Innholdsfortegnelse
BARE ET EVENTYR? 2
Bakgrunnen for denne artikkelen 2
Eventyr- ikke bare barneunderholdning 2
RØDHETTE OG ULVEN 4
På overflaten 4
Selve eventyret 4
Den åpenbare moral 5
Hva ligger bak det åpenbare? 5
Snill  pike er ikke det samme som snill gutt 5
Hvem er Rødhette egentlig? 6
Og ulven? 6
En mulig moral 7
TIL SLUTT 8
Overtolkning? 8
Litteraturliste 9


Bare et eventyr?
- Rødhette møter ulven

Bakgrunnen for denne artikkelen
Som en introduksjon til denne artikkelen om eventyrenes til en viss grad skjulte verden vil jeg fortelle en liten historie fra mine egne dager som elev i skolen.

Da jeg var 15 år og gikk i 9. klasse hadde min norsklærer en undervisningstime som satt varige spor i mitt sinn. Hun presenterte temaet, som var eventyr, og leste eventyret ”Rødhette og ulven” høyt for klassen. Så langt alt vel. Det var da hun begynte å tolke eventyret, min og flere av mine medelevers reaksjon kom. Læreren snakket i vei om en kjønnsmoden, seksuelt nysgjerrig pike som møtte en sjarmerende mann, lot seg forføre og gikk til sengs med ham. Aldri hadde jeg vært inne på tanken om en slik tolkning av et av min barndoms kjæreste eventyr! Da timen var over forlot jeg klasserommet i raseri. Snakk om å tolke en tekst i hjel! Freud bemerket en gang ”at det å tilbakeføre noen av menneskenes kanskje kjæreste fantasier til det tilbakenforliggende begjær, ofte pleier å gjøre mange ikke-analytisk innstilte mennesker temmelig rasende eller i hvert fall avvisende” (Hermundstad,1995 s.59). Jeg nektet å gå med på at eventyret kunne dreie seg om seksualitet, men da det første raseriet hadde lagt seg (det tok et par år) begynte jeg å se at det nok var noe i det. Den sterke reaksjonen på hva min lærer sa i den timen en gang på midten av 90-tallet, har utviklet seg til en interesse for temaet nå som gryende norsklærer selv. Derfor vil jeg i denne artikkelen gå inn på hvordan et tilsynelatende uskyldig eventyr kan vise seg å være svært kompleks hvis man går i sømmene på det. Jeg vil først gi et innblikk i eventyrtolkning generelt og deretter gå dypere inn i ett eventyr.



Eventyr- ikke bare barneunderholdning
Eventyr har en lang tradisjon i menneskenes historie, over hele verden. Opprinnelig var eventyrene for alle, også de voksne, det er først i relativt nyere tid at eventyrene først og fremst blir regnet som underholdning for barn (kanskje takket være Asbjørnsen og Moe, og de forkortete versjonene av brødrene Grimms samlinger?). Vi finner mange fellestrekk i eventyrene, både når det gjelder oppbygning og litterære sjangertrekk, og mer interessant i denne sammenheng, hva de kan fortelle oss om den menneskelige psyke og moral. Eventyr er på mange måter en kulturs identitet uttrykt gjennom tematisering av eksistensielle og allmennmenneskelige forhold. Eventyrene bærer med seg spor fra kulturen den springer frem fra. De forteller om hvordan mennesker oppfatter seg selv, hvilke verdier som fremsettes og hva som blir ansett som rett og galt (Mjør, Birkeland og Risa, 2000). Det har i løpet av 1900-tallet blitt gjort en del forskning på dette aspektet ved eventyrene. Særlig to retninger er gjeldene, den freudianske og den jungianske, etter henholdsvis Siegmund Freud og Carl Gustav Jung. Hovedforskjellen mellom disse tolkningsretningene er hvorvidt det fokuseres på det undertrykte seksuelle og seksuelle symboler eller en mer generell psykisk indre vekst og modning. Innenfor begge fortolkningsrammene er hovedkjernen likevel at eventyrene har potensiale til å ikke bare sees som en historie med spennende hendelsesforløp, men også kan leses som et menneskes psykologiske reise mot indre forandring, eller vise fellesmenneskelige problemstillinger og evige livsproblem. Eventyrene viser oss, om enn på et ubevisst plan, noen av problemstillingene vi møter i livet. En av de mest kjente eventyranalytikere, den Freud-inspirerte Bruno Bettelheim, sier i sin bok ”Eventyrets fortryllelse ”(dansk oversettelse 1992): ”Hvert eventyr er et fortryllet spejl, som reflekterer nogle aspekter af vores indre verden og af de nødvendige skridt på vores vej fra umodenhet til modenhet. For dem, der fordyber sig i hvad, eventyret har at sige, bliver det en dyb, stille sø, der til at begynde med kun synes at gjenspejle vort ydre billede: men bag det opdager vi snart den indre turbulens i vores sjæl – hvor dyb den er, og hvordan vi skal finde fred med os selv og verden, hvilket er den belønning, der venter os efter vores kampe.”

