Hvordan har samfunnets oppfatning av institusjonene stat og kirke forandret seg i løpet av over 1000 år?
Vi har valgt å begynne med å se på hvordan ordboken beskriver de to ordene ”Stat” og ”Kirke” for å se hva som legges i dem nå, og forsøke å spekulere på hva man mente om de to i tidligere århundrer.
Stat (se land) ; sammfunnsmaskineri,
Staten; kongen, kronen.
Kirke; se Gudshus, religionssamfunn,
Gud; avgud, guddom, gudebilde, herre, idol, penat, ås, Allah, allfader, allmakt, forsyn, Gud, Jehova, Kristus, Vårherre, Skaperen.
Vi ser her at også i våre dager betyr ordet stat et organisert samfunn, en nasjon. I våre dager er staten beskrevet med kongen, dvs det offisielle overhodet for vårt samfunn, i en republikk ville dette vært en president. Hvis vi går langt nok tilbake i tid, ville det vært naturlig at en biskop eller til og med pave ville ha en større rolle her.
I ordboken vi brukte, som er fra slutten av det 20. århundre, er både ”kirke” og ”gud” meget objektivt beskrevet, hvor man i ”Gud”også har brukt det muslimske navnet på Gud. For noen hundre år siden ville det vært nærmere blasfemi å bruke ordet ”avgud” eller ”Allah” til å beskrive Gud, ettersom kristendom var den eneste tillatte religion i samfunnet i Europa på denne tiden.
Hvordan var forholdet mellom kirke og stat før middelalderen?
I det greske statssamfunnet, flere tusen år før Kristus, var det ikke noe som skilte religionen fra staten. Det verdslige og det religiøse var deler av en større helhet. Staten hadde styringen over begge.
På denne tiden fantes det flere religioner i samfunnet, dermed var det naturlig med toleranse, likevel var én tro i hovedsete. I der romerske riket var keiseren opphøyet til Gud, slike det hadde vært i det gamle Egypt. Denne tradisjonen med én opphøyet hersker har senere blitt tatt i bruk i moderne ideologi som fascismen.
De romerske herskerne tillot dermed jødedommen i sitt samfunn, selv om jødene ikke tilba keiserens bilde. Den samme toleransen ble vist de første kristne med jødisk bakgrunn. Årsaken til denne toleransen, var at jødene ikke misjonerte sin gudelære. I den kristne lære derimot, er misjon en viktig del. Jesus sa til sine disipler, ”Gå ut i verden og gjør alle folkeslag til mine disipler”. Dette er en av grunntankene i kristendommen, og da de kristne startet sin misjonsvirksomhet i det romerske riket oppsto en konflikt. Det er klart at keiseren måtte kvitte seg med de kristne, siden deres misjon ville føre til en svekkelse av keiserens makt. Denne konflikten varte helt til kristendommen ble tillat og senere gjort til statsreligion i 381.
LES OGSÅ: Kristin Lavransdatter - Kransen
Jesus sa ”Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er”. I motsetning til romerne, som tilba sin keiser som et gudebilde så vel som en verdslig politisk leder, ville altså de kristne skille mellom politikk og religion. De var lojale mot sin keiser, men ville ikke tilbe ham som en Gud. Hvilken autoritet skulle da de første kristne følge i et dilemma? Motstanden mot å tilbe keiseren hadde ført til at de kristne ble utsatt for forfølgelser, og de trengte en rettesnor for hvordan de skulle forholde seg til de verdslige autoritetene. Etter Jesu død ble apostelen Paulus en lederskikkelse for de kristne. Paulus mente at det ikke var grunn til konflikt mellom kirke og stat. Staten skulle ta seg av det jordiske, mens de kristne forberedte seg på gudsriket. Han mente at de kristne måtte underlegge seg verdslig myndighet fordi det som var på jorden var innsatt av Gud. Et opprør mot autoriteter ville altså være et opprør mot Gud.
LES OGSÅ: Slagord på russekortet
Med Paulus’ tankegang var det innført noe nytt i politisk tenkning, han mente nemlig at det var mulig å skille verdslig makt fra religiøse interesser. I århundrene etter Paulus viste det seg at denne nye tankegangen skulle være svært vanskelig å gjennomføre i praksis. Hvor skulle skillet mellom verdslig og åndelig makt trekkes? Dette ble et gjennomgangstema også i de neste århundrene. Makten både i kirke og stat var på denne tiden definert av intellektuelle, og størsteparten av innbyggerne i Europa var uutdannede, dermed var det sannsynligvis også et stort skille mellom samfunnsgruppene som gjorde det vanskelig å få en klar linje mellom de to institusjonene. Det fantes ikke demokratisk valg eller folkestyre, dermed ville de to maktene stå imot hverandre og krige innflytelse.
Hvordan ble maktfordelingen mellom kirke og stat i middelalderen?
Kirkefaderen Augustin beskrev i verket ”Om Guds stat” sin kristne historieoppfatning og samfunnsforståelse. I ”Om Guds stat” sier Augustin ” mens Gudsstaten ennå gjør sine gjerninger på jorden(…) innlater den seg ikke i diskusjoner om hva som er rett og galt med de sedvaner, lover og tradisjoner som menneskene bygger sin fred på. I stedet for å forandre og oppheve ulikhetene mellom ulike folkeslag, beholder og overtar den alt som bidrar til å skape en jordisk fred, så lenge det ikke står i veien for troen og tilbedelsen av den ene og sanne Gud (XIX,17, s. 465)
Dette synspunktet sier at kirken bør være tilbakeholden i sin inngripen i det verdslige liv. Det eneste Augustin mener absolutt er at folket må under alle omstendigheter få dyrke Gud, bortsett fra dette bør ikke kirken blande seg inn i politiske spørsmål.
