Oppgave om Magnus Brostrup Landstad, salmeskribent og sognepreste på 1800-tallet
1) Målform/språk stilen er skrevet på: Bokmål
2) Hvilken karakter den har oppnådd: A (Ansgar Teologiske Høgskole, våren 2004)
3) Hvilken kategori den skal legges i: Religion
2. Presentasjon av relevante strømninger
2.1 Ortodoksien
For å se sammenhengen mellom 1800-tallet og dets strømninger og vekkelser, kan det hjelpe å se tilbake på fortidens Europa. Under utbredelsen av reformasjonen og i kjølvannet av dens inntrefning, ble læreregler og dyder satt ord på. Martin Luther, reformasjonens far, var selv en stor foregangsmann i dette arbeidet. Et behov for gode sanger med de lutherske trossannheter ble viktig å dyrke fram. Mangelen på levedyktige salmer gjaldt også i Norden. Først 150 år etter reformasjonen skulle hungeren avta. Hjelpen kom fra Danmark og fra ingen ringere enn Thomas Kingo. Kingo har blitt stående som Nordens symbol på barokkens ortodokse utlegging av evangeliet gjennom salmene sine. ”Salmene hans gjorde ham til den høyest skattede danske forfatter i Norge” (Gjør døren høy 1995: s. 154). Den ortodokse tanken er overvektig fokus på den rette lære. Den rette troen stod dermed i skyggen av læren. Dette ble utgangspunktet for en reaksjon en stund senere. ”Den lutherske ortodoksien preget hele 1600-tallet, og hadde også gitt seg uttrykk i strenge kirketuktsforskrifter, med forordninger mot uselighet, drukkenskap og verdslige lyster” (Den Norske Kirke - historisk og aktuelt 1989: s. 23). Kingos salmer skulle likevel vise seg å være levedyktige i en del leirer. På midten av 1800-tallet ble salmeboken han gav ut i 1699 brukt i en tredjedel av menighetene i Norge. Da Landstads salmebok kom og tok plass i nesten alle Norges menigheter, var dette langt fra ugunstig for Kingos salmer. Landstads salmebok inneholder faktisk flere av Kingos salmer enn Kingos egen salmebok.
2.2 Pietismen og haugianismen
Reaksjonen på ortodoksien vokste seg gradvis fram på 1700-tallet og nådde sitt høydepunkt i Norge ved overgangen til 1800-tallet ved Hans Nielsen Hauges’ og Lars Læstadius’ landsomfattende vekkelser. Den første spiren til pietisme kom til syne i København i 1705 (Den Norske Kirke – historisk og aktuelt 1989: 23). Thomas von Westen fra Trondheim var mannen som tok med seg misjonstanken fra Danmark til Norge. Han opprettet ”Syvstjernen,” et pietistisk prestekollegium som etter hvert fikk oppgaven å lede et evangeliserende arbeid rettet mot samene i Norge. På slutten av 1700-tallet gikk Haugevekkelsen over Norge, en lekmannsbevegelse som gjorde et foregangsarbeid for de fleste misjonsforeninger som ble opprettet fra midten av 1800-tallet. De første norske misjonærene som gikk utenlands, reiste til Zululand i 1844, men ikke før i 1858 ble den første afrikaneren døpt. I den anledning skrev Landstad misjonssalmen ”Opløft ditt syn, o kristensjel”.
LES OGSÅ: Slagord på russekortet
Den pietistiske vekkelsen Hauge stod i bresjen for, var også en politisk maktfaktor i Norge. Da Grunnloven kom i 1814 var haugianerne godt representert på tinget. Hauge startet også opp mange bedrifter og skaffet derfor til veie arbeidsplasser, men bidro da også til en sentralisering av Norge.
2.3 Rasjonalismen
Rasjonalismen oppstod på begynnelsen av 1700-tallet. Sammen med pietismen gjorde den et oppgjør med 1600-tallets ortodoksi. ”Når disse to bevegelsene (rasjonalismen og pietismen) blir satt opp mot hverandre som uforsonlige motsetninger, bygger det på en misforståelse” (Kristendommens historie 2000: s. 188).” Begge strømningene setter søkelyset mot en selv. Kristendommen som rasjonell religion er at Bibelen kun har fornuftige svar og at mennesket har mulighet til å skjønne hvorfor det Bibelen sier, er sant. Landstad stod sterkt imot denne formen for kristendomsforståelse, siden den blant annet forkastet troen på en treenig Gud. Johan Sebastian Welhaven var den som krasset i kritikken av salmebøkene i Norges kirker på begynnelsen av 1800-tallet. Landstad var enig i kritikken Welhaven kom med, men delte ikke hans rasjonalistiske tankegang.
