FORSPILLET TIL 2. VERDENSKRIG

ELLISIV BAUGEN 3A

 

Hvorfor brøt det ut en ny verdenskrig i 1939?

 

  1. Definer begrepene fascisme og nazisme og forklar hva som var de viktigste forskjellene mellom fascismen i Italia og den tyske nazismen.
  2. Fascisme er en fellesbetegnelse på høyreorienterte, autoritære politiske bevegelser og politiske retninger på 1900-tallet, ofte med et visst folkelig grunnlag. Ordet fascisme kommer fra det latinske "fasces" som betyr risknipper. Risknipper var et symbol på makt, og ble båret foran romerske embetsmenn i prosesjoner. Det italienske ordet "fascio" betyr også forbund.

    Fascismen utviklet seg ulikt i forskjellige land. Nazisme er en tysk form for fascisme. Ordet "nazisme" er en forkortelse av nasjonalsosialisme. Det er vanlig å beskrive nazisme som fascisme pluss rasisme. Nazismen legger stor vekt på den hvite, rene rasen som den foretrukne gruppen. Nazistene har èn felles fiende, noe som virket samlende.

    Fascismen har sin opprinnelse i de sterkt nasjonale foreningene som hadde kjempet for at Italia skulle delta i den første verdenskrig. Fascistene klarte aldri å skape et stabilt statsstyre, men hadde en sterk posisjon i Italia helt fra de marsjerte mot Roma i 1922, til systemet brøt sammen i 1943.

    Italia var veldig skuffet over resultatet av første verdenskrig. De hadde gått over til de alliertes side, men fikk ikke det de var lovet da krigen tok slutt. Følgene ble en alvorlig økonomisk krise som utløste bitre arbeidskamper med langvarige streiker. Dette utnyttet Benito Mussolini som dannet det fascistiske partiet i mars 1919. Marsjen mot Roma ble fulgt av trusler om borgerkrig. Kongen ga etter for truslene, og utnevnte Mussolini til statsminister i 1922. I 1925 kunne Mussolini etablere en ettpartistat, etter å ha gjennomført valgreformer og benyttet valgfusk og terror.

    Fascismen var en ideologi som hevdet at staten var alt, individet intet. Dette innebar at hvert enkelt menneske på alle områder måtte underordne seg det staten bestemte, uten tanke på egne ønsker eller eget velvære. "Fellesnytten foran egennytten" er et kjent fascistisk slagord.

    LES OGSÅ: Studielandsguide header UK (wip)

    Et fascistisk system inneholdt lite rom for personlig frihet, noe som også gjaldt innen det økonomiske liv. Retten til privat eiendom ble opprettholdt, men kun som en formalitet. Det var staten som tok de endelige avgjørelsene når det gjaldt disposisjon av eiendom. Under fascismen skilte man altså eiendomsrett fra disposisjonsrett. Dette gjaldt også forhold mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Lønninger og arbeidsforhold ble ikke avtalt direkte dem imellom, men mellom staten og organisasjoner som representerte både arbeidsgivere og arbeidstakere, såkalte korporasjoner.

    Staten ble ledet av personer som ikke var valgt på demokratisk vis. Demokrati og folkestyre var i følge fascismen ensbetydende med kaos. For å få den store massen til å akseptere dette, ble det lagt opp til en personkultus med en sterk dyrkelse av føreren. Det ble lagt stor vekt på gruppen man tilhørte, og den gruppen fascismen la størst vekt på var nasjonen, det vil si staten.

    LES OGSÅ: Studielandsguide artikkel UK (wip)

    Fascismen var en antiintellektuell ideologi, den bygde på følelser og ikke på fornuft. Den var bevisst antirasjonalistisk, idealiserte urmennesket og forherliget krig og vold.

    Fascismen som ideologi er ikke direkte rasistisk, men den er ekstremt nasjonalistisk, noe som lett kan føre til rasisme.

    I motsetning til fascismen er ikke nazismen bevisst antidemokratisk. Nazismen er særlig knyttet til det tyske partiet " Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei" med Adolf Hitler som fører. I likhet med den italienske fascismen hadde nazismen sin rot i ytterliggående sosialistiske bevegelser etter 1900 og de sterke nasjonalistiske strømninger i Mellom-Europa omkring århundreskiftet.