LES OGSÅ: -


Man kan selvfølgelig velge å slett ikke lese eventyrene på denne måten, og verken jeg eller de som har skrevet bøker om emnet mener at barn som hører eventyr skal få en inngående tolkning med på kjøpet. Noe går allikevel inn ubevisst, man kjenner igjen temaer fra det virkelige liv, som søskensjalusi, det problematiske kjærlighet/hat forholdet man kan ha med sine foreldre, om å ikke la seg lure av ”troll og hekser” osv. Det er som voksen eller snart voksen man kan se de kjente eventyrene med nye øyne og oppdage at det ligger noe mer i dem enn en spennende fortelling. Det kan være vel så spennende å oppdage hvordan eventyrene kan fortelle en ”kamuflert” historie, og hvordan den på mange måter kan fungere oppdragende og gi råd og tips til hvordan man bør møte problemer og hvorfor problemene oppstår.

LES OGSÅ: Kristin Lavransdatter - Kransen

Jeg vil nå ta for meg det eventyret som ga meg mitt første overrumplende møte med det som kan ligge mellom linjene i et eventyr, nemlig ”Rødhette og ulven”. Jeg vil forsøke å vise hvordan man kan se dette eventyret med ”tolkningsbriller” på.

Rødhette og ulven
På overflaten
Selve eventyret
Det skal godt gjøres å ikke ha hørt dette eventyret, som er et av våre mest kjente. Det finnes flere versjoner av eventyret, noe jeg vil komme inn på senere, men historien i korte trekk er som følger:
En pliktoppfyllende og god ung pike med en karakteristisk rød hette får i oppdrag av mor å gå til bestemor i skogen med kaker og vin. Hun har fått beskjed om å holde seg på stien og gå rett til bestemors hus. På veien møter hun en ulv. Ulven lurer Rødhette til å se seg omkring og plukke blomster, etter å ha klart å overtale henne til å fortelle hvor bestemor bor. Ulven løper så til bestemors hus og sluker henne hel, legger seg i sengen hennes og venter på piken. Da Rødhette kommer dit går hun inn den åpne døren og ser beistet i sengen. Deretter følger en replikkveksling mellom ulv og pike om hvorfor ”bestemor” har slike store ører, øyne og tenner. Det siste spørsmålet får ulven til å si ”det er for at jeg lettere skal ete deg!”, kaste seg over henne og sluke henne. I en versjon slutter eventyret her, men i de mest kjente kommer en jeger forbi og snitter opp ulvens mage slik at både bestemor og Rødhette slipper levende fra det. Snipp snapp snute.

LES OGSÅ: Slagord på russekortet


Som jeg nevnte finnes ”Rødhette og ulven” i flere versjoner, men de to mest kjente finner vi i brødrene Grimms eventyrsamling ”Kinder- und Husmärchen” fra 1812 og i Charles Perraults ”Contes de ma mère l`Oye” (Gåsemorsfortellinger) fra 1697. Hovedforskjellen mellom disse variantene er at i Perraults utgave ber ulven Rødhette om å komme opp i sengen til ham og hun kler av seg og kryper opp til ham. I motsetning til i Grimms versjon har ikke ulven kledd seg ut som bestemor. Eventyret ender med at ulven eter henne. For de fleste er ikke Perraults eventyr det mest kjente, men Grimms versjon der Rødhette tror ulven er bestemor og jegeren redder dem (Bettelheim, 1992).

LES OGSÅ: eksamensguide header (test)

Den åpenbare moral
Selv uten å bevisst gå inn for det kan enhver finne en moral i dette eventyret, både barn og voksne. Lille Rødhette har fått streng beskjed av mor om å holde seg på stien og ikke snakke med noen. Da hun ikke følger dette påbudet går det henne ille. Det er ikke vanskelig å se en oppfordring til å ”gjøre som mora di sier”. Da Rødhette slett ikke husker hva mor har sagt, men går bort fra stien og begynner å plukke blomster og lytte til fuglesangen, skjønner den som hører eventyret at å gå bort fra ”den rette vei” vil føre med seg konsekvenser. Et annet poeng, som vi kan finne i de fleste eventyr, er at man ikke skal la seg lure av sleipinger man møter (troll og hekser og lignende). Rødhette snakker med fremmede, noe de aller fleste har lært som små at de ikke skal gjøre.