Augustins vurdering av staten var ut ifra det kristne, lineære historiesyn. Målet her er å virkeliggjøre Guds rike med Jesu gjenkomst. Gjennom hele historien kjemper det gode mot det onde om herredømmet over menneskene. Augustin kalte disse to maktene for stater, ”Gudsstaten”, og ”Den jordiske stat”, og menneskene lar seg styre av én av dem, avhengig av deres kjærlighet til Gud, eller sin egenkjærlighet. Den jordiske staten er nødvendig for å begrense det ondes innflytelse på menneskene, verdslig øvrighet var altså noe positivt som hjalp Gud å holde orden i verden. Som Paulus, mente Augustin altså at den verdslige ledelse måtte adlydes. Når det gjaldt forholdet til Gud, kunne likevel ikke den verdslige makt blande seg inn, her kom kontrollen under kirkens makt. Staten skulle være en kristen stat, for bare den kunne være rettferdig.
Augustins verk ble meget betydningsfullt i makttenkning gjennom hele middelalderen, men han var teolog, ikke politiker, og satte dermed kirkens makt høyere enn statens, han klargjorde heller ikke de praktiske følgende av sin maktfordelingsteori.
Vi må huske at på denne tiden eksisterte det bare én krike, nemlig den katolske. På grunn av dette var den tvunget til å inngå stadige kompromisser innad i kirken for å kunne overleve. Den katolske kirke er en organisasjon, og den trenger personer til å fylle de forskjellige stillinger i organisasjonen, og til å utføre de forskjellige tjenester.
I middelalderen utgjorde munke- og klostervesenet datidens alternative livsform. I motsetning til alternative livsformer i dag, stod de imidlertid i fruktbar forbindelse med datidens rådende samfunnskultur. De var den nødvendige annen side av kulturen, og representerte derfor ikke noe individuelt avhopp eller en egosentrisk ”finne på” kultur.
”Man skal leve harmonisk sammen og være et hjerte og en sjel i Gud” sagt av Augustin. Dette blir forstått som en gudgitt livsform, som skal gjenspeile Treenighetens fellesskap i kjærlighet.
Hvilken utvikling foregikk i tidlig middelalder?
Antikkens kultur inngikk tidlig en varig forbindelse med kulturen i nord- og mellom-Europa, og dette hadde preget utviklingen gjennom hele den tidlige middelalder. Dette ble særlig tydelig under Karl den store, som i begynnelsen av 800- tallet opprettet et mektig rike som bestod av alle de sentrale deler av det nåværende EU. Når store deler av Europa ble samlet til ett stort rike, ble det mulig for kirken å organiseres og utbres i samfunnet på en systematisk og gunstig måte. Denne utbredningen var en stor grunn til at den katolske kirke dominerte helt som åndsmakt i Europa. Kirken grep inn i dagliglivet og det politiske liv på en måte som vi nesten ikke kan forestille oss i dag.
I «pavestolens mørke århundre» (ca. 840-962) var det mange svake paver med sterkt begrenset innflytelse, og verdslige makthavere hadde et lett spill. Ca. 1200 ble det derimot sagt om en pave som Innocens III at han hadde «hele verden i len». På denne tiden hadde jerusalem, som er en hellig by ifølge kristendommen, blitt underlagt av andre folkeslag fra området. Dermed ble det satt i gang store korstog som skulle ”fri” den hellige by fra hedningenes makt.
Korstog, inkvisisjon og verdslig maktbegjær straffet seg ganske snart. Korstogene satte kirken tilbake økonomisk, og krigene mellom arabere og kristne korsfarere gjorde handel i området vanskelig. Omkring 1300 forkynte Bonifatius VIII sin tese om pavens to sverd som han hadde fått av Gud for å styre verden med: det åndelige og det verdslige sverd.
Maktkamp mellom pave, keisere, konger og fyrster var et gjennomgangstema for hele denne perioden. Og enkelte av fyrstene var faktisk også biskoper!
Hvilken forandring skjedde med investiturstriden?
Kirkens menn var i løpet av de 1000 årene siden Paulus blitt mer opptatt av verdslige goder enn av Guds ord. Det hadde skjedd et forfall innen det religiøse livet de siste århundrene, og det var tydelig at det kom til å oppstå konflikter mellom Guds menn og Guds ord. Kirkens oppgave var i hovedsak å samle menneskene for å tjene kristendommen og fredens sak. For å kunne ha handlefrihet til å oppnå dette, måtte kirken stå over den verdslige makten, og den som skulle stå øverst av dem alle, var paven, som Kristi stedfortreder på jorden.
Kirken hadde etter hvert viklet seg inn i et økonomisk avhengighetsforhold til de verdslige fyrstene for å kunne påkoste seg store kirkebygg og kostbarheter, og denne avhengigheten satte store begrensninger for kirkens makt.
På denne tiden var kirken altså suveren på en rekke områder, den hadde egne eiendommer, og krevde inn avgifter, den kunne også dømme i visse saker, kirken hadde også egne militære styrker. Dersom kirken kunne komme seg ut av avhengighetsforholdet til fyrstene, ville den være uovervinnelig.
Pave Gregor VII som regjerte fra 1073 fikk drevet gjennom flere reformer i kirken som førte til at ingen kunne ta imot et geistlig embete av en med verdslig makt, det ble dermed klart at fyrstens makt ikke fikk innvirkning på kirkens ansatte.
Dette fratok nå fyrstene muligheten til å utnevne biskoper, påvirke de geistlige og kirkens økonomiske og militære beslutninger. Denne reformen betydde med andre ord at de ble fraskåret fra betydelig makt i datidens samfunn. Disse reformene skape naturlig nok store konflikter mellom fyrster og kirken.
