Børge Brende vet når viktig beredskap må fram før talens budskap, men prater gjerne om det etterpå.

Det er en trett morgen i februar. En av disse årets dager som er så dørgende grå at man helst vil sovne inn og våkne til våren. Det er da Brende suser inn, baner vei og får tingene gjort. Drar oss nådeløst opp av gjørma av selvmedlidende håpløshet over vær som aldri ser ut til å bli vår.

– Kom inn og sett dere ned! Jeg må kjapt innom et møte kvart over, så fortsetter vi etterpå. Vil dere ha Farris – kaffe – frukt? sier en frisk vind i blå Røde Kors-jakke, som feier inn døra på Røde Kors-kontoret, mens energien eksploderer i rommet rundt. Mobiliserer intervjuberedskapen fra kosepratende hvilemodus til aksjon på rekordtid. Han beklager at han lot oss vente, men køen av plikter er like lang og uforutsigbar som tirsdagstrafikken i snøkaoset ute.

– Travel dag?

– Ja, jeg var i et annet intervju, og så var det trafikk-kaos, og ja – det var den dagen der.

 

Terapeutisk krise

 Børge Brende:


Født 25. september 1965 i Odda i Hordaland.

Oppvokst i Trondheim, men er i dag bosatt i Oslo med kone og to barn.

Tidligere leder i Unge Høyre, nestleder i Høyre og stortingsrepresentant
for høyre fra 1997 til 2009.

Han var miljøvernminister 2001–2004 og nærings- og handelsminister
2004–2005.

Han tiltrådte som generalsekretær i Norges Røde Kors, juli 2009.

Etter jordskjelvet på Haiti, 12. januar i år, ledet Brende Røde Kors'
utplassering av et norsk feltsykehus og aksjon i Haiti.

 

Brende slår en ikke som typen til å syte over været. Ikke mens katastrofene stormer i verden. Er han en av disse få som ser halvfulle vannglass blant ruiner i ørkenen?

– Vi reagerer alle forskjellig på krisesituasjoner. Jeg erfarte en sterk følelse av plikt til å hjelpe. Hjelpen sto klar, og det var vårt ansvar å få den dit den skulle. En katastrofe av Haitis dimensjoner gir desperasjon, men det å hjelpe andre er også en terapi. Det gjør det litt enklere å forholde seg til sin egen situasjon i en avgrenset periode, reflekterer han, upåvirket av mobilen som hyler ut tonen av huskelapp.  

Vi er på utkikk etter innblikk i personen Brende, atskilt fra generalsekretær-Brende, men kjenner en viss motstand fra personen selv. Svarer på spørsmål om «du» med et «vi», som i «jeg og organisasjonen». Men kanskje er det nettopp den man blir, når man har erfart viktigheten av fellesskap når krisen rammer? Som et «vi» heller enn «jeg»?

– «Den beste medisinen for et menneske er et medmenneske,» sa grunnleggeren av Røde Kors  besøkstjeneste, Jens Meinich. Gjennom Røde Kors  lavterskeltilbud møtes folk på like fot. Våre aktiviteter avhjelper ensomhet gjennom at folk møtes som medmennesker, en-til-en. Ikke fordi de får betalt, men fordi de ønsker det.
Han viser til hjelpeviljen han erfarte da nøden var størst.
– Gang på gang undervurderes de rammedes evne og vilje til å hjelpe. Det har utallige katastrofer vist.

Matchende lynne. Børge Brende har en CV spekket med titler, som en del nok vurderer som motsetningsfylte. Veien fra miljøvernminister til generalsekretær i Røde Kors var både kort og svingete: En svipptur innom Nærings- og handelsdepartementet, så ut i permisjon for å lede Verdens økonomiske forum en stakket stund. Tiltrådte som generalsekretær sommeren 2009, en stilling hvor generalprøven kastet ham ut på en bakke som slo sprekker og krevde en løsning med argumentet  «Folk dør. Vi har midler til å hjelpe». Selv høster han nyttig lærdom av de ulike erfaringene.

– Jeg tror at mennesket forandrer seg etter de livserfaringer de får. Selv er jeg nok en veldig resultatorientert person. Det var nok derfor jeg søkte meg til Røde Kors. Her er det kort vei fra beslutning til handling, og man ser umiddelbart resultater av arbeidet. – Man ser at det nytter.

– På den måten matcher Røde Kors mitt lynne veldig godt.

Det meste kan se ut til å matche Brendes lynne. Seiler fra situasjon til situasjon med påfallende bevart tilstedeværelse. Den største overgangen må vel ha vært den som gikk fra politikken til politisk nøytrale Røde Kors? I hvert fall når det sikter mot resultater?