LES OGSÅ: Kristin Lavransdatter - Kransen
2.4 Romantikken
Den sterkeste strømningen i europeisk litteratur og åndsliv de første tretti årene på 1800-tallet, var romantikken. I Norge varte det enda litt lenger ved at romantikken ble sett ut ifra en nasjonal vinkling omtrent et par tiår til (Norsk litteraturhistorie 1974: 259). Romantikken kom nok litt senere til Norge enn være naboland, men det hindret ikke at den nye strømningen slo ut i full blomst. Behovet for en mer subjektiv og individuell opplevelse av livet gjorde seg til kjenne, som en reaksjon på fortidens objektive oppfatning. Teologen Friedrich Schleiermacher hevdet at ”religion ikke er dogmer og tankebygninger, men følelse, anskuelse, intuisjon og evighetsfornemmelse; fremtidens kirke er en kirke av frie individer” (Norsk litteraturhistorie 1974: 34).
2.5 Nasjonalromantikken
Som nevnt var det spesielt for Norge at de regner den nasjonale romantikken som en egen litterær epoke. Landstad utgjorde en veldig viktig rolle i denne perioden. I 1853 gav han ut ”Landstads Norske Folkeviser”. Denne utgivelsen krevde mye vitenskapelig arbeid. Allerede i 1840 begynte han et voldsomt arbeid med å samle inn og bearbeide norske folkeviser. Boken ble på nesten 900 sider, men fikk hard kritikk.
Denne nye type av romantikk ble altså mye historisk. Grunnen til at Norge fikk slik en enestående nasjonal periode henger i stor grad sammen med at Norge fikk grunnloven i 1814. Å samle sammen en helt egen kulturskatt ble da selvsagt svært ønskelig. Og i denne sammenheng skjønner vi jo også at et ønske om en egen norsk salmebok også ville komme. Allerede fra ca. 1820 fikk norsk litteratur en nasjonal karakter. Bondenoveller, nasjonalhistoriske romanser, patriotiske sanger, nasjonalhistorisk drama og folkelig idylldrama ble utgitt i økende grad (Norsk litteraturhistorie 1974: s. 261). Rundt 1850 nådde perioden sitt klimaks og utgivelsen av ”Landstads Norske Folkeviser” kan ses på som en avslutning av denne epoken.
2.6 Modernisering/utviklingslæren
Fra midten av 1800 drar drøyt halvannen million over til Amerika. Norge ligger etter i kultur. Nasjonalfølelsen kommer i litteratur og kunst. Krav om modernisering. Man måtte på nytt kjempe for kristendommens betydning for landet, spesielt da Darwin la fram sin utviklingslære. Hvilken betydning fikk grunnloven for kirken. . Darwins teorier som fortalte menneskene om utvikling sa jo og at en så stor religion ikke kan bre seg ut blant underutviklede samfunnsgrupper. Det ville være for stor forskjell i tenkning at de ikke ville for eksempel forstå frelsens vei…Misjonsbevegelsen i Norge valgte å se på andre folkegrupper som likestilt med seg selv. Det var naturlig ut ifra hvordan kulturen hadde vært på 1700-tallet å starte opp misjonsorganisasjoner på 1800-tallet. Det var i grunn bare foregradsarbeid Hauge hadde gjort. Nå var de flere og kunne da nå ut lenger geografisk.
Spesielt 50-tallet var fylt av vekkelser. Dette var veldig lekmannsvekkelser, så kirken så nok ikke på det med helt blide øyne. De ville dra vekkelsen inn i en slags samkjøring med kirken for å ikke skape for store splittelser. Kristne lekfolk så ikke før på begynnelsen av 1800-tallet at de ikke bare hadde ansvar for å kristne sitt eget land, men også hedninglandene. Landstads salmebok ble autorisert i 1869. Blix og Hovden: nynorske salmer, tatt med. Grundtvig sine salmer, selv om hans forståelse for teologi visstnok var minimal.
De forrige årene hadde kirken enda større makt enn på 1800-tallet. Modernistisk tankegang preger norge slik at folk ser med større skepsis på kirken. Kirken må rett og slett markere seg for å bli lagt merke til. Jødene fikk ikke lov til å bo i Norge. All offentlig gudstjeneste på 1800-tallet skulle være luthersk. Luthersk monopol. Ikke religionsfrihet.
Rundt århundreskiftet 1700-1800 bodde det under en million i Norge. Folk var fattige stort sett. Det var et klasseskille. Fattige og rike. Midtimellomstanden skulle snart komme frem pågrunn av behovet for arbeidere. Opp imot 90%levde av jordbruk. ”Mange levde på det vi i dag ville kalle eksistensminimum” (Norges Litteraturhistorie, bind 2, side 12).
3. Presentasjon av dikteren
3.1 Som far så sønn
Magnus’ far, Hans, fikk sin første tid som sokneprest i Måsøy. Hans var nygift. Både han og kona var avkom av bønder, men hennes far var også utdannet forstmester og jurist. Hans hadde som ung utmerket seg med gode evner og spesielt sterk lesehukommelse. Elleve år gammel kom han til soknepresten i Verdalen, prost J.H. Krog, hvor han fikk undervisning sammen med prestens sønn (Diktarpresten M. B. Landstad 1988: s.11-12) . Lesehukommelsen skulle Magnus i stor grad arve. Magnus skulle også gå etter faren i flere ting - som både huslærer og sokneprest. Han skulle senere til og med overta som sokneprest for faren i Seljord prestegjeld.