Denne striden om hvem som hadde retten til å innsette biskoper, har blitt kalt investiturstriden. Investiturstriden herjet Europa, og først i 1122 ble det gjort et forlik. Det ble avgjort at domkapitlet skulle velge biskoper, men mens keiseren var tilstede, det ble altså gitt en mulighet til keiseren å utøve press på de geistlige. Dette ville balansere makten mellom de to institusjonene, slik at det ikke ville oppstå ytterligere maktkamp.
Investiturstriden viste seg i ettertid å styrke paven, han hadde ofte felles interesser med fyrstene når det gjaldt økonomiske og politiske spørsmål, og søkte støtte hos de ressursrike fyrstene.
Man kan konkludere med at det her oppsto et gjensidig samarbeid mellom kirke og stat; De som hadde politisk makt utøvde sin verdslige makt med støtte i et kristent budskap, og fikk dermed større aksept i samfunnet. Kirken hadde behov for en verdslig makt som kunne skape en stabil ramme for kirkens viktigste oppgave: utbredelsen av det kristne budskapet.
Hvilket nytt syn på forholdet mellom kirke og stat oppsto med Thomas Aquinas?
Med Thomas Aquinas (1224-1274) endret kirkens politiske teologi seg. En av hovedgrunnene til dette var at Aquinas’ syn på den verdslige staten var annerledes enn tidligere. Begrunnelsen Aquinas gav for at den verdslige staten skulle eksistere, skapte likevekt mellom de to institusjonene.
Aquinas’ teori var en syntese av kristen teologi og Aristoteles’ filosofi. Aristoteles hadde nesten 1000 år tidligere karakterisert mennesket som et sosialt dyr. Å leve i samfunn var menneskets natur, her kunne de finne lykken og tjene fellesskapet på best mulig måte. Siden mennesket var skapt slik, mente Aquinas at staten måtte ha en plass i Guds skaperverk.
Når det gjaldt kirkens rolle, måtte Aquinas se bort ifra Aristoteles, som ikke hadde vært kristen. Aquinas mente at menneskene ikke kunne oppnå frelse, som er det ultimate mål i kristendommen, ved hjelp av fornuften, men av troen. Troen og formidlingen av det kristne budskap var kirkens oppgave, og stilte den høyt i samfunnet. Men det gav ikke kirken rett til å gripe inn i statsstyret, dette ville ikke være nødvendig, mente Aquinas, siden vi med fornuften kunne skape en rettferdig stat. Derfor ville staten og kirken støtte hverandre og stå side om side.
Med Thomas Aquinas oppsto det altså en del forandringer i de politiske ideene om kirkens posisjon i samfunnet. Han gav staten en selvstendig rolle i forhold til kirken, og introduserte det nye elementet av folkelig kontroll med de verdslige makthaverne.
Interne konflikter i kirken
Pavenes innflytelse ble redusert etter 1309, da de i 69 år befant seg i Avignon i Frankrike som franskekongens «gjest», og så kom det paver og motpaver i en stadig intern konflikt. Dette forsøkte man å løse ved konsilvedtak på 1400-tallet, men det medførte at det oppstod en «konsiliarisme», som satte konsilene opp som pavens overordnede instans.
Hvilken innvirkning hadde svartedauden på kirkens stilling?
Svartedauden omkring 1350 tok uforholdsmessig mange liv hos geistlighet, munker og nonner, for de pleiet de pestsyke.
Dette gjorde at store deler av kirkens menn døde, og med dem forsvant skrivekyndighet og kunnskap. Svartedauden gjorde at det ble større analfabetisme, fordi man ikke lenger hadde like mange munker med kunnskaper som kunne lære fra seg. Når munkeordenene svekkes, betyr det også at kirkens stilling i samfunnet blir svakere, på denne måten gjorde svartedauden stor skade på den katolske kirke.
Byenes vekst førte på denne tiden også til at mye av landsbygdas fellesskap og samhold forsvant, og med det kanskje den kristne nestekjærligheten. Bordellvirksomhet, sykdom og kriminalitet i byene førte til at avlatshandelen ble meget lønnsom for kirken, og det ble stadig bygget nye fantastiske kirkebygg i Europa.
Universiteter i Europa i middelalderen
Hvilke forhold førte til ytterlige forandringer på 1500-tallet?
På begynnelsen av 1500-tallet var det et stort behov for fornyelse og reformer i Kirken, men ingen av de ansvarlige klarte å samle seg i tide til å ta alvorlig fatt på dette arbeidet. I stedet ble det en tysk teolog og munk som kom til å utløse et teologisk og politisk jordskjelv. Dette var ingen reform, men som navnet sier: en omdannelse (reformasjon) av Kirken. De som gikk inn for dette, fikk navnet protestanter (de som står i motsetning til den tradisjonelle Kirken). Det oppstod helt nye kristne åndsretninger, ikke ledet av biskopen av Roma, men av verdslige fyrster i de enkelte land.
Augustinermunken Martin Luther (1483-1546) angrep i 1517 den katolske «avlatshandelen», som bestod i at Kirken ettergav timelige straffer for synder som kunne ha skadet den, mot at synderen for eksempel betalte noe til et nytt kirkebygg. Denne praksisen hadde nok ført til utilbørlig og teologisk tvilsomt press på folk, og ble da også innstilt i 1567 (etter Tridentinerkonsilet). Martin Luther mente at paven i Roma blandet det åndelige og det verdslige, og dermed brøt ned kirken. En av grunnene til at avlatshandelen var det Luther slo sterkest ned på, var at han mente den eneste måten å frelses på var gjennom troen på Jesus Kristus. Dermed var det åpenbart for ham at pavekirken brukte avlatshandelen for å tjene penger på folkets synder. Når reformatorene på 1500- tallet forkastet klostervesenet, skyldes det delvis at Martin Luther ikke hadde funnet seg til rette i sin munkeorden, ikke funnet sin nådige Gud der. Denne viktige delen av den katolske tradisjonen forsvant da de nye protestantiske kirkesamfunnene oppstod.
