Man vet aldri når det kommer, det bare kommer også slår det deg ned. Du mister pusten, du mister energi og alt blir bare tomt. Sånn føltes det og gå gjennom angst og depresjon. Tankene blir som en hette over hodet og den du var før blir satt på lydløst. Som en tett badehette sitter du i sofaen og prøver og rive den av, men den sitter bom fast. Sosionomen har ferie og du sitter og prøver å holde hodet vedlike og ikke miste det helt. Tanker som om hvis du kun var alene ville alt være bedre pulserer i hodet mitt hver dag, bare vær alene Anna, du må være helt helt alene. Jeg som før ville nesten aldri ta en blund på ettermiddagen har sovet mer en jeg har gjort før. Jeg blir sliten, jeg blir sliten av og ikke få fred, av og ikke bare kunne få en dag, en dags «ferie» fra ens egne tanker.

 

Det er ikke nå du skal sove,

det er nå du må våkne,

I ditt tyngste åndedrag, drar du den vonde følelsen gjennom kroppen

og for ett sekund, er alt bra.

 

Denne strofen skrev jeg for en liten stund siden. Min bestefar var en dikter og jeg liker å tenke at han ga meg litt av kreativiteten hans før han døde. Jeg skriver dette innlegget fordi jeg orker ikke å skjule at jeg sliter, jeg orker ikke å si «alt er bra» en gang til. For akkurat nå er det mye badehette – action på gang. Men som mamma sier er jeg ikke alene å føle meg slik. Jeg tror jeg leste at i en undersøkelse sliter over 300 000 nordmenn med angst og depresjoner. Tenk at man kan sitte i sofaen og kjenne seg helt alene, men så er det egentlig 300 000 av deg?


Jeg tok selv tak og snakker med rådgiver, gjør øvelser og er åpen med samboer, familie og venner om hva jeg går gjennom. Jeg tror jeg kjente at jeg ikke klarte og holde på denne maska. Den maska om at du bare sier «alt er bra», du står der og smiler, du blir bedt om å spise selv om du blir kvalm av tanken på mat. Jeg orket ikke. Jeg orket ikke maset om at «men går det virkelig bra?».

 

For nei, jeg kan ikke gi svaret «alt er bra» lenger, men jeg jobber med det. Jeg som resten av min angst og depresjon gjeng på 300 000 skal komme oss gjennom det. Så jeg prøver å ta vare på de små øyeblikkene og glede meg over de og prøve og ta en dag av gangen. Slik at en dag sklir den badehetta rett av.

 

Men for nå, puster jeg ut.

 

Klikk her for å se alle studier i Norge og utlandet