Magnus ble født den 7de oktober 1802. Fortsatt var Hans i sitt kall på Måsøy og tidene var harde. Hans’ inntekter var heller av de små og de opplevde tiden på øya som ganske ensom og utrivelig. Da Hans hadde trådd i soknekallet i Finnmark i sju år ble han beordret til Øksnes i samme embete. Slik var det på denne tiden; man søkte ikke om nye kall – man ble et sted til man fikk beskjed om å flytte. Tiden på Øksnes i Vesterålen ble ingen bedre tid. Været var av samme slaget som på Måsøy og måltidene bestod nesten utelukkende av fisk (M. B. Landstad – Et dikterliv 1911: s. 8). Det var dyrtid og barneflokken hos Landstad vokste til sju. Magnus var den tredje eldste i søskenflokken. Allerede i hans barndomstid merket man hans interesse for dikt, tradisjoner og sagn. Den lille gutten hadde et svært følsomt sinn og han var også klok etter alderen. I dikt han senere skrev om barneårene, er det nettopp de vonde tingene som kommer fram. At han var en melankoliker er det altså ingen tvil om. Det merkes ved hvor veldig han klarer å svartmale de vonde tingene.
3.2 Tiden i Vinje og Seljord
Det gikk sju år som sokneprest på Øksnes før Hans fikk nytt kall. Denne gangen bar det betraktelig lenger sør i landet, helt ned til Vinje i Telemark. Ferden ned dit tok hele tre måneder. Vinteren var like om hjørnet da de kom dit ned, og heller ikke nå skulle de møte milde tider. Denne vinteren ble den kaldeste i Norges historie og avlingen frøs (Pilegrimen og poeten 1986: s. 26). Disse harde tidene familien opplevde, gjorde også sitt med Magnus. Hans liv kan på mange måter virke som en eneste lang lidelseshistorie. Hans vare sinn og rike tankeliv tok til seg alt det vonde som hendte, og gjorde det levende. Tiden på Vinje skulle likevel bli tiden han senere så på som hans mest lykkelige.
Vinje, som en gammel kulturbygd, skulle også vise seg å sette preg på Landstad. Den pietistiske delen av Landstad som så ofte kommer til syne senere i diktningen hans, kan nok også spores tilbake til tiden i Vinje. Her traff han nemlig på salmesangeren Niels Sveinungsson (1779-1847) som var en traust haugianer. På denne tiden begynte også Magnus å lære seg gresk og latin. Å lese hadde han lært av sin mor. Barndomstiden fikk dermed en brå slutt. (B. M. Landstad – Salmedigteren 1920: s. 8).
Etter åtte år i Vinje fikk faren Hans, et nytt kall. Denne gangen bar det heldigvis ikke så langt av sted. Fra å ha bodd i veldig små bygder omsluttes Landstadfamilien nå av et litt større samfunn. Denne litt større bygda, Seljord, var en bygd ikke veldig ulik Vinje i kultur. Fjellene som lå rundt bygda og elva som rant nedenfor huset, inspirerte Magnus til å dikte. Hans lidenskap for diktning og kultur var allerede oppdaget i Vinje. Der ble salmer han hadde skrevet brukt i menigheten.
Bare et par år i Vinje ble der før Magnus flyttet fra familien. Turen gikk til Christiania hvor han studerte teologi i fem år. Han mistrivdes sterkt i byen, men takket være hans nære vennskap til Jens Mathias Pram Kaurin, holdt han ut i hovedstaden. I august 1822 gikk Magnus opp til Eksamen artium og strøk. Ved god oppmuntring av sin far, gikk han opp for annen gang, året etter, og fikk beste karakter. En professor på Universitet, hans navn var Stenersen, ble et veldig forbilde for Magnus. Han forkynte den læra Magnus verdsatte, og gav han mot til å innta et ortodoksluthersk standpunkt i forhold til troen.
I 1825 får Magnus jobb som huslærer hos rittmester Bergh på Hadeland. Pengene kom godt med i de trange tidene som student. På Hadeland ble han også kjent med prost Lassen, men det var heller datteren hans som var av interesse. I dagboken til Magnus viser han seg fram som den betraktende personen han er. Dagboken ble også hans mest fortrolige venn, andre var der heller få av. Han skrev ned hvordan han opplevde prekene til presten og om hvordan han opplevde kulturen og åndslivet i bygda.
Etter en tid på Hadeland inngikk Magnus forlovelse med datteren til prost Lassen, Wilhelmine Margrethe. Giftermål ble ikke før en del senere, og Magnus hadde rukket både å gjøre unna den teologiske embetseksamenen, og å skaffe seg jobb som residerende kappelan før det. Som tidligere nevnt var jo 1820-tallet en spennende teologisk periode. Det ble en kamp mellom de som ønsket å modernisere kristendommen etter fornuftens idealer, og de som ønsket å bære videre arven etter Luther uten den rasjonalistiske vinklingen.