Reformatorene kom også til å understreke de mest pessimistiske sider ved Augustins menneskesyn og syndsoppfatninger.
Paven møtte ikke Luther med noen forståelse for hans kritikk, for han så den som et angrep på sin egen autoritet. Munken reagerte med en stadig sterkere kritikk, og fra 1520 av kom han på klar kollisjonskurs med selve den tradisjonelle Kirke. Han gikk langt videre med sin kritikk, slik at han kalte paven for Antikrist og forkastet Den katolske kirke som en institusjon med læremyndighet.
Luther forkastet altså den autoritet som hadde preget Kirkens liv inntil da, og erstattet den først og fremst med Bibelens autoritet (Skriften alene). Den skulle danne grunnlaget for det kristne liv, og alt som ikke var skikkelig dokumentert i Bibelen, eller ikke var bevislig i pakt med Bibelen, ble forkastet. Luthers eget syn på Bibelen, med hovedvekt på Romerbrevet og Galaterbrevet hos Paulus, ble her retningsgivende.
Han beholdt de deler av tradisjonen som han mente var i overensstemmelse med Bibelen, deriblant oldkirkens trosbekjennelser. I begynnelsen hevdet han til dels at enkeltmenneskets lesning av Bibelen skulle være retningsgivende, men innså snart at det trengtes nye autoriteter utenom Bibelen hvis ikke alt skulle bli kaos. Så støttet han seg til de verdslige fyrster for at de skulle sikre hans rette lære, og forby all annen lære.
Hele reformasjonen var egentlig båret av denne oppfatningen av en avgjørende dogmatisk konflikt mellom det man oppfattet som katolikkenes «tro og gjerninger» og protestantismens «rettferdiggjørelse ved troen alene».
Etter oppgjøret med pavekirken, og frigjøring fra pavens autoritet måtte kirken inngå nye allianser, også denne gangen med verdslige organer. Luther utformet en lære der det var to regimenter, et verdslig og et åndelig styre. Det åndelige var kirkens, som representerte Guds rike på jorden, det er eneste maktmiddel på jorden. Kristendommen mente at menneskene var syndige, derfor var den verdslige makten og politikken basert på tvang. Likevel hadde også disse organene sin opprinnelse hos Gud, siden han hadde gitt fornuften til menneskene.
Luthers lære utløste et sosialt opprør i en verden hvor det analfabete folket ikke fikk direkte tilgang til de kristne skriftene, som var skrevet på latin, og hvor fattige ble ute av stand til å oppnå frelse, siden denne var kontrollert av avlatshandelen. Luther var overbevist om at dette måtte forandres, og at fyrstene måtte få kontroll over kirken. Den måtte organiseres som en statskirke.
Dette står fast den dag i dag, i protestantiske land er kirken som oftest styrt av staten.
Jean Calvin (1509-1564) grunnla den reformerte kirken etter Luthers lære. Forskjellig tolkning av Bibelen ble ofte utgangspunktet for nye kirkesplittelser, og han hadde på mange områder en helt annen kristendomsoppfatning enn Luther. Hans reformerte kirke fikk derfor et annet preg, som stod fjernere fra det katolske. I dag teller Kirkenes Verdensråd (hvor Den katolske kirke ikke er medlem) ca. 330 medlemskirker, og utover dette finnes det tallrike mindre sekter.
Han var enig i den lutherske tankegang i det den kritiserte pavekirken, men han hadde et annet syn på hvordan forholdet mellom stat og kirke burde være. Kalvinistene ville ikke at kirken skulle underordnes staten på noen måte. De mente derimot at kirken skulle ha makt over staten. Man skulle sørge for at staten opererte etter kristne normer og regler. Calvin oppnådde også et teokrati, et religiøst styrt samfunn som tok sted i Genève for en periode.
På 1500-tallet begynte folket å kreve mer innflytelse i kirkelige forhold. Dette oppnådde de til en viss grad i form av reformasjonen, da man i store deler av Nord-Europa fikk en statskirke, bibelen ble oversatt til de respektive språkene, og hvor man fikk avskaffet avlatshandelen.
Reformasjonen på 1500-tallet førte altså med seg en rekke økonomiske, sosiale og politiske endringer, i tillegg til forandringer i kirkens organisering og lære. Reformasjonen var opprinnelig en protest mot pavekirkens sammenfletting av religion og politisk makt. Likevel var reformasjonen sterkt sammenvevd med verdslige maktinteresser, uten disse ville den neppe fått et så stort omfang som den fikk.
Hvordan var forholdet mellom religion og økonomi på denne tiden?
