(Studentblogg)

Jeg var utvekslingsstudent i Tyrkia våren 2020 og bodde i Izmir, en av de mest liberale byene i Tyrkia. I likhet med mange andre utvekslingsstudenter så jeg fram til et semester bestående av nye erfaringer, kulturutveksling, vennskap og reising. Den første måneden levde opp til forventningene og jeg gledet meg til å utforske mer. Dette var imidlertid før universitetene stengte og flygninger ble kansellert.

Som resten av verden innså vi først ikke hvor alvorlig covid-19 var. Tallene var mistenkelig lave i Tyrkia med null smittede uker etter at Norge hadde sin første pasient. Likevel følte vi på usikkerheten. En venn ble svært syk etter en tur til Istanbul og måtte bo i leiligheten min i flere uker. Han var redd for å smitte sine eldre romkamerater, samtidig som han nektet å dra til sykehuset av frykt for å bli smittet av koronaviruset og for ikke å kunne returnere til Tyskland.

Deretter begynte ting å endre seg fra en dag til den neste. Tyrkia avslørte at de hadde sin første koronasmittede pasient i begynnelsen av mars og dagen etter ble universitetene stengt i tre uker. Dette ble senere forlenget til resten av semesteret.

Noen av utvekslingsstudentene begynte å bli bekymret. Flere lette fortvilet etter flybilletter hjem i redsel for at grensene skulle stenge. Ingen av oss visste særlig mye om det tyrkiske helsevesenet og hvilke konsekvenser koronoautbruddet ville få. Ved tidligere sykehusbesøk hadde vi sett hunder og katter vandre i gangene. Ville helsevesenet ha kapasitet til å håndtere en situasjon som denne?

Utvekslingsstudentene som besluttet å reise hjem gjorde rett i å være raskt ute. Dager senere stengte grensene fullstendig. Jeg hadde bestemt meg for å bli værende. Norge var på det tidspunktet et av de hardest rammete landene og jeg følte at det var tryggere i Tyrkia enn i Norge. Likevel var det mye usikkerhet. Det florerte rykter om de offisielle smittetallene og de tyrkiske myndighetene implementerte nye regler plutselig og uten forvarsel.

En uke etter at universitetene stengte ble studentinternatene tømt. Vennene mine som bodde der var plutselig blitt hjemløse. Informasjonen vi fikk var forvirrende. De ansatte snakket lite engelsk og selv tyrkiske studenter hadde problemer med å forstå situasjonen. Mens de tyrkiske studentene dro hjem til familiene sine da universitetene stengte, sto mange av de internasjonale studentene bokstavelig talt på bar bakke. Internatene på universitetsområdet skulle fra nå av brukes av sykehuspersonellet som jobbet på universitetssykehuset.

 

En av utvekslingsstudentene hadde tyrkiske slektninger og inviterte en liten gruppe Erasmus-studenter til å bo i sommerhuset deres mens vi fant ut hva vi skulle gjøre. Huset var i nabobyen Manisa, en av de 81 provinsene i Tyrkia. Planen var å bli i Manisa i bare en uke. Dette endret seg imidlertid da Tyrkia stoppet all reise til og fra de 31 største provinsene i landet. Både Izmir og Manisa var blant disse og vi måtte derfor forbli i Manisa på ubestemt tid.

Det var lite man kunne gjøre i Manisa og stort sett måtte man oppholde seg innendørs. Kafeer og restauranter var stengt og man måtte gå med masker utendørs. Lokalbefolkningen forstod ikke hvordan vi hadde kommet oss inn i Tyrkia og vi ble en lokal kuriositet. Mange dekket munnen og nesen når vi passerte dem på gaten.

 


Vi fikk motstridende informasjon fra både universitetene i hjemlandene våre og fra Tyrkia. Universitetet i Bergen rådet meg først til å forbli i landet før de noen dager senere ba meg om å komme hjem. De tyske universitetene oppfordret studentene til å kontakte ambassaden i tilfelle de skulle bli evakuert. Det tyrkiske universitetet spurte aldri etter oss og Erasmus-koordinatoren virket overrasket over å oppdage at vi fortsatt var i landet.