4.1 Presentasjon av salme
Fra ”Fjord og fjære” ble skrevet i 1856, i begynnelsen av den periode hvor han virkelig brukte mye av sin tid til diktning. Han var nå i embete som sokneprest i Halden hvor han møtte mye hard motstand. At jeg nettopp velger å presentere en av Landstads julesalmer er grunnet hans forkjærlighet til julen. Denne salmen er også et veldig typisk verk av Landstad. Den kan på mange måter kalles ”den lille Landstad”. Salmen er spekket av det norske, det folkelige og røper også hovedbudskapet med hele sitt alvor, men også glede. Det norske i salmen er der ikke bare for skape en naturskjønn stemning. Landstad mente det var viktig å gjøre salmene nære for menneskene som skulle synge dem. Hvis salmene skulle ha slagkraft måtte diktningen bære preg av den kulturen som målgruppen befant seg i.
Denne salmen er å finne i mange sangbøker ennå, men som oftest bare med fem strofer. Den fjerde strofen blir som oftest utelatt. Strofen mangler nok den folkelighet som for mangen helt sikkert har vært ønskelig. Strofen bryter også til en viss grad med den ellers så sterke jubeltrangen som ligger i de andre strofene. At den har blitt utelatt grunnet poetisk svakhet er heller tvilsomt. Med fraværet av denne strofen mister den følgende strofe sin lesning i lys av den utelatte strofe. I fjerde strofe er det vi som får bli med inn i krybben til vår nyfødte frelser, mens i den neste strofen er det vår Herre som kommer ned til oss, inn i våre ”hytter”.
Første strofen i denne julesalmen starter med en lovprisning nær sagt fra naturen, til ”Guds enbårne”. Da salmen blir satt i et slikt nasjonalt perspektiv, ser vi et poeng som vel er verdt å merke. Landstad ønsker nemlig et samlet Norge under en felles himmelsk konge. Norge er et land som tilhører Gud. Like etter leser vi om basunenes klang ifra kirketårnene, det huset hele Norges folk så godt kjenner til.
Landstad fortsetter så i neste strofe med en velsignelse av alle folk, med et ønske om at deres Frelser skal være midt iblant dem alle. Han fornekter ikke seg selv da han også denne gangen kommer til å minnes de som ikke har det bra i juletider. Mer overraskende er det heller hvordan han nesten har utelatt den alvorlige tyngde av kristendomsbudskapet i salmen. Det store oppgjøret med synden er ikke nevnt her som så ofte ellers i Landstads salmer. Han nevner vanligvis oppgjøret med synd for så å forkynne nåden. I ”Fra fjord og fjære” kan det nesten virke som at de alle er på vei til himmelen. I andre salmer er han nok flinkere til å peke på den rette veien til himmelen. Hvis man ser på Landstads salmer under ett, lyser budskapet ganske klart: ”Å tro på Jesus gjør ikke at man kommer til himmelen, men at man følger ham og har et oppgjort forhold til Gud; det er det som frelser sjelene.” Likevel kan det kanskje ikke forventes at Landstad hele tiden skal formane menneskene til å ha et oppgjort forhold til Gud. I denne julesalmen ønsker han heller å fokusere på julebudskapet som et gledesbudskap, for det er jo det som det først og fremst er. For så vidt er det jo også et budskap som forkynner en kommende dom, men uten denne Frelsers komme, ville det jo heller ikke bli mulighet for noen god dom.
4.2 Påvirkning fra andre salmeskribenter
Året før Landstad gav ut ”Jule-Salmer, saadenne som de agtes foreslaade til kirkelig Brug” (1856) med blant annet ”Fra fjord og fjære”, gav han ut ”Martin Luthers aandelige Sange, oversatte og med Anmærkninger ledsagede”. I denne harde perioden med mye motstand i Halden, fant han mye av sin oppmuntring i Luthers diktning. Det lutherske alvoret ønsker Landstad alltid å ha med i sine salmer. Her står han i sterk motsetning til Grundtvig. ”Mig gaar det saa, at naar vikomme sammen for at tilbede, saa synger jeg helst en Bodssalme. Jeg tænker ogsaa, vi gjøre best deri, saa længe vi ere her tilhuse” (B. M. Landstad – Salmedigteren 1920: s. 32).
Selv i ”Fra fjord og fjære” er det altså viet en liten plass til det heller sørgmodige. At dette alvoret har fått innpass, er jo som nevnt veldig naturlig for Landstad. At tanken på de sørgende i julen grep tak i ham, er jo for så vidt ikke så rart, men det var nok kanskje andre grunner også. Landstad virker til å se et poeng i å blande følelser og poeng i salmene sine. Påvirkning fra andre diktere virker viktig i dette tilfellet. Den ortodokse Kingos høystemthet og jubel i salmene kan vi også se likheter til, og ikke minst den gode evnen fra Luther til å gå dypt i de små sannheter.
4.3 Tidstypiske trekk
Landstad var ikke en alminnelig salmedikter. Hans egenskaper som dikter var store. Av samme grunn som Hauge, skrev Landstad salmer fordi behovet var stort i Norge. Likevel står Landstad i en særklasse når det gjelder hans mangfold i diktning i sin tid. På en meget forenlig måte smelter han sammen trossannhetene med veldige litterære virkemidler. Man kan ha innvendinger mot dette, da salmens budskap kan gå på bekostning av det poetiske. På en annen side kan man si at salmens budskap kommer best fram når man mestrer den dikteriske innflytelse.