Hva ligger bak det åpenbare?
Snill  pike er ikke det samme som snill gutt
”Rødhette og ulven” er et eventyr med en kvinnelig helt. Jeg vil tillate meg en kort sammenlikning med eventyr med en mannlig helt for å vise hvordan eventyrene kan skille mellom hva som er gode leveregler for jenter og gutter. Vi kan alle være enige om at å lære barn å ikke snakke med fremmede er en god regel. Rødhette lar seg overtale av ulven til å gå ut i skogen for å plukke blomster og glemmer seg helt bort. Det burde hun ikke ha gjort. I våre eventyr om Askeladden finner vi en annen oppfordring, nemlig å ta seg tid til å høre hva fremmede vil. Askeladden får goder ved å ikke gjøre som sine brødre og løpe forbi de som snakker til ham. Rødhette har et uselvisk mål, hun skal til bestemor med kaker og vin. Da hun heller vil gjøre noe for seg selv, plukke pene blomster og lytte til fuglene, går det riktig så ille. Hun blir til slutt slukt av ulven, reddes av jegeren og lover seg selv å alltid høre på mor i fremtiden. Askeladden har et mål for seg selv, han skal ut og erobre verden og prinsessen. Ved å være selvstendig og ta kontrollen klarer han nettopp dette. Der gutten går ut i verden, møter prøvelser og får halve kongeriket, går jenta tilbake til å gjøre som hun får beskjed om etter sine prøvelser. Dette kan vitne om at man gjennom eventyrene kan få innblikk i hvordan et eventyr med en kvinnelig helt har en ganske annen oppfordring enn i eventyr med en mannlig helt. Jeg vil driste meg til å påstå at om eventyret hadde hatt en mannlig ”Rødhatten” hadde han drept ulven på egen hånd, ikke vært avhengig av jegeren og ikke gått tilbake til sin tilværelse hos mor…

LES OGSÅ: Studielandsguide header UK (wip)

Hvem er Rødhette egentlig?
Som jeg nevnte i innledningen, var det med vantro jeg først hørte at lille Rødhette nok ikke er fullt så liten som hun fremstilles i de fleste tegninger og illustrasjoner. Den røde hetten blir av de fleste regnet som et symbolbilde på at piken ikke lenger er et barn, men en pur ung kvinne. Det finnes flere tolkninger av hva hetten symboliserer, noen mener den står for at hun har begynt å menstruere, men den mest anerkjente er Bruno Bettelheims teori som peker på at rødt er lidenskapens og seksualitetens farge. Rødhette er med andre ord blitt oppmerksom på sin egen lidenskap. Dette er grunnlaget for problemstillingen i eventyret mener Bettelheim ”Navnet lille Rødhette viser, hvor afgørende viktig dette træk hos heltinden i historien er. Det antyder, at ikke blot er den røde hætte lille, men også pigen. Hun er for lille, ikke til at bære hætten, men til at kunne styre det, som denne røde hætte symboliserer, og det, hun indbyder til ved at gå med den”(Bettelheim, 1992 s.26). Det som truer henne, og som moren vil beskytte henne fra ved å forby henne å gå bort fra stien, er hennes gryende seksualitet og utforskertrang som hun ennå ikke er moden nok til å takle. Problemet oppstår da piken møter ulven i skogen. En veltalende og sjarmerende ulv. Han frister henne til å gjøre opprør mot mor og bli fascinert av det tilsynelatende vakre i verden. Hun er ikke lenger bare en søt og snill pike. Dette er typiske trekk for hvordan svært mange opplever å stille spørsmål ved det trygge og gi etter for fristelser i ungdomstiden, ikke bare seksuelle men også andre sanselige opplevelser. Slik er Rødhette representativ for generell ungdommelig atferd og eventyret en advarsel mot å forfølge driftene sine. 

