(StudentTorget.no):

Når en forfatter skal skrive en episk tekst, må han velge en måte å fortelle på. Han har valget mellom å skrive en 1.person–fortelling eller en 3. person-fortelling.

1.person-fortellinger kalles også jeg-fortelling eller jeg-synsvinkel. Det er viktig å ha klart for seg at jeg-personen og forfatteren ikke er identiske. Denne synsvinkelen gjør det lett for leseren å identifisere seg med hovedpersonen i teksten og bli nysgjerrig på hvordan det går med ham eller henne. Alt som blir fortalt, blir vurdert ut fra fortellerens personlige oppfatninger, som blant annet er avhengig av vedkommendes alder, kjønn, miljø og sosiale bakgrunn. Men som lesere får vi bare vite en versjon av hendelsene.

En 3. person-synsvinkel kalles også autoral synsvinkel. Det finnes to hovedtyper, en der fortelleren tilsynelatende vet alt om personene i teksten, og en der fortelleren står utenfor og bare refererer det som skjer. Den første varianten kalles allvitende synsvinkel og den andre refererende synsvinkel.

Det er ikke så ofte vi finner moderne episke tekster der referende synsvinkel er brukt konsekvent. Denne typen synsvinkel ble særlig brukt i den islandske sagalitteraturen. Det kan ellers være verdt å merke seg at mange forfattere veksler mellom bruken av allvitende og refererende synsvinkel. Et annet tips er at du lærer deg de vanligste litterære begrepene og at du er fortrolig med disse før du setter i gang med en litterær analyseoppgave.

Ellers vil jeg anbefale å studere mange av de heftene som finnes på biblioteket. De fleste lærebøker i norsk presenterer et analyseskjema for litterær analyse. Det kan være nyttig, men min innvending er at besvarelsen kan bli for teknisk dersom man følger et slikt skjema slavisk.