Oppgave om Magnus Brostrup Landstad, salmeskribent og sognepreste på 1800-tallet
1) Målform/språk stilen er skrevet på: Bokmål
2) Hvilken karakter den har oppnådd: A (Ansgar Teologiske Høgskole, våren 2004)
3) Hvilken kategori den skal legges i: Religion
2. Presentasjon av relevante strømninger
2.1 Ortodoksien
For å se sammenhengen mellom 1800-tallet og dets strømninger og vekkelser, kan det hjelpe å se tilbake på fortidens Europa. Under utbredelsen av reformasjonen og i kjølvannet av dens inntrefning, ble læreregler og dyder satt ord på. Martin Luther, reformasjonens far, var selv en stor foregangsmann i dette arbeidet. Et behov for gode sanger med de lutherske trossannheter ble viktig å dyrke fram. Mangelen på levedyktige salmer gjaldt også i Norden. Først 150 år etter reformasjonen skulle hungeren avta. Hjelpen kom fra Danmark og fra ingen ringere enn Thomas Kingo. Kingo har blitt stående som Nordens symbol på barokkens ortodokse utlegging av evangeliet gjennom salmene sine. ”Salmene hans gjorde ham til den høyest skattede danske forfatter i Norge” (Gjør døren høy 1995: s. 154). Den ortodokse tanken er overvektig fokus på den rette lære. Den rette troen stod dermed i skyggen av læren. Dette ble utgangspunktet for en reaksjon en stund senere. ”Den lutherske ortodoksien preget hele 1600-tallet, og hadde også gitt seg uttrykk i strenge kirketuktsforskrifter, med forordninger mot uselighet, drukkenskap og verdslige lyster” (Den Norske Kirke - historisk og aktuelt 1989: s. 23). Kingos salmer skulle likevel vise seg å være levedyktige i en del leirer. På midten av 1800-tallet ble salmeboken han gav ut i 1699 brukt i en tredjedel av menighetene i Norge. Da Landstads salmebok kom og tok plass i nesten alle Norges menigheter, var dette langt fra ugunstig for Kingos salmer. Landstads salmebok inneholder faktisk flere av Kingos salmer enn Kingos egen salmebok.
2.2 Pietismen og haugianismen
Reaksjonen på ortodoksien vokste seg gradvis fram på 1700-tallet og nådde sitt høydepunkt i Norge ved overgangen til 1800-tallet ved Hans Nielsen Hauges’ og Lars Læstadius’ landsomfattende vekkelser. Den første spiren til pietisme kom til syne i København i 1705 (Den Norske Kirke – historisk og aktuelt 1989: 23). Thomas von Westen fra Trondheim var mannen som tok med seg misjonstanken fra Danmark til Norge. Han opprettet ”Syvstjernen,” et pietistisk prestekollegium som etter hvert fikk oppgaven å lede et evangeliserende arbeid rettet mot samene i Norge. På slutten av 1700-tallet gikk Haugevekkelsen over Norge, en lekmannsbevegelse som gjorde et foregangsarbeid for de fleste misjonsforeninger som ble opprettet fra midten av 1800-tallet. De første norske misjonærene som gikk utenlands, reiste til Zululand i 1844, men ikke før i 1858 ble den første afrikaneren døpt. I den anledning skrev Landstad misjonssalmen ”Opløft ditt syn, o kristensjel”.
LES OGSÅ: Slagord på russekortet
Den pietistiske vekkelsen Hauge stod i bresjen for, var også en politisk maktfaktor i Norge. Da Grunnloven kom i 1814 var haugianerne godt representert på tinget. Hauge startet også opp mange bedrifter og skaffet derfor til veie arbeidsplasser, men bidro da også til en sentralisering av Norge.
2.3 Rasjonalismen
Rasjonalismen oppstod på begynnelsen av 1700-tallet. Sammen med pietismen gjorde den et oppgjør med 1600-tallets ortodoksi. ”Når disse to bevegelsene (rasjonalismen og pietismen) blir satt opp mot hverandre som uforsonlige motsetninger, bygger det på en misforståelse” (Kristendommens historie 2000: s. 188).” Begge strømningene setter søkelyset mot en selv. Kristendommen som rasjonell religion er at Bibelen kun har fornuftige svar og at mennesket har mulighet til å skjønne hvorfor det Bibelen sier, er sant. Landstad stod sterkt imot denne formen for kristendomsforståelse, siden den blant annet forkastet troen på en treenig Gud. Johan Sebastian Welhaven var den som krasset i kritikken av salmebøkene i Norges kirker på begynnelsen av 1800-tallet. Landstad var enig i kritikken Welhaven kom med, men delte ikke hans rasjonalistiske tankegang.