Reformasjonen forårsaket endringer i samfunnet utover det rent åndelige. Luthers lære hadde blitt godt mottatt av fyrstene i Tyskland, dette var først og fremst fordi deres politiske makt ville øke etter reformasjonen. Det var nå de som utnevnte biskoper og andre kristne ledere. De overtok også store eiendommer som tidligere hadde tilhørt kirken, etter reformasjonen var dermed fyrstene de mektigste i Europa. Det rent praktiske i kirkene forandret seg også etter reformasjonen, og et mer nøkternt livssyn vant frem. Calvin hadde sagt at sløsing med penger var ugudelig, mens det nøysomme var det en sann kristen burde strebe mot. Calvinistene så dermed med forakt på handelsmenn og adelige som levde i luksus. Å avstå fra gleder og fornøyelser gjennom selvbeherskelse og askese ble sett på som noe man ville få belønning for i himmelen. Disse etiske trekkene ved protestantismen er lett å kjenne igjen i kapitalismen som vokste frem på omtrent denne tiden. I middelalderen var det fullstendig forbudt å ta renter av pengelån. Etter reformasjonen ble det strid om kirkens syn på økonomiske spørsmål, dermed åpnet det seg muligheter i handelen. Det ble enighet om at handel ikke skulle reguleres av religiøse retningslinjer, men av statens lovverk.
Kirken fikk altså mindre å si også i økonomiske spørsmål, dens makt ble ytterligere svekket på denne måten, og den økonomiske innflytelsen ble overført til staten.
Hvordan ble den katolske kirkes makt etter reformasjonen?
I den katolske kirke ble det gjennomført en motreformasjon som hadde satt seg fore å åndelig fornyelse innenfor pavekirken. Jesu selskap eller Jesuittene, ble opprettet i 1541, og sørget med sin misjonsvirksomhet for at katolisismen fortsatte sin spredning utover i Europa og Det Fjerne Østen. De ødeleggende religionskrigene mellom katolikker og protestanter i Europa trakk den katolske kirke inn i verdslige strider, men på slutten av 1600-tallet lå pavestaten i skyggen av de store verdslige maktene. Den katolske kirkes situasjon var noenlunde stabil inntil 1800-tallet da den industrielle revolusjon gjorde det mulig å transportere mennesker til andre verdensdeler, og dermed gjorde misjon mer effektivt.
Spesielt i Sør-Amerika har den katolske kirken hatt stor innflytelse. Særlig på 1700-tallet ser vi tegn på svekkelse i Kirken. Dels skyldes dette en tydelig svekkelse i det moralske og religiøse alvor i samfunnets styrende lag, men viktigst var kanskje den nye åndsretningen, opplysningen, som ville representere fornuften, mot all autoritetstro og mot kristendommens tro på en guddommelig åpenbaring. Kristendommens anseelse sank også på grunn av den evige striden mellom katolikker og protestanter. Særlig Den katolske kirke fikk store politiske problemer, for mange av de europeiske nasjonalstatene (og kanskje særlig de utpreget katolske) ønsket ikke noen sentralstyring fra Roma, og ville styre sitt kirkeliv selv.
Menneskesynet man hadde i disse periodene var meget viktige også for hvordan man mente samfunnet burde bli styrt. Hovedtrekket gjennom perioden før 1500-tallet er at man så på mennesket som syndig, eller ondt, og at man derfor trengte kirkens moralske regler og lover for å regulere dem og passe på at det onde i dem ikke fikk komme fram.
Nytt overskudd og stor optimisme viser seg i misjonsvirksomheten på kontinentene utenfor Europa. I den gamle verden har Den katolske kirke mistet områder både i nord og øst, men tapene blir mer enn oppveiet ved de nye kirkeprovinser verden over. Her er man langt tidligere ute enn protestantene, og de godt organiserte ordenssamfunnene er tjenlige redskaper for denne virksomheten. Jesuittene, som først og fremst var en misjonsorden, gjør spennende fremstøt blant annet i India og Kina, og forsøker å innføre kristendommen der gjennom å bruke grunnlaget i landenes egen kultur.
Politisk var første del av det 18. århundret preget av de eneveldige fyrsters reaksjon på forholdene i revolusjonstiden. Nå ønsket de å støtte Kirken, som de så på som en garanti for orden og sunne verdier i samfunnet, men samtidig hadde de jo sine nasjonale preferanser, slik at paven og Roma ikke var like populære som de lokale kirker. Men Kirken fikk tilbake sin gamle innflytelse i blant annet undervisningsvesenet, og dette skapte grunnlaget for ny oppblomstring i kirkelivet. Interessen for middelalderen og romantikken som ledende åndsretning hjalp Kirken på mange måter. Nå så man hvor viktig selve den katolske hovedtradisjonen var. Den hadde overlevd angrepene fra de ytterliggående liberale og andre fiender, og ble igjen styrket i folks bevissthet. Kristen tro gjennomsyret de bredere lag av folket og skapte ny og uventet vekst.
Konklusjon
Parallelt med atskillingen av stat og kirke, har det skjedd store forandringer i samfunnet rundt dem. En av de største grunnene til at kirken har blitt separert fra staten og dermed fått minsket sin makt, er at kunnskapsnivået hos menneskene har blitt høyere. Da nesten ingen av Europas arbeiderklasse kunne lese, og dermed kun fikk tilgang til bibelen gjennom det kirkens menn prekte, hadde de ingen mulighet eller grunnlag til verken å tolke eller benekte bibelens ord dersom dette var urettferdig eller galt. Folk hadde nok med å fø seg selv og familiene sine, og hadde lite overskudd til å kjempe imot kirkens økende makt og utbytting. Etter reformasjonen derimot, da bibelen ble oversatt til de respektive språk, og allmenn skoleplikt etter hvert ble innført i en del land, ble man i større stand til å kunne tolke bibelen på egen hånd. Det var også nå forholdet mellom Gud og den enkelte ble satt i fokus, i hvert fall i protestantismen. Den industrielle revolusjon førte med seg lettere tilgang på luksusvarer, reisemuligheter, stort sett større personlig frihet. Dette gjorde at folks egosentrisme vokste, og at deres forpliktelser til Gud ble svekket. Før hadde man sett på livet som en lidelse, med himmelen som en belønning som ventet på den andre siden, men nå kunne livet nytes i større grad. Andre religioner fra andre kontinenter kom til Europa med innvandringen som fulgte etter den industrielle revolusjon og koloniseringen, og selv om man ikke praktiserte selv, ville disse utgjøre en viss innvirkning i samfunnet. Høyere utdannelse, flere universiteter gjorde at folk kunne vurdere kristendommen på andre grunnlag enn før, og vitenskapen satte spørsmålstegn ved en del kristne dogmer. Nye ideologier som var imot religion, som sosialismen, var også en stor trussel mot kirken. ”Religion er som opium for folket”, sa Karl Marx, forfatter av ”Det Kommunistiske Manifest”, og da sosialismen ble mer og mer populær innen arbeidermiljøet svektes kirken ytterligere.