    LES OGSÅ: eksamensguide header (test)

    Mens fascismen ikke var direkte rasistisk, bygde den nazistiske læren på en blanding av militant nasjonalisme og rasisme. Målet var å gjenskape et sterkt Tyskland. Landet skulle renses for ikke-tyske elementer, særlig jøder.

    Nazismens gjennomslagskraft skyldtes i første rekke frustrasjonen etter den første verdenskrig, den økonomiske verdenskrisen rundt 1930 og de gamle partienes manglende evne til å styre landet. Tysklands opprusting etter nazistenes maktovertagelse og samarbeidet med storindustrien bidrog til å bringe næringslivet ut av krisen, og utenrikspolitisk fikk tyskerne oppreisning for ydmykelsene etter den første verdenkrig. De brede befolkningsgruppene i Tyskland aksepterte det autoritære styret og valgte å lukke øynene for nazistenes brutale framferd.

    LES OGSÅ: valg av utdanning test

    Etter Nazi-Tysklands nederlag og sammenbrudd i den annen verdenskrig, ble nazismen forbudt, men ulike former for nynazisme har dukket opp i forskjellige land. Det kan vi blant annet se bare her i Norge. Rettsaken etter drapet på Benjamin er jo oppe i disse tider. Nazistene som er tiltalt sier i vitneutsagnet at de drepte denne 15 år gamle gutten bare fordi han hadde feil hudfarge!

  3. Hvordan kunne en mann som Adolf Hitler komme til makten i Tyskland? Gjør rede for hans vei til makten. Når dere svarer på dette spørsmålet må dere komme inn på Weimar-republikken og de politiske, sosiale og økonomiske problemene i Tyskland i mellomkrigstida.

    Adolf Schicklgruber Hitler ble født i Braunau i Østerrike i 1889. han mistet tidlig foreldrene sine, og sluttet derfor sin skolegang uten å ha fått noen eksamen. Dette gjorde at han ikke kom inn på de skolene han ønsket senere i livet. Han prøvde å slå igjennom som kunstmaler i Wien, og bodde i denne perioden på fattigherberger. Han deltok frivillig i den første verdenskrig, og ble korporal. Etter krigen slo han seg ned i München og fikk kontakt med det tyske arbeiderparti. Etter et mislykket revolusjonsforsøk i Bayern i 1919, oppnådde han ledende posisjon i partiet på grunn av sine usedvanlige agitatoriske evner. Han omorganiserte partiet og navnet ble endret til Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP), som også ble kalt nazistene. I 1921 tok Hitler nærmest diktatorisk myndighet i partiet, med tittelen Führer. Partiets grunnleggende ideologi var den italienske fascismen.

    LES OGSÅ: Kristin Lavransdatter - Kransen

    I 1928 fikk NSDAP bare 2,6 prosent av stemmene ved riksdagsvalget, i 1930 så mye som 18 prosent og i 1932 hele 37 prosent. Partiet hadde etter hvert fått en enorm oppslutning. Tross dette tapte Adolf Hitler presidentvalget i 1932, men i januar 1933 kom han likevel til makten i Tyskland. Det skjedde ikke ved revolusjon og storming av den sittende regjering – han ble tilbudt stillingen som rikskansler av mannen som hadde vunnet presidentvalget.

    For å forså hvordan dette kunne skje, må vi se på situasjonen i Tyskland etter krigen og finne ut av hvorfor så mange tyskere sluttet seg om Hitler i 1930 og 1932.

    LES OGSÅ: -

    Tyskland hadde hatt keiserdømme i over 300 år. Etter krigen ble dette forandret. I etterkant av krigen ble det ble revolusjon i 1918. Denne endte med at keiseren måtte gå av, og sosialdemokratene overtok ledelsen i Tyskland. De opprettet et midlertidig republikansk styre og skrev ut valg til en nasjonalforsamling som skulle gi landet en ny grunnlov. Den grunnlovgivende forsamling kom sammen i Weimar i 1919 og fikk borgerlig flertall ved valget. Grunnloven som ble vedtatt, gjorde Tyskland til en demokratisk republikk. Presidenten skulle velges av folket for sju år, og han skulle utnevne regjeringen, som var ansvarlig for en riksdag valgt ved alminnelig stemmerett for kvinner og menn. Tysklands første president var den sosialdemokratiske salmakermester Friedrich Ebert.

