Ensomhet tar over. Den tar dominans over den du er, dine handlinger og dine tanker. Det følger deg hvor en du går, gjennom hva en du gjør, også selv om du kanskje er sosial i en eller flere sammenhenger. Ensomhet er vanskelig å håndtere, og det kan være vanskelig å forstå, så hvordan vinner man tilbake kontrollen når man har mistet seg selv til denne tilstanden?

 

De fleste jeg møter på min vei reiser alene, eller har reist alene på et eller annet tidspunkt. Tilfeldigheter bringer med sammen med andre mennesker jeg velger å tilbringe tid med. Folk som den herlige gjengen jeg fant på et hostell i Melbourne, eller kompisene Luuk og Hanna, som ble med på turen opp Australias østkyst denne våren 2020. Da CONVID startet for fullt ble vår reise sammen avbrutt av redsel og usikkerhet, og det endte med at mine to dro hjem. Jeg valgte å dra til Tasmania. Jeg var alene for første gang på et halvt år.

 

Jeg så Tasmania som et trygt sted å være gjennom denne tiden. Med usikre tilstander både i verden, hjemme og her, har avstanden hjem føltes mye lengre enn før. Jeg har jobbet som epleplukker, og det er en jobb jeg har følt meg priviligert i å ha hatt. Med jobben er jeg ute i nydelige omgivelser, og jeg får god fysisk mosjon da jeg får betalt ut fra kvantitet. Tross dette har jeg følt meg fanget i en tilstand, og en situasjon, som ikke har vært ønskelig. Det har vært vanskelig å håndtere denne tiden på egen hånd.

 

Jeg vet ikke helt om du klarer å sette deg inn i min situasjon, men ensomheten hadde meg som mål, og den har truffet hardt. Det tar meg en hel arbeidsdag, mye krefter og energi å plukke nok epler for at jeg skal klare meg, og samtidig klare å spare nok penger for komme meg videre til neste destinasjon. En arbeidsdag tilbrakt alene, jeg er fanget i mitt eget hode, og fanget med mine egne tanker, og fanget med mine egne følelser. For der ruler ensomheten, og alle dens djevler av påvirkningskraft som tar over både tanker, følelser og reaksjoner. Det er lenge siden jeg har følt så sterkt på ensomhetens dominans som jeg har gjort den siste tiden. Følelsen forsterkes med tanke på at vi egentlig skulle vært sammen nå, fortsatt på ferden vår opp mot Cairns, i varmen. Med så mye tid i mitt eget hode, hver dag, har jeg hatt tid til å reflektere over denne følelsen av ensomhet. Jeg vil gjerne dele mine refleksjoner og erfaringer med dere. Uansett om du tenker på å dra ut på egen hånd eller ikke, tror jeg at ensomheten vil nå deg på et eller annet tidspunkt. Det blir nok ikke siste gangen for meg, som den nomaden jeg er i ferd med å bli.

 

H V O R F O R   E R   J E G   E N S O M ?

Jeg ser nå tilbake på prosessen med hvordan jeg har taklet situasjonen. Det er et tydelig skille fra før og etter jeg skjønte omfanget av opphavet til ensomheten jeg føler på. Før var jeg veldig lei meg, jeg var rett og slett deprimert. Jeg var på vei til å gi opp alt, og selv om jeg ikke har mulighet til å dra hjem dukket følelsen av hjemlengsel opp. Jeg var sint og frustrert på livet, som hadde ført meg på veier jeg selv ikke ønsket, hvert fall ikke nå. Jeg mistet kontrollen over meg selv, og følelsene tok over.

 

Når jeg søker opp ordet “ensomhet” på google får jeg som definisjon “feeling sad and unhappy about being socially isolated.” Man kan være sosialt isolert av flere grunner, for eksempel at man skiller seg ut og ikke føler at man hører til, eller at man er fysisk alene, eller at man har et ønske om et spesielt sosialt selskap gjennom kjærlighet, familie, venner eller felles interesser. Ensomhet kan gi mening. Jeg føler min ensomhet er til en viss grad irrasjonell da jeg har bodd i et kollektiv med flere personer, og jeg har hatt et par venner utenom det. Samtidig mistet jeg den fysiske tilstedeværelsen av de nære relasjonene jeg hadde fått siden jeg kom til Australia, og tryggheten i Hanna som en mer stabil venn, da alle dro hjem.