LES OGSÅ: valg av utdanning test

Og ulven?
I Perraults versjon av eventyret er det ingen tvil om at denne ulven er en mann, han lokker Rødhette naken opp i sengen til seg. Også i Grimms utgave kan en uten store anstrengelser oppfatte ulven som noe annet enn en vanlig ulv. Da Rødhette kommer til bestemors hus etter å ha plukket ferdig, blir hun igjen utsatt for ulvens sjarm og list. Denne gangen har ulven til hensikt å ikke bare lure henne av stien, men ete henne. I stedet for å løpe hjem igjen blir Rødhette fascinert av ulvens store ører, øyne og tenner. I Perrault versjon også av hans store armer som han skal bruke til å holde henne inntil seg. Han er en flott ulv, men en slu en. Rødhette blir slukt hel. Ulven, eller mannen, i dette eventyret er en type det lønner seg å holde seg unna, men som piken føler en tiltrekning mot. Det er i vår tid et uttrykk brukt om kvinner som roter seg borti menn med dårlige hensikter, ”kvinner som løper med ulver”, hentet fra en boktittel. Ulven er en slik mann. Han sitter inne med en manipulerende og krevende kraft, og ulven kan også sees som ”det mannlige” generelt. Gjennom tidene har mannens begjær og sexdrift ofte blitt fremstilt som noe rått og utemmelig (Brudal, 1984). Eventyret forteller på den måten en advarende historie om den naive og nysgjerrige piken som møter det dyriske mannlige begjæret og blir slukt. Med en slik tolkning er det lett å se at det å bli slukt kan være en metafor på et samleie, eller i verste fall en voldtekt. Gunvald Hermundstad sier: ”Det som metaforisk formidles er at små piker befinner seg i en farlig verden hvor den mannlige seksualiteten ligger på lur og truer, hvis en ikke passer seg” (1995 s.84) Heldigvis for menn blir deres rykte til en viss grad rettet opp i Grimms variant, der den hederlige mann i form av jegeren kommer den unge piken til unnsetning.

LES OGSÅ: Studentguide, Oslo (toppheader)


En mulig moral
Etter hva jeg har beskrevet kan man altså se denne historien som et møte mellom en ung pike og en slu, kanskje voksen, mann. Eventyret om Rødhette er en av de mest populære fortellinger som finnes, og har vært det i flere hundre år. Flere eventyrtolkere har skrevet at det antakeligvis skyldes at dette eventyret tjener som en usedvanelig god identifikasjonsmodell for unge piker i deres oppdragelse. Det er i Perraults versjon tilføyd et vers som tydelig formidler hvilken moralsk lærdom barn kan trekke av dette eventyret:
Man ser her at små barn,
spesielt små piker:
vakre, velskapte og snille,
gjør en stor feil hvis de lytter til all slags folk,
og det er ikke det minste rart
hvis mange av dem blir spist av ulven.
Jeg sier ulven, fordi ikke alle ulver
er av samme sort.
Enkelte har et vinnende vesen;
uten larm, uten spydigheter og uten sinne,
vennlige, imøtekommende og milde,
følger de etter unge frøkner,
helt inn i husene, helt frem til senge kanten.
Men heldigvis. Hvem er ikke nå blitt klar over,
at av alle ulver er disse smiskende ulver de aller farligste.
(Hermundstad, 1995, s.83-84)
 I tillegg til den åpenbare moralen om å høre på sine foreldre og ikke gå bort fra stien, kan en altså finne en mer spesifikk moral myntet på unge piker om å passe seg for ”ulven”, både i form av menn og begjæret i seg selv. Det er ikke en advarsel bare mot å bli overfalt av en ulv i skogen, men også mot å la seg forføre av hva Bruno Bettelheim kaller en ”gentleman ulv”.

LES OGSÅ: Studielandsguide artikkel UK (wip)

Til slutt
Overtolkning?
Jeg vil presisere at eventyr både kan og i mange tilfeller bør leses kun som eventyr, altså en underholdende og spennende fortelling. ”Rødhette og ulven” er en fengende historie rent narrativt, og ikke alle tolkninger jeg har kommet med er nødvendigvis de eneste riktige. Det finnes en mengde mer eller mindre søkte tolkninger av de fleste av våre mest kjære eventyr. Dessuten er det et poeng at en hel del av eventyrenes moral og bilder går inn i tilhørerens kognitive rom ubevisst. Vi kjenner igjen elementer fra våre egne liv selv om vi ikke leter etter disse. Likevel mener jeg at å dykke ned i et eventyr og forsøke å se og finne hva som gjemmer seg der, bortsett fra det åpenbare, kan være både en spennende og givende måte å ta i bruk vår felles folkedikningsarv.



Litteraturliste

Bettelheim, Bruno, 1992. Eventyrets fortryllelse- anden del. Viborg: Schønberg

Brudal, Paul Jan, 1984. Det ubevisste språket- psykologi og symbolbilder i folkeeventyrene. Oslo: Universitetsforlaget AS

Hermundstad, Gunvald, 1995. Østenfor sol og vestenfor måne- psykoanalytiske tolkninger av nordiske og germanske eventyr, myter og sagn. Oslo: Spartacus forlag AS

Mjør, Ingeborg, Tone Birkeland og Gunvor Risa, 2000. Barnelitteratur- sjangrar og teksttypar. Oslo: J. W. Cappelens forlag AS.

Solberg, Olav, 1999. Norsk folkediktning- litteraturhistoriske linjer og tematiske perspektiv. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Ørjaseter, Jo, 1982. Våre folkeeventyr- Hva forteller de. Haugesund: Landbruksforlaget AS

L97 (1996): Oslo: Det kongelige kirke-, utdannings- og forskningsdepartement