    LES OGSÅ: Slagord på russekortet

    Tyskland som en demokratisk og parlamentarisk republikk, begynte sitt liv under ekstremt vanskelig forhold. Landet var utpint økonomisk. Versailles-traktatens krav om at Tyskland skulle betale 132 milliarder gullmark som krigsskadeerstatning etter den første verdenskrig, satte landet i en nærmest umulig økonomisk knipe. Lederne for Weimar- republikken måtte skrive under på at landet var skyld i krigen og dermed erstatningspliktig. Men allerede før dette var den tyske økonomiske situasjonen katastrofal. Krigen hadde utpint Tyskland ressursmessig og krigsutgiftene hadde brakt landet på konkursens rand. Det viste seg snart at Tyskland ikke hadde muligheter til å betale verken renter eller avdrag på de store lånene som keiserdømmet hadde tatt opp i de siste krigsårene, langt mindre den veldige erstatningen.

    LES OGSÅ: Studentguide, Oslo (toppheader)

    For å bøte på dette ble det trykt opp mer og mer penger. En enorm inflasjon fikk utvikle seg fritt; høsten 1924 var én dollar verdt fire billioner mark! For vanlige lønnsmottakere ble det om å gjøre å bruke lønnen fortest mulig, for allerede etter et døgn hadde verdien sunket radikalt. Dette førte igjen til at inflasjonen ble enda sterkere. Pengeverdien endret seg så raskt at statsbankene ikke rakk å trykke nye sedler. Gamle sedler fikk derfor tilført nye nuller i bankene. Inflasjonen var katastrofal og ruinerte mange, men likevel var det noe positiv som kom ut av den. Fra begynnelsen ble tyske mark nemlig nedskrevet raskere enn prisene økte. Dette gjorde at tyske varer ble svært billige dersom man betalte med utenlandsk valuta. Eksporten økte slik at Tyskland fikk betalt ned i alle fall noe av den store statsgjelden, og landet hadde dessuten også lav arbeidsledighet i de første etterkrigsårene.

    Samtidig med denne enorme økonomiske krisen, var det også stor politisk uro. Tyskland hadde ingen erfaring med demokrati, og regjeringen var derfor veldig skjør. En betydelig del av det tyske folk var helt fra første stund fiender av den nye republikken. Kommunister og konservative nasjonalister lå i strid med hverandre, og prøvde fra hver sin kant å få makten i landet ved blodige kupp.

    De konservative var fiender av både demokratiet og republikken, og mange av dem hadde en sterk nasjonalistisk innstilling. De så storheten i det gamle keiserdømmet, og var fulle av forakt for de sosialdemokratiske politikerne, som de mente hadde ansvaret for den ydmykende Versailles-freden. De dannet hemmelige forbund og militære organisasjoner, frikorps, som drev terrorvirksomhet, og som til og med drepte mange ledende politikere. I byene var det ofte direkte lovløse tilstander med overfall og slagsmål og væpnede sammenstøt mellom nasjonalister og kommunister. Partisplittelsen gjorde det umulig å danne levedyktige og handlekraftige regjeringer som kunne skape ro og orden i samfunnet.

    Tyskerne var motløse og utslitt etter krigens lidelser. Sulten og savnet som de hadde opplevd under krigen satte sitt preg på hverdagen. Hele produksjonsapparatet var nedslitt, og næringslivet lå nede. Noen av de beste jordbruksområdene og råstoffkildene var tapt. Den voldsomme inflasjonen ødela pengevesenet og millioner ble truet av arbeidsledighet og nød.