LES OGSÅ: Kristin Lavransdatter - Kransen
2.4 Romantikken
Den sterkeste strømningen i europeisk litteratur og åndsliv de første tretti årene på 1800-tallet, var romantikken. I Norge varte det enda litt lenger ved at romantikken ble sett ut ifra en nasjonal vinkling omtrent et par tiår til (Norsk litteraturhistorie 1974: 259). Romantikken kom nok litt senere til Norge enn være naboland, men det hindret ikke at den nye strømningen slo ut i full blomst. Behovet for en mer subjektiv og individuell opplevelse av livet gjorde seg til kjenne, som en reaksjon på fortidens objektive oppfatning. Teologen Friedrich Schleiermacher hevdet at ”religion ikke er dogmer og tankebygninger, men følelse, anskuelse, intuisjon og evighetsfornemmelse; fremtidens kirke er en kirke av frie individer” (Norsk litteraturhistorie 1974: 34).
2.5 Nasjonalromantikken
Som nevnt var det spesielt for Norge at de regner den nasjonale romantikken som en egen litterær epoke. Landstad utgjorde en veldig viktig rolle i denne perioden. I 1853 gav han ut ”Landstads Norske Folkeviser”. Denne utgivelsen krevde mye vitenskapelig arbeid. Allerede i 1840 begynte han et voldsomt arbeid med å samle inn og bearbeide norske folkeviser. Boken ble på nesten 900 sider, men fikk hard kritikk.
Denne nye type av romantikk ble altså mye historisk. Grunnen til at Norge fikk slik en enestående nasjonal periode henger i stor grad sammen med at Norge fikk grunnloven i 1814. Å samle sammen en helt egen kulturskatt ble da selvsagt svært ønskelig. Og i denne sammenheng skjønner vi jo også at et ønske om en egen norsk salmebok også ville komme. Allerede fra ca. 1820 fikk norsk litteratur en nasjonal karakter. Bondenoveller, nasjonalhistoriske romanser, patriotiske sanger, nasjonalhistorisk drama og folkelig idylldrama ble utgitt i økende grad (Norsk litteraturhistorie 1974: s. 261). Rundt 1850 nådde perioden sitt klimaks og utgivelsen av ”Landstads Norske Folkeviser” kan ses på som en avslutning av denne epoken.
2.6 Modernisering/utviklingslæren
Fra midten av 1800 drar drøyt halvannen million over til Amerika. Norge ligger etter i kultur. Nasjonalfølelsen kommer i litteratur og kunst. Krav om modernisering. Man måtte på nytt kjempe for kristendommens betydning for landet, spesielt da Darwin la fram sin utviklingslære. Hvilken betydning fikk grunnloven for kirken. . Darwins teorier som fortalte menneskene om utvikling sa jo og at en så stor religion ikke kan bre seg ut blant underutviklede samfunnsgrupper. Det ville være for stor forskjell i tenkning at de ikke ville for eksempel forstå frelsens vei…Misjonsbevegelsen i Norge valgte å se på andre folkegrupper som likestilt med seg selv. Det var naturlig ut ifra hvordan kulturen hadde vært på 1700-tallet å starte opp misjonsorganisasjoner på 1800-tallet. Det var i grunn bare foregradsarbeid Hauge hadde gjort. Nå var de flere og kunne da nå ut lenger geografisk.
Spesielt 50-tallet var fylt av vekkelser. Dette var veldig lekmannsvekkelser, så kirken så nok ikke på det med helt blide øyne. De ville dra vekkelsen inn i en slags samkjøring med kirken for å ikke skape for store splittelser. Kristne lekfolk så ikke før på begynnelsen av 1800-tallet at de ikke bare hadde ansvar for å kristne sitt eget land, men også hedninglandene. Landstads salmebok ble autorisert i 1869. Blix og Hovden: nynorske salmer, tatt med. Grundtvig sine salmer, selv om hans forståelse for teologi visstnok var minimal.
De forrige årene hadde kirken enda større makt enn på 1800-tallet. Modernistisk tankegang preger norge slik at folk ser med større skepsis på kirken. Kirken må rett og slett markere seg for å bli lagt merke til. Jødene fikk ikke lov til å bo i Norge. All offentlig gudstjeneste på 1800-tallet skulle være luthersk. Luthersk monopol. Ikke religionsfrihet.
Rundt århundreskiftet 1700-1800 bodde det under en million i Norge. Folk var fattige stort sett. Det var et klasseskille. Fattige og rike. Midtimellomstanden skulle snart komme frem pågrunn av behovet for arbeidere. Opp imot 90%levde av jordbruk. ”Mange levde på det vi i dag ville kalle eksistensminimum” (Norges Litteraturhistorie, bind 2, side 12).
3. Presentasjon av dikteren
3.1 Som far så sønn
Magnus’ far, Hans, fikk sin første tid som sokneprest i Måsøy. Hans var nygift. Både han og kona var avkom av bønder, men hennes far var også utdannet forstmester og jurist. Hans hadde som ung utmerket seg med gode evner og spesielt sterk lesehukommelse. Elleve år gammel kom han til soknepresten i Verdalen, prost J.H. Krog, hvor han fikk undervisning sammen med prestens sønn (Diktarpresten M. B. Landstad 1988: s.11-12) . Lesehukommelsen skulle Magnus i stor grad arve. Magnus skulle også gå etter faren i flere ting - som både huslærer og sokneprest. Han skulle senere til og med overta som sokneprest for faren i Seljord prestegjeld.