 

Jeg så en TED talk på YouTube for ikke så lenge siden, av Robert J. Waldinger, hvor han presenterte kunnskapen han og hans kollegaer har fått etter å ha gjennomført den lengste studien på lykke. Det viktigste resultatet de fant var at “Good relationships keep us happier and healthier. Period.” Jeg kan ikke si noe om legitimiteten til studiet, men du kan sjekke det ut! Jeg anser denne konklusjonen som ganske subjektiv, og det fikk meg til å tenke over mine egne relasjoner; Hva definerer egentlig et godt forhold, for meg? Er det slik at jeg er mer tilfreds i tilværelsen om jeg har gode relasjoner? Dette har jeg allerede reflektert over i artiklene mine Det opplyste året og Friends are the family you choose for yourself, og bruker resonneringen der for videre refleksjon for det relevante spørsmålet i denne kontekst: Trenger disse gode relasjonene å være fysisk til stede for at jeg skal holde meg glad og frisk?

 

A K S E P T

Jeg forsto at ensomheten jeg følte på var spesielt knyttet til at disse trygge relasjonene jeg hadde hatt rundt meg nå ikke lenger er her. Dette er utenfor min kontroll. Jeg var forberedt på å tilbringe denne tiden i varme Queensland og New South Wales med bekjentskap hvor enn jeg dro. Nå er jeg på en øy som minner mer om Norge, både i temperatur og geografisk. Jeg elsker norsk natur, men her er vi på vei inn i vinter, og kulde har vært en stor fiende så lenge jeg kan huske. Med så mye som har skjedd på en gang; tap av relasjoner, plutselige forandringer i omgivelser, en intens og usikker verdenssituasjon med konsekvenser både for arbeidsmarkedet, og muligheten for å fortsette å reise og følelsen av å ikke passe inn, har jeg rett og slett ikke klart å se de unike mulighetene jeg nå har. Tasmania er en øy full av verdensarv når det kommer til villmark og natur, store deler av øya er vernet nasjonalpark. Dette er av stor interesse for meg å se med egne øyne, oppleve dens eldgamle skoger og de helt unike plante- og dyreartene.

 

Ensomheten føler jeg på fortsatt, men den har snudd til en slags tomhet i stede for tristhet. Jeg mangler noe, en trygg venn. Med stengte hosteller og lite backpackere som ellers dominerer arbeidskraften for bøndene, har jeg lite mulighet for å bli kjent med noen i min situasjon. Det er utenfor min kontroll.

 

Frustrasjonen forsvant da jeg innså at jeg bare må akseptere å være her, for selv om grensene åpnes igjen har jeg ikke hatt nok inntekt til å klare å fylle den tomme kontoen min. Det er utenfor min kontroll. Håpløsheten forsvant da jeg i stede for å lengte etter en støttende reisepartner, vente min oppmerksomhet mot meg selv, som min egen reisepartner, stole på meg selv slik jeg gjorde når jeg først dro til Australia på egen hånd.

 

Etter å ha blitt kjent med følelsene mine, hvor ensomheten min kom fra og hvorfor, og ikke minst hvordan den påvirket meg følelsesmessig ble alt med ett mye lettere. Jeg tror det er dette som kalles aksept, er det ikke? Jeg har aksepter at mye er utenfor min kontroll, dette er slik det er. Rasjonaliteten tok over for følelsene, og jeg har i stor grad klart å ta tilbake kontrollen. Jeg har fått tilbake motivasjonen for min ferd videre, og jeg ser nå mulighetene jeg har til å få et fint opphold her. Jeg ser virkelig frem til å utforske øya, se dens skatter av natur, se melkeveien og kanskje til og med sørlys!

