin bok. Språket er godt å lesa. Sjølv om boka er trist, må ein av og til skratte høgt.
|
Denne artikkelen er også publisert i studentmagasinet Campus