Du synes kanskje norske bryllup varer lenge? Se hvordan det gikk da vi reiste til India og feiret brudeparet i tre dager til ende!

Indiske bryllup er verdenskjent for sin fargerike, lyse og evigvarende feiring av brudeparet. Der norske bryllup gjerne starter og slutter samme dag, varer de indiske ofte i flere dager. Stikkordene er mat, drikke, dans og glede.

Tradisjonelt er indiske bryllup arrangert av parets familier og  bestemt av faktorer som alder, bakgrunn og kaste. Men med den vestlige utviklingen i landet blir stadig flere par viet i kjærlighetens navn. Et indisk bryllup foregår på ulike måter avhengig av hvor i landet man er, tradisjoner og ikke minst religion. Det vanligste er et bryllup som lar begge partene få arrangere hver sine deler av festen for å dele kostnadene og ansvaret likt. Slik var det gjort også denne gangen. 



 

DAG 1: Kroppsmaling og disco

Den første dagen står kunsten i høysetet, og bruden såvel som alle kvinner i selskapet skal males i henna, eller mendhi som det kalles på Hindi. Hensikten er helt enkelt å gjøre bruden vakker. Men i tillegg er det et lite spill hvor brudgommens navn gjemmes inn i hennamalingen, og hans oppgave er å finne det igjen på selve bryllupsnatten. Frekke saker.

Spillet henger med fra gamle dager hvor det var vanlig at brud og brudgom ikke hadde truffet hverandre før bryllupet, og dette var ment for å gjøre de mer komfortable med hverandre.

Dagen er lang, og mat, drikke og dans preger hendelsene ved siden av den rituelle etsingen av sårbar hud. Innen solen har forsvunnet byr mørket på enda mer fest hvor kvinnene viser frem sin henna og kaster seg ut på dansegulvet geleidet av en ivrig dj og diskolys som lyser opp de fargerike kjolene. Måtte ungdommen vare evig!

 

DAG 2: Blant generaler og maharajaer


Andre dag av feiringen er det brudgommens familie som inviterer et hav av gjester til bespisning, rus og enda flere slag på stortrommen i brudeparets navn.

For anledningen ble det hyrt inn et band som ville kledd enhver fergetur mellom Oslo og København. Stikkord er raske løsninger og halvengasjert vokal. Her dukket det både generaler og maharajaer (kongene over regionene i India kalles maharaja – kvinnevarianten maharani) opp, i tillegg til vanlige gjester, familie og venner fra fjern og nær. Igjen ender dansen opp som det naturlige klimakset, selv om Bollywood-DJ-en fra kvelden før stjal showet ved å hent frem mer glød enn det innleide bandet denne kvelden. 


Jeg rakk såvidt å tenke på et par av de norske bryllupene jeg har gjestet og innså at det er rimelig trauste saker. Her hadde jeg allerede vært på tre matfeite og fuktige fester, på to dager, og selve vielsen hadde ikke engang startet! Hvordan skulle dette ende? 



 

Dag 3: Brudgom på hest

Dag tre er en stor dag, faktisk den største av alle. Dette er dagen da brudeparet skal vies og kastes ut i den store verden som voksne og ansvarsfulle mennesker. Som del av brudgommens følge får jeg være med på en av de mest kjente delene av den store bryllupsfeiringen, nemlig baraat. Her møter alle brudgommens inviterte opp i turban og annen pryd sammen med to høyenergiske trommeslagere i gatene rundt selve vielsesstedet, mens brudgommen rir på en hest midt i følget.

Taktfast piskes alle dansende og skrikende gjennom gatene, mens solskinnet henter frem svettelukt og høy puls. Hensikten med galskapen er å advare brudens familie og følge om at brudgommen nærmer seg, slik at de kan gjøre seg klare til å motta dem. Vel inne på området øker spenningsnivået idet brudgommen ankommer og med nervøst blikk gjør entré oppe på et podium hvor han skal vente på sin brud. Et forventningsfullt publikum stirrer på henne når hun endelig viser seg frem. Med et langt følge av nær familie og venner føres hun sakte frem mot podiet, beskyttet av en stor blomsterkrans som holdes av hennes bror, litt som en symbolsk paraply. Endelig fremme skal enda en slags symbolgjenstand utveksles, nemlig det som kalles jai mala eller var mala, kranser laget av friske blomster, gjerne røde roser. Disse utveksles for å vise en gjensidig aksept og forståelse mellom brud og brudgom som skal vare ekteskapet gjennom, nesten som ringene i vår kultur.

Vielsen nærmer seg, og brudeparet sender hverandre nervøse blikk. Nervene kan skyldes all festingen dagene i forkant, men det er nok ingen tvil om at et markert skille i livene deres er bare få minutter unna. Nøyaktig klokken 12.21 har de valgt å vies, da datoen som er den 21 i måneden er den samme som da de møttes for fire år siden.

En rekke ritualer gjennomføres, deriblant sammenknytingen av kjole og kurta (brudgommens plagg, forøvrig et vanlig formelt plagg i India), som alle sammen symboliserer evig troskap og edsavlegging. Hele vielsen tar nesten to timer og er kanskje litt treg for ferskinger. Jeg, derimot, syntes det var veldig eksotisk. Noe annet enn «ja», kan man jo godt si. Noen timer senere er alt over, og bruden får lov til å trå over brudgommens dørterskel. Som et nytt finurlig rituale plasserer brudgommens foreldre et glass med ris ved terskelen som hun med viten og vilje sparker til, før hun dypper føttene i en rød fargeblanding som gir dype fotspor i entréen; alt som en lykkeønskning fra brudgommens foreldre. Nå kan livet bare starte.

Ikke alle er forunt å bli bedt i et indisk bryllup. Jeg selv var så heldig å dele leilighet med brudgommens bror i studietiden og havna dermed på gjestelista. For andre kan det kanskje være aktuelt å prøve å kræsje et bryllup. Angivelig var det 30 000 bryllup i Delhi en av dagene jeg var der, så mulighetene for å lykkes i et slikt eksperiment bør være gode.