Tine Thing Helseth (22) er verdensstjerna som valgte et yrke så annerledes at få kjenner henne igjen på gata.

Det er fredagskveld på Vålerenga FKs Vertshus på Oslo Øst. Tippeligaen er over. Til tross for «bare» en syvendeplass på tabellen i år er fansen like trofast og øltørst som alltid.

Innerst i lokalet sitter 22 år gamle Tine Thing Helseth. Det er ikke så ofte hun kommer hit; hun har rett og slett ikke tid. Med en karriere som innebærer 230 reisedager i året, blir det liten tid til å dyrke fotballen slik som før. Da var hun aktiv på jentelaget til Vålerenga og en dedikert supporter av klubben. Nå blir besøkene både til Ullevål og Vertshuset stadig sjeldnere.

– Jeg var til stede under cupfinalen i fjor. Det var stas, for da fikk jeg plass på VIP-tribuna og allting. Men jeg ville helst ha stått nede med fansen, insisterer Helseth.

 Tine Thing Helseth


• Født 1987. Oppvokst på Etterstad i Oslo

• Begynte å spille trompet aktivt som 10-åring. Er nå en av 6 profesjonelle trompetsolister på verdensbasis.

• Vant andrepris I mai 2006 under Eurovision Young Musicians Competition. Konserten med Wiener Symphoniker fra Rådhusplassen i Wien med 40 000 publikummere tilstede ble direktesendt over hele Europa.

• Har fått en rekke priser, deriblant Borletti Buitoni fellowship i London, den prestisjefylte svensk-norske «Prins Eugens Kulturpris» av HKH Kronprinsesse Victoria i Stockholm. I tillegg mottok hun Kissinger Sommer-festivals ‘Luitpold-prisen’ som ”årets beste og mest interessante unge kunstner” i 2006

• Cd-debuterte i 2007 og fikk for den utnevnelsen Årets Utøver av Spellemannskomiteen, som første klassiske utøver noensinne.

• Hadde i 2009, 230 reisedager, til land som Italia, Sveits, Japan, England og Usa, hvor hun spilte sammen med en rekke av verdens mest profilerte klassiske musikere.  Avtaleboken for 2010 er allerede full.


Tilfeldig

Historien om Tine Thing Helseth er fortellingen om ei sju år gammel jente som elsket å spille trompet så mye at hun ble en av verdens fremste trompetsolister. I løpet av karrieren har hun besøkt et imponerende antall land, og spilt med noen av verdens fremste klassiske musikere. En rekke prestisjetunge utmerkelser er det også blitt med åra.

Tine ser på suksessen som ganske tilfeldig.

– Jeg var jo veldig interessert i dette og lærte tidlig mye om musikk. Noen er interessert i Harry Potter, mens andre er fortapt i Mozart.
Statistikken taler muligens i favør av Harry Potter. Det bryr ikke Tine seg spesielt mye om.

– Jeg holdt bare på med det jeg likte og skilte meg kanskje litt ut. Men det fikk folk ta, tenkte jeg. Jeg er jo bare meg selv.

 

Engasjert i oppveksten

Hvordan skolevesenet fungerer er et tema som engasjerer Tine voldsomt. Selv vokste hun opp på Etterstad og gikk på ungdomsskolen på Jordal.

Valget av instrument var nok ikke helt tilfeldig, for mora var en aktiv trompetist og inspirerte Tine til å satse skikkelig allerede fra barneskolenivå. Å begynne så tidlig oppfordrer hun andre til å gjøre også.

– Man trenger ikke å være tilfreds med å havne midt på karakterskalaen. Det må bli mer rom til å satse litt.

For at folk skal få større mulighet til å gjøre dette mener Tine at vektleggingen på kultur må forbedres innen skolevesenet. Det er spesielt kulturarven hun brenner for å bevare.

– Folk må slutte å lære bort at musikkhistorien begynte med The Beatles. Det er en skamplett i norsk musikkutdanning. De kreative fagene må prioriteres i mye større grad, også av lærerne, mener trompetstjerna.

– Det hjelper ikke å putte inn fem timer mer matte og tvinge ungene til å være på skolen lenger. Det har ingen hensikt. Man er nødt til å lære faget sitt i praksis.

 

Lite autografskriving

Tine har spilt for tusenvis av mennesker verden over. Men kjent igjen på gata,  det blir hun ikke alltid. Vertshuset på Vålerenga er intet unntak. Riktignok er det en av lokalets gjester som tilbyr henne å sitte på fanget, men det tilbudet vil trolig bli gitt til flere utover kvelden.
Hun liker det sånn, insisterer hun.

– Det er lite autografskriving. Jeg har opplevd å bli møtt av hylende fans, men verken jeg eller musikken er tilpasset formatet til en rockekonsert og det som følger med en slik stjernestatus.
For den klassiske musikken som Tine i hovedsak fremfører, er underlagt stolte tradisjoner og en god dose etikette.

– Utenfor Norge er klassisk musikk en mye større del av folks bevissthet. Da kofferten min ble sendt til Tokyo i stedet for til Wien, hvor jeg skulle spille, var vi nødt til å reise byen rundt på jakt etter kjole på en søndag. Det var ikke så enkelt, forklarer Helseth, men passer på å påpeke at hun spiller konserter i vanlige klær.

– Jeg holder også konserter hvor jeg spiller i olabukse og collegegenser.

Å være kvinne, norsk og blond har både fordeler og ulemper, mener Helseth.

– Jeg spiller med både menn og kvinner i ulike land. Men det er klart at i noen av dem så er dette et mannsdominert yrke, og da er det ekstra spennende med ei blond jente som spiller flere hundre år gammel musikk.

Det er kanskje ikke så mange på Tines alder som har samme engasjementet for klassisk musikk. Det innser hun selv også. Hun tar selv avstand fra alkoholbruk, selv om hun ikke har noe i mot at andre nyter det – men innser at det kan finnes fordommer mot streite-Tine.  Derfor synes hun det er viktig å skille mellom Tine med og uten trompeten

– Heller ikke jeg synes alle typer klassisk musikk som er like morsomme å høre på. Iblant settes jeg i bås, fordi folk glemmer at at det finnes en del av meg som er Tine uten trompeten.

Og det er denne Tine som nå er hjemme for ta en velfortjent pust i bakken i barndomshjemmet på Etterstad. Avtaleboken for 2010 er allerede full av oppdrag. I blant savner Tine muligheten til å være student og være utilgjengelig for presse og fans, selv om hun stort sett nyter å få leve fullt ut med det hun elsker å gjøre.

Men det er to ting hun gleder seg ekstra til i året som kommer, kan hun avsløre før hun igjen setter kursen mot utlandet.

– Jeg har ikke hatt ordentlig ferie på noen år, men det må jeg få til snart. Og så har jeg lyst til å gå på kamp igjen. Det er altfor lenge siden sist.

Denne artikkelen er også publisert i Studentmagasinet Campus