Hvordan er forholdet mellom religion og politikk i vår tid?
Hvordan er det kristne samfunn i dag?
Det kristne samfunn i Norge i dag er splittet. Folk vet ikke om de vil tilhøre kirken eller staten. Det er mange faktorer som spiller inn i dag som ikke ble diskutert i gamle dager.
Homofilisaken er en av disse faktorer som kan være splittende grunnet det er flere og flere biskoper som sier ja til å la de homofile bli en del av det kristne krikesamfunnet.
Det kristne samfunnet er delt inn i flere troende grupper.
Den katolske kirke holder enda på sine gamle regler og katekese, noe som fører til at mange ungdom løsriver seg fra kirken grunnet diskusjoner om abort, sex før ekteskap og ikke minst homofilisaken.
Det kristne samfunn holder folk samlet. Gir dem håp og tilhørighetsfølelse, noe mange i dagens harde samfunn trenger.
Vestlig politikk
I vår tid er vesten preget av stadige forandringer i forholdene mellom stat, individ og religion. Vi har fått flere religioner i samfunnet, og ingen bestemte livssyn er rådende. Religion har blitt individets private sak. Samfunnet har med andre ord blitt sterkt sekularisert eller verdsliggjort. Etter vitenskapen har klargjort store deler av de tidligere uforklarlige fenomenene i universet, som tidligere ble assosiert med Gud, har det blitt mindre fokus på kristendommen, og den står ikke lenger til grunn for enhver handling eller naturfenomen. Darwins evolusjonsteori har gjort det åpenbart at menneskene stammer fra aper, og at hele verdens opprinnelse startet med The Big Bang, og ikke med Gud og Adam og Eva. Dermed har Bibelens betydning blitt svekket i både skole og samfunnet ellers.
Likevel er ikke et sekularisert samfunn det samme som et avkristnet samfunn, og selv om religion eksisterer i høyeste grad, står den ikke like sterkt lenger, men da mener man ikke på engasjement eller personlig plan. Kirken har fått mindre offisiell makt, det vil si over økonomiske og politiske spørsmål. Denne sekulariseringen har fått stor betydning for vårt verdenssyn. Blant annet har kvinner siden 1970-årene vært ute i arbeidslivet, og skilsmisse er vanlig i samfunnet, dette er tegn på at vi har beveget oss bort ifra den kristne lære, og lagt mer vekt på staten, praktiske løsninger og fornuftlære.
Likevel finnes det land i den vestlige verden hvor religion spiller en viktig rolle. Et av de største eksemplene på dette er USA, som har lange tradisjoner i denne retningen. De første engelske immigrantene til Amerika var puritanere og kalvinister, som har påvirket oppbyggingen av det amerikanske samfunnet i stor grad. De kalvinistiske normene og livssynet har derfor også stor innvirkning på det politiske bildet i landet.
Usa: religion og politikk.
A world once divided into two camps now recognises one sole and preeminent power, the USA. Ad they regard this with no dread. For the world trusts us with power, and the world is right. They trust us to be fair, and restrained.
They trust us to be on the side of decency. They trust us to do what’s right” George Bush Snr., 1992.
Dette sitatet viser tydelig USAs syn på seg selv som verdens frelser. Landet har siden den kalde krigen vært den eneste supermakten i verden, og kontrollerer store deler av det økonomiske og politiske bildet, dermed kan de også kontrollere hvilke land som skal bli inkludert, og hvilke som skal bli utestengt og motkjempet. USA har kommet i denne posisjonen etter Sovjetunionens fall. USA har sjelden hatt militære angrep på egen jord, men fører en aggressiv utenrikspolitikk. Angrepet på landet den 11. september i fjor skaket amerikanernes tro på sin egen usårbarhet og overlegenhet, og landet er nå i full gang med å jakte ned terrorelementer verden rundt. Med andre ord har USA forandret det internasjonale politiske bildet dramatisk.
Dersom det bare var psykologiske forklaringer som var avgjørende, burde andre ha stått her Psykologi, og mer spesifikt religionspsykologi, belyser sekterismen og kultismen - men det er også mulig å finne politiske, økonomiske og orienteringsmessige "konjunkturer" som brukes for å forklare hvorfor oppslutningen om disse ideene varierer.
Politikk skal her forstås som grad av føderal, Washington-basert kontroll og maktutøvelse. Økonomi forstås som den økonomiske endringstakten og konkurransen på de ulike markeder.
Misbruk av kristendommen:
Den simplifiseringen som kristendommen og andre religioner bygger på, med de gode kreftene som står mot de onde, kan enkelt overføres til fiendekonstruksjoner og enkel kategorisering.
Etter at Israels ti tapte stammer hadde levd i fangenskap i Assyria, ble disse borte fra den sentrale del av Bibelhistorien - man regner med at mange på ulikt vis vendte tilbake etter hvert. Disse har imidlertid blitt regnet som "tapt", men ble nå gjenfunnet - i den nordvestlige delen av Europa. Disse ble også gitt æren for Stonehenge.