– Ja, på Stortinget kan man ofte sitte en stund før man ser resultatene. Likevel, som miljøvernminister kunne man også påvirke saker med kort vei fra beslutning til tiltak. Så det passet mitt lynne det også.

Brendes veltilpassede lynne må frese ut i et tjue  minutters møte, men er snart tilbake.  «Snart tilbake!». Responderer på tidspunkt som om klokka var biologisk integrert. Han hopper opp, løper rundt i rommet, roter i noen papirer. Sørger dog for sitt besøk, før han flyr pratende ut av rommet.

– Her er alle aviser, hva vil dere ha – mer frukt og Farris? Feel free! Dere må bare sitte, leke generalsekretær i noen minutter. Feel free, feel free!

Ut av døra freser de – Brende og energinivået. Etterlater et tomt vakuum. Tre utgaver av «World Disaster Report 2009» stjeler fokus i bokhylla. Like ved et friskere pust av boken «Den Norske Turistforening». Tiden stanser.

Den starter igjen når Brende lander som uavbrutt i stolen like etter. Re-mobiliserer sin tilstedeværelse i intervjusituasjonen. Flakker ikke engang med blikket.

– Som beredskapsorganisasjon må vi være flinke til å snu oss raskt. Tolvte januar endret alle våre planer seg. Første prioritet Haiti: Feltsykehus, nødutstyr og pengeinnsamling.


Brende er tilbake i vi-form. Vi: Norges Røde Kors, de som fikk opp første feltsykehus i Haitis hovedstad Port-au-Prince.

Kriserefleksjon. Erfaringen fra posten som miljøvernminister åpner et klart syn på parallellen mellom miljøkamp og bistandsyting. Man vet at verdens befolkning tar skade av Vestens miljøsvineri, men hva gjør man med det?

– De er i dag to sider av samme sak. Klimaendringer er et globalt fenomen, men konsekvensene er i første rekke lokale. Spesielt i fattige land som er minst å bebreide for problemet. De må tåle nittini prosent av dødsfallene etter naturkatastrofer. De rammes av tørke, storm eller flom, som gang på gang etterlater land i ruiner. Tusener døde og skadde, millioner av dollar fattigere.

Krisen har likevel gitt Brende et optimistisk glimt av viljen til å hjelpe. Den fremtrer når det stormer som verst.

– I katastrofer blir viljen og evnen til å hjelpe andre satt på spissen. Jeg vil si at menneskets iboende humanitet kommer best frem når katastrofen rammer.

Og han har opplevd det selv. Mannen som en måned tidligere meldte fra katastrofen at «Dette er det verste jeg har sett!» smeller inn på forsida til VG. Nordmenn blar og leser fra lune stuer, rister på hodet over hvor fælt det er, donerer noen kroner til bøssa. Noen gjør litt ekstra. Kjører i gang konserter til inntekt for Haiti. Designer noen vesker i solidaritet. Overskuddet postes ofrene. Likevel, det varer sjelden så lenge. Hverdagens rutiner gjeninnhenter fokus.

Tilbake på fast grunn står Brende, styrket i troen på menneskets humanitet.

– Vi ser så stor hjelpevilje både hos dem som selv ble rammet og hos verdens øvrige befolkning. Det var spesielt å se at nesten alle som bisto for å hjelpe andre, selv var rammet. De frivillige som bisto hjelpearbeidet, savnet selv noen av sine nærmeste og manglet selv både mat og vann. Folk som mangler nærmest alt, har tålmodig delt det lille de har og hjulpet dem som er verre rammet.

Han tenker seg kort om.

– I første rekke har Haiti-erfaringen medført en styrket tro, nettopp på menneskets evne til solidaritet og vilje til å hjelpe sine medmennesker. Enten det dreier seg om dem som selv er rammet, eller de som sitter trygt bevart på andre siden av kloden.

 

Fra tanke til handling

Selv om hjelpeviljen var stor, så var behovet mye større. Stygge sår og fraværende kontroll væsker ustoppelig. Brende står i bresjen for å lede beredskapet inn i kriseområdet. Sykesenger overalt, væskende sår, foreldreløse barn som har mistet en arm, ingen trøst fra kjente og kjære. De har forsvunnet under ruinene, eller er trukket ut – døde. Han nevner lydene og luktene. Folk skrek av smerte. Dette opplevdes verst. Det var en stor omveltning å komme til Haiti. Hva føler man? Avmakt? Hjelpeløshet?

– Du ble ikke fristet til bare å legge deg ned og dø?

– Å nei – nei, i hvert fall ikke det! Heldigvis! svarer Børge på den for ham utenkelige tanken.

– Jeg opplevde heller en sterk ansvarsfølelse. Og vi så jo at hjelpen kom fram, – at det nytter! Det å kunne hjelpe gjorde opplevelsen mindre vond. Selv om vi så alle barna som var skadet – hørte skrikene, kjente stanken – så hjalp det å kunne hjelpe.