I flere uker hørte vi rykter om at det ville bli innført portforbud, men først ved 23-tiden fredag kveld den 10. april erklærte helseministeren at fra og med midnatt ville det bli forbudt å gå ut de neste 48 timene. Folk ble hysteriske og var redde for at portforbudet skulle forlenges. De tidligere tomme gatene ble fylt med mennesker som var desperate etter å kjøpe mat. Det var meterlange køer foran bakeriene og ti minutter senere var maten borte. Dette forårsaket et slikt kaos at helseministeren ville gå av, men Tyrkias president Erdogan insisterte på at han skulle fortsette i rollen sin.

Selv om dette var en skremmende situasjon, viste den tyrkiske gjestfriheten seg fra sin mest rørende side. Flere av naboene våre i Manisa kom med hjemmelaget mat og tilbød seg å hjelpe. Noen av dem firte ned bøtter med mat til oss slik at vi ikke trengte å bryte den sosiale distanseringen. Selv i gatene kom folk bort til oss for å spørre om det var noe de kunne gjøre for oss. Dette er mitt kjæreste minne fra Tyrkia - hvordan tyrkerne selv under slike omstendigheter bryr seg om hverandre og er villige til å hjelpe fullstendig fremmede mennesker uten å få noe igjen for det.


For noen studenter og medmennesker var situasjonen langt verre enn for oss. Vi kunne gå ut på hverdager, men det var ulovlig for folk under 20 år å gå ut overhodet. Det samme var tilfelle for personer over 65 år. Portforbudet for de eldre ble innført etter at alle andre tiltak var prøvd ut. Da kafeene ble stengt, flyttet de ut i gatene, men selv etter at myndighetene fjernet offentlige benker fortsatte de eldre å møtes. Å forby dem fra å gå ut var siste utvei. Dette forbudet var gjeldende i tre måneder.

Etter to måneder i Manisa, ville vi tilbake til Izmir. Vi visste ikke hvor lenge grensene ville forbli stengt og semesteret var nesten over. Flere var ivrige etter å dra hjem fra et utenlandsopphold som stort sett hadde blitt tilbrakt innendørs. Det viste seg også å være vanskelig å krysse grensen til Izmir. De tyske utvekslingsstudentene ringte og sendte e-poster til ambassaden, men fikk få svar. Heldigvis var Norges ambassade mer imøtekommende. Vi fikk omsider reisetillatelse og vi kunne forlate Manisa etter åtte uker.


Noen få ble værende igjen i Manisa siden de var redde for konsekvensene av å krysse grensen, men vi besluttet at vi måtte forlate byen med det samme ettersom flere av naboblokkene hadde blitt satt i karantene. En av landsbyene utenfor byen vi bodde i hadde vært i karantene i ukevis og vi var redde for at det samme kunne bli tilfelle for oss.


En drosje brakte oss 100 meter fra grensen og ba oss gå resten av veien til fots. Vi hadde gått en kilometer langs motorveien da en liten Volvo svingte inn foran oss. Sjåføren informerte oss om at vi hadde passert grensen for lenge siden, men at det ville være umulig for en drosje å stoppe langs motorveien. Derfor tilbød han seg å bringe oss de resterende 40 kilometerne til Izmir. Dette er nok et eksempel på tyrkernes gjestfrihet.

Dette semesteret ble annerledes enn det jeg hadde sett for meg, som for alle verdens studenter. Likevel ville jeg ikke vært opplevelsen foruten. Igjen og igjen har jeg sett eksempler på hvor imøtekommende det tyrkiske folket er. Selv om det var en forvirrende og til tider skremmende tid, kunne en være sikker på at hjelp aldri var langt unna. Oppholdet i Tyrkia har gitt meg et lite innblikk i samhold og omtanke for fremmede selv når krisen rammer.