Det siste året har vært en vanskelig tid for mange i arbeidsmarkedet. Noen har derfor valgt å vurdere alternative retninger og muligens omskolere seg. Den kan være lett å tenke at det å starte studier i voksen alder er to skritt tilbake. Jeg var en av de som satte meg på skolebenken igjen som 32-åring og har aldri angret på valget. 


Først så skal jeg skru tiden tilbake til sommeren 2017. Jeg hadde jobbet i tre år på hovedkontoret til en kjent butikkjede. Jeg trivdes med arbeidsoppgavene mine, men jeg følte at jeg gikk mer og mer på autopilot og dagene ble like. Tankene mine søkte etter nye utfordringer utover de vanlige rutinene. Da jeg startet i jobben hadde jeg en drøm om å jobbe meg oppover i firmaet, men nå følte jeg meg «stuck» på samme sted. 


Denne sommeren ble det utlyst en stilling i dette firmaet som kunne være en god mulighet for meg til klarte videre på karrierestigen og berike jobbdagene med mer spennende utfordringer. I og med at firmaet kjente godt til meg så regnet jeg med at den skulle bli min. Dessverre var det en annen intern kanditat som kom meg i forkjøpet. 



Vedkommende hadde en bachelor og var en del år yngre enn meg. Min to-årige journalistutdannelse kom derfor til kort i denne rekken. Denne situasjonen ble en vekker for meg. Hva kunne jeg gjøre for å oppfylle min drøm om en høyere stilling i kjeden? 


Med en målrettet vilje tok jeg en prat med lederne for hver avdeling i firmaet. Og jeg fikk det samme svaret på samtlige av de jeg snakket med. Situasjonen var den at det var hundrevis av interne rundt om i butikkene med både bachelor og master. Selv om alle på hovedkontoret kjente meg, så kom jeg til kort mot mine kollegaer med høyere utdanning. Jeg luftet forslaget mitt om videre studier, og samtlige ledere syntes dette var en god ide. En av de innrømte også for meg at hun selv hadde tatt studier ved siden av jobben året før, selv med lederstilling og to barn hjemme. 

LES OGSÅ: Prokrastinering – kunsten å kaste bort verdifull tid

  

Les også: Slik får du mer selvdisiplin i studiehverdagen 


Så hva skulle jeg gjøre? Jeg trivdes jo på arbeidsplassen, men så ikke for meg å ha samme stilling resten av livet. Men firmaet ville jeg jo fortsette å jobbe for. En 8-4 jobb kunne jo heller ikke kombineres med forelesninger, og å forsøke å få studiepermisjon var helt uaktuelt. Jeg hadde vært såpass mange år i arbeidslivet at å sitte på skolebenken fulltid og leve på lånekassestipend fristet ikke. 



Jeg gjorde litt research og fant ut at det var mange skoler som tilbød studier på nett. På Handelshøyskolen BI var det også mulig å ta studiene deltid. Jeg var ikke i tvil, det var dette jeg ville gjøre. En deltidsbachelor ville ta seks år av mitt liv, noe som først virket som en evighet. Men så tenkte jeg seks år tilbake, på sommeren 2011 og følte at årene etter hadde gått relativt fort. Og de seks årene det ville ta å fullføre bacheloren ville jo passere uansett om jeg studerte eller ikke. 


Jeg visste at om jeg ikke startet med studier nå, så ville jeg i 2023 angre på at jeg ikke slo til mens jeg fortsatt hadde sjansen. Og selv om hverdagen kom til å bli desto mer hektisk så motiverte jeg meg med at det er jo faktisk gøy å få nye kunnskaper. 


Jeg fylte ut søknaden om nettstudier deltid innen Markedsføringsledelse på BI og allerede dagen etter ble jeg tilbudt studieplass.  Det var ti år siden sist jeg var fersk student, og jeg regnet med at studietiden denne gangen kom til å bli annerledes. Som 22-åring gledet jeg mest til fadderuka og få nye venner i klassen, men for en 32-åring virket akkurat det som bare styr. Jeg hadde jo allerede fulltidsjobb og et nettverk, og regnet med at alle i klassen var født et tiår senere enn meg. 



Selv om studiene var nettbasert så ble det arrangert to fysiske samlinger per fag hvert semester. Disse samlingene var det helt frivillig å delta på, og jeg ble med for å få et ekstra godt utgangspunkt for fagene. Jeg ble utrolig positivt overrasket over alle mine medstudenter. Jeg hadde vært redd for at alle nettopp hadde avsluttet russetiden, men det var ikke tilfellet. Det var studenter der fra 20 til 40 år, så jeg trengte ikke være redd for å bli «hun gamle evige studenten.» 

  

Les også: Marianne fyller 50 og blir student til høsten 


Det var også svært mange som var i tilsvarende situasjon som meg. De hadde en fulltidsjobb, men ville utvide horisonten med studier ved siden av. Samlingen ble en perfekt måte til å connecte og skape bekjentskaper til studiene videre. Jeg ble også kjent med en medstudent med bosted rett ved meg som jeg kunne samarbeide med. Å kombinere studiene med fulltidsjobb ble heller ikke så tungvint som jeg hadde trodd. Uten mann og barn hjemme så var det lett å sette av et par faste ettermiddager i uken til samarbeid med min studiekamerat. Jeg betraktet etter hvert puggingen som en hyggelig hobby og et fint lyspunkt i A4 hverdagen. Det føltes motiverende å ha et mål å jobbe mot. 



Jeg er nå halvveis i bacheloren min og angrer ikke et sekund på at jeg bestemte meg for å ofre noen timer i uken til skole. Spesielt med tanke på at jeg dessverre mistet jobben året etter studiestart på grunn av nedbemanning, og da var det godt å ha studiene som et fast holdepunkt i livet. Jeg fikk også en stilling i senere tid som markedskoordinator, til tross for at bacheloren ikke var fullført enda. 


Jeg har i de siste årene møtt flere på min alder som gjerne vil ha mer utdanning, men som føler at det er et for stort prosjekt å begi seg ut på. På tilsvar til dette har jeg fortalt om min erfaring og at det er få som angrer på å ha videreutdannet seg. 


Jeg vil absolutt anbefale alle som drømmer om etterutdanning å sjekke ut mulighetene. Det kan åpne opptil flere dører som du kanskje ikke visste om engang. 

 

Klikk her for å se alle studier i Norge og utlandet