    Franske tropper besatte Ruhrområdet for å tvinge Tyskland til å oppfylle sine forpliktelser ifølge Versailles-traktaten. Dette skapte en enda mer nasjonal uro og spenning overalt i landet. Denne krisetilstanden ville Hitler utnytte til å gripe makten ved det såkalte ølstue-kuppet i München i 1923. Men kuppet ble helt mislykket, og Hitler ble dømt til fem års fengsel. Han ble imidlertid benådet etter ni måneder etter å ha klart å framstille seg selv som et offer for rettsapparatet. Det var under dette fengselsoppholdet Hitler skrev nazismens hovedverk, Mein Kampf, som inneholder ideer og teorier om blant annet jødene, som han så på som Tysklands største fiende, og om hvordan Tyskland igjen kunne bli en stormakt.

    Årene fra 1925 til 1930 ble en stabiliseringsperiode i Tyskland. Statsledelsen klarte endelig å få orden på pengevesenet. Det ble innført en ny pengeenhet, rentemark, som skulle tilsvare tusen milliarder av de gamle papirmark. Etter dette begynte en langsom, men jevn framgang i tysk næringsliv. Ved hjelp av Dawes-planen, som gjorde at Tyskland fikk et større internasjonalt lån, ble produksjonsapparatet fornyet og modernisert. Både i industrien og jordbruket økte produksjonen. Samtidig skapte Locarno-traktaten en mer forsonlig innstilling mellom Tyskland og landets tidligere fiender. Valget av general Hindenburg som president i 1925 bidrog til å forsone mange konservative med republikken. I 1926 ble Tyskland også opptatt i Folkeforbundet (forløper til FN).

    I 1929 ble det holdt folkeavstemning om en ny plan for betaling av de tyske krigsskade- erstatningene. Før avstemningen markerte nazistene seg som kompromissløse motstandere av å betale i det hele tatt. Året etter ble Tyskland nok en gang rammet av en økonomisk krise. Følgene av børskrakket i USA hadde nådd Europa. Produksjonen sank katastrofalt, og køen av arbeidsløse bare vokste. I 1931 var det seks millioner arbeidsledige i Tyskland. Krisestemningen fikk folk til å rope på radikale løsninger. Republikken klarte ikke å utforme noe kriseprogram, slik Roosevelt gjorde i USA og sosialdemokratene gjorde i Skandinavia. Mange vendte seg til kommunistene, men enda flere støttet Hitler. Det var han som klarest av alle lovet å bryte med Versailles-traktaten og gjenreise Tysklands ære. Nazistene drev også en mye mer effektig propaganda enn de andre partiene, samtidig som misnøyen med de gamle partiene skapte et ønske om systemskifte. NSDAP var også det eneste partiet som hadde planer som kunne tilby en løsning på den økonomiske krisen. Dette likte mange tyskere. I september 1930 fikk NSDAP 6,5 millioner stemmer, det vil si 18 prosent av de tyske velgerne, fra bare 2,6 prosent to år tidligere.

    I 1932 ble det holdt presidentvalg og deretter to riksdagsvalg. I presidentvalget fikk Hitler 13,5 millioner stemmer, men ble slått av Hindenburg som fikk 19 millioner stemmer og dermed ble gjenvalgt som president. Ved de to andre valgene fikk Hitler henholdsvis 37 og 33 prosent oppslutning. Den lille nedgangen i opplutning om partiet ved det andre valget gjorde at Hitler ble i tvil om sin popularitet. Uventet fikk han støtte fra konservative, nasjonalistiske og antirepublikanske elementer, som mente at Hitler kunne være nyttig.

    Tidligere offiserer og representanter for den gamle junkeradelen fra keisertiden trodde at de skulle kunne kontrollere Hitler og bruke ham til sin fordel.

    Etter valgene la flere av de mest nasjonalistiske lederne i Riksdagen ut et forslag til president Hindenburg om å utnevne Hitler til kansler i en koalisjonsregjering. Hindenburg syntes ikke Hitler hadde kvalifikasjoner nok til å bli rikskansler, men gikk allikevel med på forslaget. Den 30. januar 1933 ble derfor Hitler på helt lovlig måte utnevnt til rikskansler for fire år.

