Det er en helt vanlig sommerkveld i Oslo. Regnet siler ned idet Jakob leder oss gjennom det grønne, våte terrenget, som har virket uendelig siden vi ble sluppet inn porten ved Uelands gate. – Der er sirkelhagen, peker han. «Sirkelhagen» er en imponerende komprimert blomsterbed-oppsats i sirkelform med jord, halm og til slutt stålnetting rundt. Den bugner av salatblader, gressløk og blomster. – I august kommer den til å være enda mer imponerende, sier Martine, Jakobs plantemakker, som har kommet til, og prøvesmaker et regnskylt salatblad. Kveldssola bryter gjennom idet fotografen tar frem kameraet og Martine og Jakob flirende poserer, trygt skjult bak grønne blad. Planteinteressen deres dyrkes nemlig ikke først og fremst her inne; den slynger seg også smått og i økende grad gjennom Oslos gater, parker og midtrabatter.

 

Gjøre krav på byen

Skal man virkelig leve i og befolke byen, må man også omforme den og gjøre den til sin, mente sosiologen Henri Lefebvre – og kanskje er det slik man best kan forstå såkalt guerilla gardening: aktivister som erobrer offentlige steder ved å plante ting. Blomster. Urter. Gulrøtter. Kanskje hele hager. Noen lager frøbomber som de strør rundt i gatene. Andre igjen har mer sporadiske aksjoner, som 1. mai 2000, da flere tusen mennesker møttes for å plante grønnsaker og blomster foran parlamentet i London.


Fenomenet har de siste årene spredd seg i byer over store deler av verden. Det geriljaplantes i australske og amerikanske storbyer, i London, i Berlin, i København – og nå også i Oslo: «Tenk å kunne plukke en av dine 5 om dagen under morgenpromenaden! Jordbær på Plata eller jordskokk på løkka», skriver Oslos geriljahagegjeng i bloggen sin.

LES OGSÅ: Slik sparer du penger på husholdningsartikler som student

 

Snille lovbrudd

– Hittil har vi plantet erter, bønner, ringblomst og andre blomster – ting som ikke er så næringskrevende, forteller Martine. – Men foreløpig har vi bare sådd frø, ikke satt ut planter, sier Jakob.

– Bryter dere loven?

– Det er i en gråsone. Vi planter jo ikke i offentlige bed, sier Jakob. - Ikke ennå, skyter Martine inn. Jakob smiler. – Du kan si vi planter i allmenningen, og det har jo på en måte alle rett til, sier han, – og i den grad det er lovbrudd, er det en veldig snill måte å bryte loven på.

– Nettstedet deres har et veldig sterkt hyggefokus – det går mye i at det skal bli så grønt og fint. Finnes det et overordnet politisk budskap i det dere gjør, noe mer enn bare å gjøre det koselig og pent?


– Vi ønsker jo å bevisstgjøre, sier Martine. – Vi viser at planter og naturvern kan fremmes på en måte som er utelukkende positiv, uten noen løftet pekefinger, slik naturvernbudskap ofte har en tendens til å fremstå. Vi handler, agerer og sprer et fint budskap. - Det har dessuten med en lokal forankring å gjøre, sier Jakob. - Vi vil vise at mat faktisk produseres, og at det går an å nærdyrke. Jeg tror mange trenger å få et mer nærværende forhold til den maten de spiser, bli mer bevisst på at den faktisk er dyrket.

LES OGSÅ: Karianne Amlie om studier, karriere og veien til suksess både som eiendomsmegler og programleder | Studentopplysningen

 

Erobre ved å endre

Det høres jo strålende ut: erobre byrommet og kulturen ved hjelp av naturens nyttevekster, som deretter vokser, trives og bevisstgjør på egen hånd. Igjen en honnør til Lefebvre, som mente at dersom man skal erobre byrommet, må man også delta i og omforme det over tid. Kombinasjonen av viltvoksende natur og menneskelig agering synes i så måte å være det perfekte eksempelet på å gjøre krav på byen – erobre ved å endre, og det bokstavelig talt på grasrotnivå.

– Men hvor viktig er det anarkistiske erobringsaspektet? Hadde det vært noe stas hvis dere hadde samarbeidet med Oslo kommune og skissert planer for planting her og der, fullstendig på riktig side av loven?


– Ja, jeg synes faktisk det hadde vært fint, sier Jakob. – Absolutt, nikker Martine, men tilføyer: – Selv om det er klart at mange synes erobringen er den tiltalende biten. Det er morsomt å gjøre noe i smug og samtidig spre glede. På den måten er det snarere overraskelsesaspektet enn erobringen som blir fremtredende.

– Vi er forresten ingen enhetlig gruppe med felles aksjoner, påpeker Jakob. – Vi utgjør snarere en samlingsplattform for alle som synes dette er interessant fra før. Vi har blitt kjent med mange som holder på for egen maskin.
 

LES OGSÅ: Tommy Garland er ukas student - sluttet i jobben som hotellsjef for å studere film og TV

 

Skaper tilhørighet

– Gjør dere byen bedre?

– Ja, jeg tror geriljaplanting skaper en sterkere og mer positiv tilhørighet til stedet man bor på, i tillegg til at det blir grønnere og finere og mer estetisk, sier Martine. Jakob nikker. – Dessuten tar vi opp miljøspørsmål implisitt, men tydelig, og helt uten moralisme. På den måten kan vi samle folk som er opptatt av miljøspørsmål på tvers av uenigheter innad blant disse, fortsetter Martine.  – Det trenger ikke å være samstemt og gjennomorganisert, heller, sier Jakob. – Nei, det vi gjør, er jo å spre en idé, sier Martine.


Og se: På vei tilbake mot porten og asfaltjungelen, rekker Jakob frem en pose med knoller. – Vi du ha med deg noen jordskokker? Bare vær klar over at de vokser veldig fort.

Har du i løpet av sommeren sett en viltvoksende jordskokkplante midt i Oslo et sted, kan den altså ha blitt plantet av undertegnede. Eller av noen andre.

Jakob og Martine har egentlig andre navn.
 

Geriljagartnere


✔ Geriljagartnere ”okkuperer” byrom ved å plante blomster og grønnsaker.

✔ For noen er det et politisk prosjekt, hvor plantingen er et forsøk på å skape miljøbevissthet og en protest mot kommersialiseringen av byrommet. For andre handler det mer om å pynte opp nærområdene.

✔ De første som kalte seg geriljagartnere – eller guerrilla gardeners, som det heter på engelsk – var en gruppe kunstnere i New York som, på begynnelsen av 1970-tallet, anla en kolonihage på en tom tomt midt i byen.

✔ Nettstedet fungerer som en samleplass for geriljagartnere verden over, og har 45 000 besøkende hver måned.

Denne artikkelen er også publisert i studentmagasinet Campus