 


P R O B L E M L Ø S N I N G

Med en mer rasjonell holdning til tilværelsen har jeg snudd min oppmerksomhet mot meg selv. Dette er min tid!

 

Jeg startet med å sette meg mål for tiden etter isolasjon og nasjonalparkene åpner igjen. Mine mål ble masse grønne pinns i Google Maps over steder jeg ønsker å dra på Tasmania, hva jeg ønsker å se og oppleve. Jeg fikk en idé over hvordan jeg kunne oppleve disse stedene mellom jobb, og til og med tross for vinter. Ved å vite hvor jeg ville dra har lokale kunnet hjelpe meg med anbefalinger, tips og triks som har gjort meg mer selvsikker på ideen om hvordan oppnå målene mine. Dette har satt i gang en målbevisst motivasjon på hvordan jeg må forberede meg både mentalt, fysisk og praktisk for å kunne campe tross for at det er vinter. Mine største utfordringer blir kulda både for meg og bilen, og det faktum at jeg er svært mørkeredd. For meg gir utfordringer motivasjon, og jeg skal vinne!

 

De første og tyngste ukene i denne nye epoken av min reise var overgangen mars/april, og jeg hadde allerede begynt å tenke på mitt neste innlegg her for dere. Både i den sammenheng, og fordi jeg tenkte at jeg er helt sikkert ikke alene om disse følelsene, tok jeg opp temaet ensomhet med mine samboere. Alle syv er asiatiske, noe som også har gjort at jeg har følt meg veldig annerledes da jeg kom hit, tross for at jeg var glad for å få helt nye kulturinnslag selv i isolasjon. Da jeg tok opp temaet tok det ikke lang tid før vi alle var samlet i vår lille stuekrok og pratet om ensomhet, det viste seg at vi alle var ensom akkurat nå, og det endte med at det ble alt for sent før vi klarte å forlate samholdet for å gå til sengs. Ved bruk av teknikken jeg introduserte i teksten “Det opplyste året”, skapte vi et bemerkelsesverdig bedre samhold i vår husstand, og sammen har vi gjort denne tiden i isolasjon litt lettere for hverandre og oss selv.

 

Denne kvelden ga mine samboere meg inspirasjon jeg ikke har klart å ta i bruk før nå, rundt én måned senere, når jeg har klart å samle meg litt å bli mer rasjonell og ikke så følelsesladet. De påpekte flere ganger at i tid med ensomhet burde man praktisere å bli kjent med seg selv, noe vi også hører fra eksperter og psykologer. Jeg ble kjent med følelsene mine, og nå er jeg klar for å bli kjent med meg selv i situasjonen jeg er i. Jeg har allerede utfordret hatet mitt for kulde og redselen min for mørket med en prøvetur høyfjells for noen uker siden, og det var svært vellykket! Jeg storkoste meg og gjorde det jeg liker aller best; gå i fjellet.


De to siste månedene har ikke vært enkle. Jeg har endt opp i en helt ukjent situasjon med følelser som har gjort at jeg mistet meg selv litt. Med svekket livsperspektiv og håp har det vært en hard jobb å finne indre styrke for å håndtere situasjonen, og bli klar for å gjør det beste ut av den. Med hjelp av visdom og åpen dialog har jeg tilegnet meg ny kunnskap om hvordan jeg takler usikre og samtidig nye tilstander. Jeg har blitt utfordret til å jobbe med meg selv og min egen mentalitet for å ta kontrollen tilbake fra ensomhetens dominans. Jeg har tilegnet meg ny selvinnsikt, jeg har vokst som person og er nå klar for nye utfordringer. Denne tiden er min. Min tid til å lære og være venn med meg selv, ta vare på meg, på samme måte som jeg er venn med og tar vare på andre. Slik håper jeg å ikke lenger være avhengig av å ha noen rundt meg for å nyte tilværelsen jeg befinner meg i.

 

Klikk her for å se alle studier i Norge og utlandet