    Planen var at makten skulle deles, men det ønsket ikke nazistene, og Hitler skrev ut nyvalg. Den 27. januar, en uke før valget, brant Riksdagsbygningen i Berlin. Nazistene la skylden på kommunister og sosialister for å ha tent på, og tusener ble arrestert og kastet i konsentrasjonsleire. Senere undersøkelser viser imidlertid at det var nazistene selv som var skyld i brannen. Målet var å framprovosere en kaotisk og spent situasjon som de kunne bruke til sin fordel, noe de lyktes med. Kommunistpartiet ble forbudt, og av frykt for sosialistisk opprør og revolusjon innførte Hitler pressesensur og forbød ytringsfrihet. Ved valget fikk NSDAP 44 prosent oppslutning og ble det største partiet i Riksdagen. Likevel var det ikke nok til å danne en ren naziregjering. Av redsel for at det skulle bryte ut revolusjon vedtok et flertall i nasjonalforsamlingen å gi Hitler ekstraordinære fullmakter til å styre på egen hånd, uten hensyn til vanlige demokratiske prosedyrer. Han brukte de nye fullmaktene til å forby eller få nedlagt samtlige partier unntatt NSDAP, og jakten på politiske motstandere startet nå for alvor. Hitler meldte Tyskland ut av Folkeforbundet og oppløste Riksdagen. Demokratiet var avskaffet, Hitlers mål var verdensherredømme.

    I neste omgang innsatte Hitler betrodde partifolk i sentrale stillinger og opprettet et nytt politi; Gestapo. Det ble gjennomført en omfattende nazifisering av samfunnet. Arbeiderbevegelsen ble oppløst og jødene ble erklært uønsket i det tyske riket og skulle fjernes. Demokrati, parlamentarisme og liberalisme ble regnet som svake ideologier og ble sammen med kommunismen oppfattet som del av en jødisk, verdensomspennende konspirasjon som tok sikte på verdensherredømme. Den ariske menneskerasen skulle rendyrkes, og derfor måtte alle jøder, sigøynere og andre som ikke hadde arisk blod i årene, utryddes. På samme vis skulle alle med psykiske og medfødte fysiske handikap elimineres.

    I løpet av få år etter 1933 hadde nazismen tilsynelatende forandret Tyskland til en disiplinert industristat og krigsmaskin. De opposisjonelle i landet var enten blitt drept eller brakt til taushet, ammunisjonsfabrikkene gikk døgnet rundt, og menneskemassene var blendet av Hitler og partiet, og klare til å adlyde den minste ordre.

  4. Hvordan var maktforholdene i Europa i mellomkrigstida og hvilke internasjonale problemer og konflikter kan bidra til å forklare hvorfor det brøt ut en ny verdenkrig.
  5. Krigen hadde svekket hele Europas maktstilling i verden. Før krigen hadde Europa hatt det økonomiske herredømmet i verden, og hadde vært den store kreditoren og vareleverandøren for andre verdensdeler. I 1914 hadde Europa tre milliarder dollar til gode i USA, mens USA i 1920 hadde fjorten milliarder dollar til gode i Europa. Under krigen hadde USA utviklet seg til å bli verdens ledende industriland.

    Første verdenskrig hadde skapt omveltninger både i Europa og i andre verdensdeler. Versailles-traktaten førte til store forandringer, og fikk både positiv og negative konsekvenser. Storbritannia og Frankrike var vinnerne av krigen, men det var ikke lenger noen virkelige stormakter i Europa. Tre keiserriker var blitt utslettet: det tyske, det østerriksk-ungarske og det russiske, og en rekke nye stater var blitt dannet.

    De nye landegrensene i Europa fulgte ikke alltid nasjonalitetsgrensene. Dette fikk flere nasjoner merke. I Polen, som nå delte Tyskland i to, var nesten en tredel av folket ukrainere, hviterussere, tyskere, litauere og jøder. I Tsjekkoslovakia bodde det tre millioner østerrikere og ungarer, og i Romania, som ble dobbel så stor som før, var det nesten tre millioner ungarer, ukrainere og tyskere. I Sør-Tyrol og Istria, som Italia fikk fra Østerrike-Ungarn, var det enkelte steder flertall av østerrikere. Denne situasjonen var ikke alle like glade for.