Magnus ble født den 7de oktober 1802. Fortsatt var Hans i sitt kall på Måsøy og tidene var harde. Hans’ inntekter var heller av de små og de opplevde tiden på øya som ganske ensom og utrivelig. Da Hans hadde trådd i soknekallet i Finnmark i sju år ble han beordret til Øksnes i samme embete. Slik var det på denne tiden; man søkte ikke om nye kall – man ble et sted til man fikk beskjed om å flytte. Tiden på Øksnes i Vesterålen ble ingen bedre tid. Været var av samme slaget som på Måsøy og måltidene bestod nesten utelukkende av fisk (M. B. Landstad – Et dikterliv 1911: s. 8). Det var dyrtid og barneflokken hos Landstad vokste til sju. Magnus var den tredje eldste i søskenflokken. Allerede i hans barndomstid merket man hans interesse for dikt, tradisjoner og sagn. Den lille gutten hadde et svært følsomt sinn og han var også klok etter alderen. I dikt han senere skrev om barneårene, er det nettopp de vonde tingene som kommer fram. At han var en melankoliker er det altså ingen tvil om. Det merkes ved hvor veldig han klarer å svartmale de vonde tingene.
3.2 Tiden i Vinje og Seljord
Det gikk sju år som sokneprest på Øksnes før Hans fikk nytt kall. Denne gangen bar det betraktelig lenger sør i landet, helt ned til Vinje i Telemark. Ferden ned dit tok hele tre måneder. Vinteren var like om hjørnet da de kom dit ned, og heller ikke nå skulle de møte milde tider. Denne vinteren ble den kaldeste i Norges historie og avlingen frøs (Pilegrimen og poeten 1986: s. 26). Disse harde tidene familien opplevde, gjorde også sitt med Magnus. Hans liv kan på mange måter virke som en eneste lang lidelseshistorie. Hans vare sinn og rike tankeliv tok til seg alt det vonde som hendte, og gjorde det levende. Tiden på Vinje skulle likevel bli tiden han senere så på som hans mest lykkelige.
Vinje, som en gammel kulturbygd, skulle også vise seg å sette preg på Landstad. Den pietistiske delen av Landstad som så ofte kommer til syne senere i diktningen hans, kan nok også spores tilbake til tiden i Vinje. Her traff han nemlig på salmesangeren Niels Sveinungsson (1779-1847) som var en traust haugianer. På denne tiden begynte også Magnus å lære seg gresk og latin. Å lese hadde han lært av sin mor. Barndomstiden fikk dermed en brå slutt. (B. M. Landstad – Salmedigteren 1920: s. 8).
Etter åtte år i Vinje fikk faren Hans, et nytt kall. Denne gangen bar det heldigvis ikke så langt av sted. Fra å ha bodd i veldig små bygder omsluttes Landstadfamilien nå av et litt større samfunn. Denne litt større bygda, Seljord, var en bygd ikke veldig ulik Vinje i kultur. Fjellene som lå rundt bygda og elva som rant nedenfor huset, inspirerte Magnus til å dikte. Hans lidenskap for diktning og kultur var allerede oppdaget i Vinje. Der ble salmer han hadde skrevet brukt i menigheten.
Bare et par år i Vinje ble der før Magnus flyttet fra familien. Turen gikk til Christiania hvor han studerte teologi i fem år. Han mistrivdes sterkt i byen, men takket være hans nære vennskap til Jens Mathias Pram Kaurin, holdt han ut i hovedstaden. I august 1822 gikk Magnus opp til Eksamen artium og strøk. Ved god oppmuntring av sin far, gikk han opp for annen gang, året etter, og fikk beste karakter. En professor på Universitet, hans navn var Stenersen, ble et veldig forbilde for Magnus. Han forkynte den læra Magnus verdsatte, og gav han mot til å innta et ortodoksluthersk standpunkt i forhold til troen.
I 1825 får Magnus jobb som huslærer hos rittmester Bergh på Hadeland. Pengene kom godt med i de trange tidene som student. På Hadeland ble han også kjent med prost Lassen, men det var heller datteren hans som var av interesse. I dagboken til Magnus viser han seg fram som den betraktende personen han er. Dagboken ble også hans mest fortrolige venn, andre var der heller få av. Han skrev ned hvordan han opplevde prekene til presten og om hvordan han opplevde kulturen og åndslivet i bygda.
Etter en tid på Hadeland inngikk Magnus forlovelse med datteren til prost Lassen, Wilhelmine Margrethe. Giftermål ble ikke før en del senere, og Magnus hadde rukket både å gjøre unna den teologiske embetseksamenen, og å skaffe seg jobb som residerende kappelan før det. Som tidligere nevnt var jo 1820-tallet en spennende teologisk periode. Det ble en kamp mellom de som ønsket å modernisere kristendommen etter fornuftens idealer, og de som ønsket å bære videre arven etter Luther uten den rasjonalistiske vinklingen.
