Vi er ti minutter inn i intervjuet. Morten Øen har så langt snakket om mat; tysk mat, bechamel-saus, hommus, gitt navnet på de tre eneste restaurantene i Oslo det går an å spise på. Nå er han i ferd med å gi meg sin oppskrift på hjemmelagde soltørkede tomater.

– Det tar seks timer, men det er verdt det. Stopp meg nå, hvis ikke bare fortsetter jeg å snakke om mat.

Lettere sagt enn gjort. Femten minutter inn i intervjuet får jeg servert en oppskrift på hjemmelagde pølser.

– Det er umulig å få tak i tarm, men nå har jeg funnet et sted hvor jeg kan få kjøpt det, selv om det egentlig ikke er lovlig.

Jeg som trodde vi skulle snakke om porno og konseptkunst.

 

Kunsten pulveriseres

Morten Øen har nemlig kommet med sin tredje roman. 39-åringen, som også har ti diktsamlinger på samvittigheten, har denne høsten gått til frontalangrep på kunstmiljøet i Oslo med den satiriske boken Ingenting, ingen, ingensteds, aldri. Den handler om Frank som flytter fra Vormsund til Oslo for å slå gjennom som kunstfotograf. I møtet med hovedstadens kunstmiljø oppdager Frank at han ikke kommer langt med sine vakre landskapsfotografier, og begynner i stedet å lage kunst av dårlige utskrifter av diverse ekstrem porno fra nettet.

Nå sitter Morten Øen foran meg på Kafé Sør i Oslo, der Frank og de to kompisene Jon Kristian og Andreas tilbringer mye av tiden i denne visstnok svært selvbiografiske boken.

– Fortell om bakgrunnen for denne romanen. Noe skjedde på Fotogalleriet en stund tilbake...?

– Ja. Jeg hadde allerede skrevet dagbok i tre måneder, men hadde ikke gjort noe med det. Så dro jeg på denne utstillingen på Fotogalleriet, hvor det ikke var et eneste foto! De hadde demontert lysstoffrørene og stilt ut en benk og en søppelkasse. Det blir for dumt, sier Øen som selv har hatt flere utstillinger som fotograf og vært assistent for fotograf Dag Alveng.

Denne utstillingen blir en viktig begivenhet i romanen som Øen setter seg ned for å skrive. Han er drittlei kunstnere som ikke kan håndverket sitt. Drittlei av at alt kan kalles kunst.

– Når du går inn i et galleri og ser deg rundt skjønner du ikke hva du ser, så tar du kuratorlappen og skjønner ikke hva du leser. Da tenker du automatisk at disse menneskene er smartere enn deg, men sannheten er at den eneste i rommet som ikke er en idiot, det er deg. Kunstnere som ikke kan forklare hva de driver med har et stort problem. Å si at alt er kunst er det samme som å si at ingenting er kunst. Dagens konseptkunstnere har ikke studert håndverket, og da mister kunsten sitt holdepunkt, sin objektive verdi. Kunsten pulveriseres, sier Øen oppgitt.

– Den der «jeg kunne ha gjort det selv» er jo noe ny kunst har blitt møtt med til alle tider. Føler du deg ikke litt reaksjonær nå?

– Nei, tvert om, jeg er proaksjonær! Konseptkunst er jo noe man har drevet med lenge. En revolusjon som varer i 100 år er destruktivt. Kreativ tysk bakgårdsporno er bedre og tar den lengre ut.

 

Vil vise virkeligheten

Kreativ bakgårdsporno er forøvrig noe det ikke skorter på i Øens nye roman. I Franks jakt på sitt nye kunstverk tas leseren med på en guidet tur i internetts aller mørkeste avkroker. Samtidig tar hans eget liv en ny vending i det han innleder et forhold til Trine, interiørarkitekten som praktiserer en form for sex hvor det er en fin linje mellom smerte og nytelse, for å si det forsiktig.

– Jeg har lyst til å vise at virkeligheten uansett er mye mer brutal enn noe av det disse konseptkunstnerne prøver å provosere med, sier Øen.

–  Det er en del utførlige beskrivelser av blant annet barneporno i denne boken. De er ubehagelige nok å lese; hvordan er det å skrive noe slikt?

– Det gjør meg ingenting. I dagens samfunn er de pedofile de laveste av de laveste.  Du hjelper ikke syke mennesker ved å drive heksejakt på dem, slik som skjer i dag. Jeg ville ha dette med i boken rett og slett fordi det finnes, forteller Øen.

Men å provosere var ikke et mål i seg selv for Ingenting, ingen, ingensteds, aldri.

– Jeg hadde lyst til å skrive en morsom bok. Mens jeg jobbet med denne romanen var det for første gang gøy å gå på jobb. Det er viktig med humor, isteden for å gå rundt å være så høytidelig hele tiden.

Vi avbrytes av Øens telefon som ringer.

– Hei pus.

Etter en kort samtale legger han på røret

– Det var Trine, flirer han.

– Så hun finnes også i virkeligheten?

– Å ja da. Det er en veldig selvbiografisk bok.

Journalisten forsøker hardt å la være å fremkalle noen av de mest ekstreme scenene fra det sadomasochistiske forholdet til Frank og Trine, i det Øen legger til:

– Det er ingenting i denne boken jeg ikke har opplevd eller sett selv, for å si det sånn.

 

Positiv respons

Ikke bare har Øen plassert sine venner i den nye romanen; her figurerer også et vell av personligheter fra kunstscenen i Oslo under eget navn.

– Hvilke reaksjoner har du fått fra det miljøet du skildrer?

– Jeg har bare fått positive tilbakemeldinger. Jeg har fått flere e-poster fra folk som sier «at du tør!». Jeg er ikke modig. Grunnen til at jeg kan beskrive miljøet på den måten jeg gjør, kommer av at stipendkomiteen min er Det Litterære Råd, og ikke NBK (Norske Billedkunstnere red. anm). Hadde jeg hatt kunstfoto som levebrød ville dette vært selvmord!

Intervjuet er i ferd med å nærme seg mot slutten i det døra på Kafé Sør går opp. Inn kommer...ja la oss kalle dem Jon Kristian og Andreas, slik de heter i Øens roman; de to kompisene som følger Frank på hans ferd oppover i Oslos kunstverden. Omtrent akkurat slik jeg så dem for meg i boken, inntar den frittalende billedkunstneren og den litt mer tilbaketrukne dikteren plassene sine rundt bordet. Jon Kristian utfører en lang monolog om arabere, steinalderen, Gaza, FAEN og HELVETE, mens Andreas drikker kaffen sin. Morten Øen himler med øynene.

– Here we go again. 

 

Morten Øen (f. 1969):

- Debuterte i 1990 med diktsamlingen I grønnskyggene.

- Har siden gitt ut ni diktsamlinger til og de tre romanene Øyets trang til mykhet (2005), Himmel er denne fargen (2007) og Ingenting, ingen, ingensteds, aldri (2008).