Denne noe uskyldige eksentrismen ble imidlertid gradvis, blant annet av Henry Fords rådgiver på 20- og 30-tallet, William Cameroon, omformet fra historierevisjon til begrunnelse for rasisme og jødehat. Den hvite rases guddommelige oppdrag, formér dere og bli mange, og legg jorden under dere, ble stilt opp i kontrast til jødene, som ikke er annet enn Satans stedlige representanter her på jorda.
Noen av kirkebyggene er dekorert med nazi-symboler, og med et aggressivt, hatbasert budskap, virker det underlig at noen i det hele vil ta belastninga det er å slutte seg til slike grupper. Imidlertid hadde disse gruppene en periode på slutten av 80-tallet en betydelig tilvekst, men det er vanskelig å fastslå det samlede medlemstallet.
Ku Klux Klan står fram som en vingeskutt bevegelse i dag, sammenlignet med 1920-tallet, da anslagsvis over en million medlemmer var med i hetteklanen. Anti-Defamation League nevner nå tall på 5000, men det er mange som har medlemsskap i ulike bevegelser også utenfor klanen.
Hvordan er det islamske samfunn i dag?
Det islamske samfunn i dag er basert på rettningslinjer fra sharia. Koranen er deres lovbok som gir dem regler for økonomi, ekteskap, politikk , jus og mye mer.
Det er store forskjeller for menn og kvinner, men situasjonen har forbedret seg litt for noen kvinner i enkelte land. Kvinner i dag kan ta seg en utdannelse men må enda ta seg av mann og hushold når hun gifter seg. Det kan variere fra familie til familie.
Det islamske samfunn har generelt store rikdommer. Økonomisk virksomhet er noe koranen ser positivt på.
En av de fem søylene er almisse. Det er en lovfestet avgift eller skatt eller på formue og rikdom som gis til de fattige
Det islamske samfunn blir ofte sterkt kritisert av omverdenen, mye grunnet deres ekstreme kvinnesyn på enkelte områder.
Islam og politikk
Midt- Østen
Den islamske fundamentalismen fikk et stort gjennombrudd med den iranske revolusjonen i 1979 og etableringen av Den islamske republikken Iran under Ayatollah Khomeini. Fundamentalismens politiske betydning har vokst ytterligere siden den gang. Internasjonal terror med røtter i fundamentalistiske grupper og ideologier har også satt sitt preg på nyhetene på 1980- og 1990-tallet (f.eks. i Paris i 1986 og attentatet mot World Trade Center i New York i 1993).
Gjennom sin politiske bruk av islam har fundamentalistene i stor grad klart å bestemme den politiske dagsorden i (mange) muslimske land. Politikken er blitt "islamisert" ved at den uttrykkes i islamske vendinger og ved hjelp av islamske symboler. Dermed er det skapt inntrykk av en voksende islamiseringsbølge. Den islamisering av muslimske samfunn vi har sett så langt, og som de fundamentalistiske gruppene er en viktig årsak til, kan sies å ha sentral innflytelse på tre områder i samfunnet:
· den private sfære - på et individuelt nivå
· de tradisjonelle religiøse institusjonene
· den politiske sfære.
I den private sfære kommer islamiseringen til uttrykk blant annet gjennom økende bruk av islamske sosiale symboler: islamsk klesdrakt for kvinner, skjegg for menn, økende deltakelse i religiøse aktiviteter som (fredags-)bønn og festivaler, og økt støtte til religiøse institusjoner. Mange av disse aktivitetene arter seg som store massemønstringer, og ikke minst når vestlige massemedier er til stede, blir de ofte til demonstrasjoner mot vestliggjøring og til forsvar for det som ses som islamske verdier. Dermed slår den individuelle handling over i den politiske sfære. Videre vil islamiseringen kunne gi seg uttrykk i en individuell moralsk opprustning og oppriktig søken etter religiøse sannheter.
De tradisjonelle religiøse institusjonene, blant annet læresteder, har også blitt påvirket av fundamentalismen. Dette gir seg uttrykk i at de religiøse lederne blir mer konservative og "fundamentalistiske" i sine tolkninger av islam. Gjennom utdanningen av nye religiøse ledere og gjennom preknene i moskeene, blir dermed en striktere oppfatning av islam spredd til befolkningen.
På den politiske arena kommer islamiseringen til uttrykk i offisielle sammenhenger, hvor bruken av religiøse symboler har økt - flere religøse henvisninger i taler og erklæringer, skarpere språk mot det "utenlandske" og u-islamske, mer religion i undervisning og statskontrollerte massemedier. Den offisielle politikken er imidlertid i hovedsak en reaksjon på de fundamentalistiske gruppenes suksess. De fleste land i Midtøsten er langt fra demokratiske. Dermed finnes det få måter å gi uttrykk for sin misnøye med styresmaktene på eller til å protestere mot velferdskutt, arbeidsledighet o.l. Myndighetene kan imidlertid vanskelig undertrykke religionen og det gir mulighet til å bruke islam som et middel til protest. Det har også vist seg mulig å bruke moskeene til å organisere slik politisk og sosial protest. Dette har gitt fundamentalister en fordel framfor andre opposisjonsgrupper, som ofte har vært forbudt og forfulgt av det hemmelige politiet. I bestemte situasjoner, som i Iran, har fundamentalister kunnet utnytte dette til å få masseoppslutning.