4.1 Presentasjon av salme
Fra ”Fjord og fjære” ble skrevet i 1856, i begynnelsen av den periode hvor han virkelig brukte mye av sin tid til diktning. Han var nå i embete som sokneprest i Halden hvor han møtte mye hard motstand. At jeg nettopp velger å presentere en av Landstads julesalmer er grunnet hans forkjærlighet til julen. Denne salmen er også et veldig typisk verk av Landstad. Den kan på mange måter kalles ”den lille Landstad”. Salmen er spekket av det norske, det folkelige og røper også hovedbudskapet med hele sitt alvor, men også glede. Det norske i salmen er der ikke bare for skape en naturskjønn stemning. Landstad mente det var viktig å gjøre salmene nære for menneskene som skulle synge dem. Hvis salmene skulle ha slagkraft måtte diktningen bære preg av den kulturen som målgruppen befant seg i.
Denne salmen er å finne i mange sangbøker ennå, men som oftest bare med fem strofer. Den fjerde strofen blir som oftest utelatt. Strofen mangler nok den folkelighet som for mangen helt sikkert har vært ønskelig. Strofen bryter også til en viss grad med den ellers så sterke jubeltrangen som ligger i de andre strofene. At den har blitt utelatt grunnet poetisk svakhet er heller tvilsomt. Med fraværet av denne strofen mister den følgende strofe sin lesning i lys av den utelatte strofe. I fjerde strofe er det vi som får bli med inn i krybben til vår nyfødte frelser, mens i den neste strofen er det vår Herre som kommer ned til oss, inn i våre ”hytter”.
Første strofen i denne julesalmen starter med en lovprisning nær sagt fra naturen, til ”Guds enbårne”. Da salmen blir satt i et slikt nasjonalt perspektiv, ser vi et poeng som vel er verdt å merke. Landstad ønsker nemlig et samlet Norge under en felles himmelsk konge. Norge er et land som tilhører Gud. Like etter leser vi om basunenes klang ifra kirketårnene, det huset hele Norges folk så godt kjenner til.
Landstad fortsetter så i neste strofe med en velsignelse av alle folk, med et ønske om at deres Frelser skal være midt iblant dem alle. Han fornekter ikke seg selv da han også denne gangen kommer til å minnes de som ikke har det bra i juletider. Mer overraskende er det heller hvordan han nesten har utelatt den alvorlige tyngde av kristendomsbudskapet i salmen. Det store oppgjøret med synden er ikke nevnt her som så ofte ellers i Landstads salmer. Han nevner vanligvis oppgjøret med synd for så å forkynne nåden. I ”Fra fjord og fjære” kan det nesten virke som at de alle er på vei til himmelen. I andre salmer er han nok flinkere til å peke på den rette veien til himmelen. Hvis man ser på Landstads salmer under ett, lyser budskapet ganske klart: ”Å tro på Jesus gjør ikke at man kommer til himmelen, men at man følger ham og har et oppgjort forhold til Gud; det er det som frelser sjelene.” Likevel kan det kanskje ikke forventes at Landstad hele tiden skal formane menneskene til å ha et oppgjort forhold til Gud. I denne julesalmen ønsker han heller å fokusere på julebudskapet som et gledesbudskap, for det er jo det som det først og fremst er. For så vidt er det jo også et budskap som forkynner en kommende dom, men uten denne Frelsers komme, ville det jo heller ikke bli mulighet for noen god dom.
4.2 Påvirkning fra andre salmeskribenter
Året før Landstad gav ut ”Jule-Salmer, saadenne som de agtes foreslaade til kirkelig Brug” (1856) med blant annet ”Fra fjord og fjære”, gav han ut ”Martin Luthers aandelige Sange, oversatte og med Anmærkninger ledsagede”. I denne harde perioden med mye motstand i Halden, fant han mye av sin oppmuntring i Luthers diktning. Det lutherske alvoret ønsker Landstad alltid å ha med i sine salmer. Her står han i sterk motsetning til Grundtvig. ”Mig gaar det saa, at naar vikomme sammen for at tilbede, saa synger jeg helst en Bodssalme. Jeg tænker ogsaa, vi gjøre best deri, saa længe vi ere her tilhuse” (B. M. Landstad – Salmedigteren 1920: s. 32).
Selv i ”Fra fjord og fjære” er det altså viet en liten plass til det heller sørgmodige. At dette alvoret har fått innpass, er jo som nevnt veldig naturlig for Landstad. At tanken på de sørgende i julen grep tak i ham, er jo for så vidt ikke så rart, men det var nok kanskje andre grunner også. Landstad virker til å se et poeng i å blande følelser og poeng i salmene sine. Påvirkning fra andre diktere virker viktig i dette tilfellet. Den ortodokse Kingos høystemthet og jubel i salmene kan vi også se likheter til, og ikke minst den gode evnen fra Luther til å gå dypt i de små sannheter.
4.3 Tidstypiske trekk
Landstad var ikke en alminnelig salmedikter. Hans egenskaper som dikter var store. Av samme grunn som Hauge, skrev Landstad salmer fordi behovet var stort i Norge. Likevel står Landstad i en særklasse når det gjelder hans mangfold i diktning i sin tid. På en meget forenlig måte smelter han sammen trossannhetene med veldige litterære virkemidler. Man kan ha innvendinger mot dette, da salmens budskap kan gå på bekostning av det poetiske. På en annen side kan man si at salmens budskap kommer best fram når man mestrer den dikteriske innflytelse.