    De nye grensene hadde også en uheldig virkning på den økonomiske utviklingen fordi de ofte skar over gamle, naturlige og godt innarbeidede økonomiske forbindelser. Dessuten skapte de mange tusen kilometer nye tollgrenser.

    En annen ting som skapte irritasjon var at mange løfter som ble gitt under krigen, ikke ble holdt. Arabiske stater som var lovet selvstendighet, ble lagt under Frankrike og Storbritannia. Italia, som til og med hadde byttet side til de allierte, ble også utsatt for løftebrudd.

    Utfallet av Versailles-traktaten gjorde mange bitre, ikke minst tyskere. Det er alltid mange skyldige parter i en krig, men i etterkrigsoppgjøret ble Tyskland tvunget til å ta på seg hele skylden alene. Det skapte en sterk revansjelyst blant tyskere og en trang til å hevde seg.

    Til å begynne med hadde alle stater i Europa, bortsett fra Sovjetunionen, en eller annen form for demokratisk styresett. Men demokratiet stod svakt mange steder, særlig i Tyskland og i Sør- og Øst-Europa. De første etterkrigsårene var veldig vanskelige. Det var økonomisk kaos flere steder, noe som førte til høy arbeidsledighet. Det var mye nød og en frykt for revolusjon bygde seg opp. De nye landegrensene førte til sterke etniske spenninger, og flere land opplevde utenrikspolitiske nederlag.

    Mange konflikter rundt om i verden, blant annet borgerkrigen i Spania fra 1936-1939 og Italias okkupasjon av Etiopia førte til spente forhold. Verden manglet dessuten et konfliktråd som kunne gripe inn og løse problemene. Dette førte til at mange konflikter ikke ble løst og der det ble en løsning, var mange misfornøyde.

    Den økonomiske krisen i 1930 årene ble en ny hard påkjenning i de aller fleste land. Det demokratiske systemet fikk skylden for mange ulykker som skyldtes krisen: ødelagt økonomi, masseledighet, fattigdom og sosial uro. Partisplittelser og mange småpartier gjorde det vaskelig å danne handlekraftige og stabile regjeringer. Autoritære styresett og diktatur ble en løsning på dette. Mange ønsket at makten skulle samles hos en sterk mann som kunne føre landet ut av vanskelighetene. Fascismen og nazismen, som ble sett på som en motvekt mot den skremmende kommunismen, fikk stor oppslutning. I 1938 hadde under halvparten av de europeiske landene demokratisk styre, og i de aller fleste av disse landene fantes det ytterliggående bevegelser både på høyre og venstre side i politikken.

    Utfallet av Versailles-traktaten, den økonomiske krisen, arbeidsledigheten, og de andre problemene i Europa, var viktige faktorer som skapte et krav om forandring og sterkere styring. Dette la grunnlaget for at Hitler kunne komme til makten.

     

    Kilder

    Førland, Tor Egil mf.: Spor i Tid, Verden etter 1850,
    Aschehoug, 1996

    Valle, Kåre (red.): Cappelens historiske atlas,
    J.W. Cappelens Forlag a.s, 1994

    Høyvik, Dagfinn: Historie 1850-2000,
    Forlaget eBok AS, 2001

    Henriksen, Petter (red.) mf.: Hele Norges leksikon, bind 3, 4, 6, 9 og 10,
    Hjemmets Bokforlag A/S, 1996

    Moen, Kristian: Historien i vår tid, Verdenshistorien fra 1870 til 1970-årene,
    Aschehoug, 1979

    Gaarder, Jostein m.fl.: Religionsboka, Religion – Livssyn – Etikk,
    Gyldendal Norsk Forlag ASA, 1997

    Valle, Kåre (red.): Cappelens historiske atlas,
    J.W.Cappelens Forlag a.s, 1994

    Notater fra timene

     

    Internettsider:

    www.namsos.vgs.no/nyhist/

    www.cappelen.no/fp-cuv/historie/V2SD06BM.htm

    www.holst.no/Ingar.Holst.Publishing.Co/ordbok/articles/philosophy/fascisme.html