ISLAMSK FUNDAMENTALISME
Hva er islamsk fundamentalisme? Mange forskere misliker denne begrepsbruken. De foretrekker å snakke om politisk islam eller islamisme. Med dette vil de framheve at vi står overfor grupper som bruker religionen islam på en politisk måte. Slike grupper mener gjerne at islam ikke bare sier noe om menneskets forhold til Gud, men også om alle andre forhold i menneskenes liv. Dermed gjør de islam til en altomfattende ideologi. Dermed er islam også et politisk program, mener de. Derfor godtar de ikke et skille mellom religion og politikk.
Slike islamister representerer likevel ikke noe "riktigere", mer "ekte" eller "sannere" islam enn andre muslimer. De representerer én type tolkning og bruk av religionen. De fleste muslimer - i Midtøsten og ellers i den muslimske verden - aksepterer at det er forskjell på religion og politikk og har lite til overs for de mest fanatiske islamistene.
Fundamentalistene kalles så fordi de i sin presentasjon av islam (også som politisk program) legger særlig stor vekt på det de mener er islams fundamenter. Disse fundamentene mener de å finne i Koranen og i profeten Muhammeds praksis (sunna). Disse fundamentene mener de også at kommer best til uttrykk i den islamske loven, sharia. Derfor er komplett innføring av sharia et av de viktigste kravene til disse gruppene.
I den arabiske delen av verden har det skjedd en religiøs oppvåkning og bevisstgjøring. I mange land har islam blitt en religiøs og politisk kraft av store dimensjoner. I det internasjonale nyhetsbildet er det som oftest den islamske fundamentalismen som blir lagt merke til. Fundamentalistene er en religiøs og politisk bevegelse som ønsker at Islam skal ta utgangspunkt i Koranen og Sharia, som er de religiøse normene og reglene, og kontrollere alle deler av samfunnet. Dette betyr altså at de vil at den verdslige makten skal kontrolleres av den gudelige.
I de fattige, islamske landene har denne bruken av idékraft sammenheng med at disse statene ikke har innflytelse når det gjelder andre maktmidler, for eksempel kapital eller naturressurser. Noen ganger blir ønsket om innflytelse i den internasjonale politikken så stort at man går til terrorhandlinger for å få fokus på en sak. De mektigste landene i den internasjonale politikken er kristne, vestlige land, blant annet er 4 av de 5 faste medlemmene av sikkerhetsrådet, som har veto i alle beslutninger, og nesten alle NATO- medlemmene, kristne. Dette gjør det svært vanskelig for muslimske land å vinne frem i eventuelle konflikter. Selv om vi i den vestlige verden mener at våre samfunn er så sekulariserte at religion og politikk ikke har noen sammenheng lenger, blir situasjonen endret med en gang vi står overfor en motsetning. Det øyeblikket vi står ansikt til ansikt med land av en annen religiøs tradisjon, kommer våre kristne verdier og normer til syne. Selv om det har blitt et skille mellom stat og kirke i den vestlige verden, er fremdeles hele vårt samfunn bygget på de kristne verdiene, og disse har naturligvis påvirket hvordan vi har lagt opp det politiske bildet, og hvordan lovene våre fungerer. I realiteten har dermed kirken hatt stor innflytelse også på det moderne vestlige samfunn, selv om den ikke har hatt stor offisiell politisk makt på flere hundre år.
Konklusjon/drøfting
Denne oppgaven gir oss en innsikt i to av verdens største religioners historie.
Vi får innblikk i hvordan den katolske kirke misbrukte sin makt før reformasjonen.
Det er feil når et trosamfunn blir dominert av en ” høyere makt ” slik det ble gjort før, og at hele det generelle samfunn ble politisk styrt av en kirke som har som største interesse å tjene penger.
Vi kan se også i dagens samfunn at det ” hellige kristne ” blir misbrukt i dagens samfunn (Et eksempel: USA`s president bruker ord fra bibelen og Gud i sine taler til folket når han skal bombe et annet land)
Kristendommen blir mye misforstått slik at grupper som Ku Klux Klan blir til, men det er bare deres egen tolkning, det tror jeg folk glemmer i dag. Vi tror ikke bibelen, koranen eller toraen alltid er slik øversteprester, imamer eller rabbinere dikterer eller lærer oss. Fordi de fleste i dag er i stand til å lese, er disse bøkene/ skriftene opp til hver enkelt å tolke.
Gjennom denne oppgaven har vi satt mest fokus på kristendommen i forhold til det politiske bildet gjennom tiden. Vi ser hvordan ulike hendelser har påvirket religionens innflytelse på samfunnet, og hvordan makten har skiftet med den teknologiske utviklingen. I tilbakeblikk mener jeg å se en sammenheng mellom det at den kristne, vestlige verden hadde en industriell revolusjon som førte til enorme forandringer i samfunnsstrukturen her i Europa. Med dette kom også koloniseringen, som vi tjente enorme summer på, og gjorde at våre politiske system ble høyt utviklede. Dette skjedde ikke i den 3. verden. Her er de fleste muslimer, og mange av landene er tidligere kolonier. Dette betyr at de ikke har fått muligheten til å utvikle teknologi så mye som vesten. Dette gjør at det finnes et skille i verden i dag. Skillet går mellom kristen og muslim, øst og vest, rik og fattig.
Jeg mener at politikk og religion i dag er innvevd i hverandre på et enda større plan enn i middelalderen, men uten at hver enkeltperson merker så mye til det. I vesten har vi flere religioner i samfunnet, mens i den arabiske verden finnes det kun islam.
Ut ifra mine kunnskaper om bibelen og koranen, finnes det store likhetstrekk mellom de to religionene, så etter min mening bunner motsetningene mellom disse delene av verden i tidligere konflikter, tradisjonsulikheter og konkurranse når det gjelder utbredelse (misjon er viktig i begge religionene)