En ting gjøres klart: Å bli grepet av handlingslammelse matcher ikke Brendes lynne. Kanskje er det nettopp denne ”glasset er halvfullt”-mentaliteten som skiller Napoleon fra sin hær? Det som ledet Norges Røde Kors til å reise teltet på rekordtid. Kanskje er Brende den som handler, der andre ville ventet på øvrige instrukser. Den som sier: Ikke tenk, ikke snakk, bare gjør det!

– Altså, alle kan jo bli slitne. Men Haiti-katastrofen har snarere virket motsatt på meg rent psykisk. Jeg ble ikke handlingslammet, snarere handlingsorientert: Vi har ustyret som trengs, så er det om å gjøre å få ut hjelpen.

I en tankevending konverteres erfaringen til nytte.

– Erfaringen har ført til at jeg har blitt enda mer bevisst hva som må til. Nå dreier det seg om å følge opp hjelpearbeidet på Haiti. Når de trekker TV-kameraene ut, må vi ikke glemme katastrofen! oppfordrer Brende og gir motivasjonen ekstra medvind.

 

«Bevar troen»

Brende taler på en måte som nærmest sjokkmobiliserer engasjementet. Setter stopper for ethvert tegn på avmakt. Vekker troen på at det nytter. Troen er det viktigste av alt å bevare, mener Brende  og ser sannheten i Dostojevskijs påstand, at «mennesket er et vesen som venner seg til alt».

– Ja, og det stemmer på ulike måter, dessverre. Mennesket er veldig tilpasningsdyktig, men det er farlig å tilpasse seg en situasjon hvor ingen lenger ser håp i fremtiden.

Et eksempel kommer for dagen.

– Nylig besøkte jeg Gaza-stripen. Her ble jeg vitne til halvannen millioner mennesker som manglet grunnleggende livsnødvendigheter – hele ett år etter at væpnet konflikt tok slutt. Der merket jeg at mange hadde begynt å miste troen på en fremtid, spesielt unge mennesker. Det er et faresignal vi virkelig bør lytte til.

 

Følger opp

Nå skal Brende følge opp. Man reiser ikke bare teltet og lar de trengende bære det selv. TV-kanalene har pakket ned kameraene. Givergleden er igjen erstattet av misnøye over lengden på kassakø og manglende parkeringsplasser. Heldigvis husker noen at krisa ikke er over, selv om bildene har sluttet å rulle over skjermen. Nå er det opp til dem å forvalte midlene solidariteten har hostet opp.

– Vi må ikke bare rebuild, men også rethink. Det å være med å bygge Haiti opp igjen, føler jeg en veldig forpliktelse til. Vi snakker her om et fem til ti års prosjekt, sier Brende og peker på framtiden man ikke må gi opp troen på.

–Disse menneskene trenger ikke bare krisehjelp, de trenger psykososial oppfølging etter alt de har opplevd.

Igjen nevner han ansvaret han føler for å hjelpe dem på bena igjen.

– Det var flere titalls barn som fikk amputert en arm eller fot på feltsykehuset. Det innebærer en stor forpliktelse: Vi skal ikke bare amputere, vi må også stille opp med ortopedi slik at de får en protese.

Forebygger glemsel. Tilbake fra kaos til ordnet byråkrati. Innenfor fire velventilerte vegger, i en solid konstruert bygning. Trygt plassert på en bakke som ikke truer med å åpne seg under ham, forsøker Brende å formidle en sterk moralsk forpliktelse til ikke å glemme Haiti.

Han nekter å la seg sløve av avstand i tid og sted. Holder minnene fra katastrofen tett inntil seg.

– Bildene fra Haiti vil jeg bære med meg resten av livet – men ikke på en vond måte, som jeg fryktet før jeg dro. Midt i all elendigheten er det synet av mennesker som hjelper og som får hjelp jeg vil huske.

Denne artikkelen er også publisert i studentmagasinet Campus

 


Annonse:

 
Studer i Oslo, Bergen eller på nett. Les mer om våre bachelor-, master og årsstudier innen:


Annonse:

Start din amerikanske bachelorgrad i Norge

Du fortsatt søke! American College i Moss rett utenfor Oslo er det perfekte stedet å starte for deg som vil studere i USA! Vi gir deg en smidig overgang til det amerikanske utdanningssystemet.

Som student hos oss tar du ett år med fag i Norge, før du fullfører bachelorgraden din ved et universitet i USA. Etter å ha bestått studiet ved American College, er du garantert plass ved et av våre åtte samarbeidsuniversiteter! Du kan også søke fritt på ALLE andre skoler i USA. Les mer, fyll inn kontaktskjema eller søk her. Se film under for å se hvordan det fungerer hos oss: