Frederic Hauge flyr privatjet og driter i hva du synes om det.

«Har du bare to dresser, Frederic?!» Damene i Bellona-resepsjonen er overrasket.

– Jeg kan godt kjøpe meg dress, hvis du gidder å rense den for meg hver gang den blir skitten, svarer Frederic Hauge med stemmen full av selvsagthet og munnen full av cherrytomater.

Mon tro om de noensinne vil bli vant til Hauges dressvaner. Selv om Bellona blir stadig mindre lenke-seg-fast-til-båt, og mer og mer dress, slips og samarbeid med Statoil, så skal det nok litt til å finne spor av raffinert finkultur i Frederic Hauge.

Jeg klarte det i hvert fall ikke.

 

Upolert sannhet.

Hele skikkelsen «Bellona-Hauge» slenger dritt om fasade. Han har ikke engang en skjult mening bak det hele, ikke engang en tanke å dele om fravær av fasade. Det er en usminket ærlighet som møter oss en juni formiddag utenfor Bellonas lokaler ved Akerselva.

– Du får en del kritikk for måten du gjør ting på. Føler du noen gang behov for å tenke på hva andre mener om deg og endre hvordan du ter og fører deg?»

– Nei, jeg gjør jo ikke det!»

Okey, han gjør nok ikke det.

– Jeg mener – det er jo en del som synes vi er litt harry som kjører rundt i elektrisk sportsbil, ikke sant?

– Hahaha!
– Høhøhohohæ!
– Men faen, det er jævli’ kult, da! Jeg har alltid hatt lyst på sportsbil. Det eneste som er dritt med sportsbil, er at det slipper ut en masse dritt, ikke sant? Og nå kan jeg få en sportsbil som ikke slipper ut no’. Klart vi skal kjøre sportsbil i miljøvennlige samfunn!

– Du sa en gang at du flyr fryktelig mye, men at du jo også «skal sørge for å få deponert en haug med CO2 før du dauer». Tror du det er mulig å ha en rendyrket miljøvennlig livsstil – sånn i hverdagen – og faktisk få gjort noe i tillegg?

– Å kombinere de to, mener du?

– Ja, er det nødvendig å ofre rollemodellstatusen ved å haike med en privatjet nå og da?

– Vel, må man, så må man! Bellona lever av å skape resultater, og jeg skaper ikke nødvendigvis resultater ved å spise flest mulig økologiske gulrøtter. Jeg skaper resultater ved å bygge nettverk, få kunnskap og gi kunnskap – og det kan du ikke gjøre hvis du ikke er ute og reiser.

– Du synes vel det er litt irriterende når folk henger seg opp i slike ting som at du kjører privatjet?

– Såkalt kommaknulling. Er mye av det hos norske radikale, ass!

– Men neeii ... atte… Jeg har ikke noe forhold til det der, men altså: Hva er alternativet, da? Å la være å gjøre dette her? Hvis noen mener det, så får de bare si fra. Jeg driter i det, jeg.

– Ja?
– Åjajajjajaja, hahaha!
– Hihihaha ... Har du alltid gjort det?
– Ja, er veldig god på det.
– Har du god trening?
– Njæææ ... altså ... Vi fikk kjeft da vi solgte annonser i Bellona-magasinet i niogåtti, vi fikk kjeft da vi lagde samarbeidsprogram med næringslivet, vi fikk kjeft da vi kjøpte våre elektriske biler, for da kunne vi jo kjøre på folk og ... Jeg har et veldig sånn avslappa forhold til alt det. Altså, jeg skal jo ikke bli gjenvalgt. Faen heller! Vi skal provosere, vi skal flytte debatt, og kjeft er bare sunt, det. Den derre konforme enigheten som vi skal tilstrebe i Norge – den er bare kvalmende.

 

Godt å ha en å hate.

«Den som hater, vil ha revansje for sin mangel på handlekraft,» sa Odd Nerdrum en gang. Sannheten i utsagnet rammer Hauge som andre aktivister: Han må tåle at folk hele tiden jakter på noe som kan gjøre ham til en synder som dem selv og vil knekke koden, avduke at heller ikke han er bedre enn folk flest på klimafronten.

Derfor gjør de ramaskrik når han haiker med privatfly og ser at knapt en påskehytte med interesse for Se og Hør har vel vært så grundig hjemsøkt av pressen som den elektriske sportsbilen til Frederic Hauge.

Et detektivarbeid som finansieres av trofast folketro: Alle har svin på skogen som gjør oss til like store svin som alle andre, selv om man vier livet sitt til å redde miljøet eller barn i Darfur. Finner man ingenting her, så leter man der.

– Hva tror du er grunnen til at mennesker så lett hater den som vier så mye av livet sitt til kampen for saker som alle må være enige i er viktige?

– Raga Rockers har laget en sang om det der, «En å hate», gliser han uten å begynne å synge på teksten.

Hauge slår en ikke som typen til å bryte ut i edruelig sang.

– Nei, altså, noen ganger kommer man i situasjoner hvor folk opplever sin egen posisjon og levegrunnlag truet, og da kan det jo komme følelser i sving som man må ha respekt og forståelse for.

– Men det er jo´kke så ofte folk spøtter etter meg lenger.

– Ikke?

– Hehehøhø ... jo da, jeg ser at jeg kan provosere noen enda, og jeg er jo´kke så redd for å si fra heller. Jeg gidder ikke å sitte og jatte med, nødvendigvis. Jeg ha’kke fått noen flere venner av den grunn – av å sitte og jatte med folk. Jeg liker litt tøffe diskusjoner, men at man kan så gå ut og være venner. Altså, russerne er gode på det der. I Russland så sitter vi og krangler som faen, og så drar vi ut og spiser og drekker på kvelden og er like gode venner. I Norge blir vi fort personlig fornærma på hverandre. Så hvis ingen hadde hata meg, så hadde jeg jo ikke gjort jobben! 

 

Glisende vandal.

Det bor en ukuelig selvfølgelighet i Hauge, som kveler alle forsøk på å grave fram sårbare sider. En selvfølgelighet så påtrengende at en føler seg dum uansett hvordan en snur og vender på spørsmålene. Den klare talen punkterer en dåres håp om selvavslørende historier fra barndommen. Pinlig stillhet, fomling med journalistblokken, stammende piping. Hauge gliser. Koser seg hemningsløst over full kontroll i situasjonen. Man blir litt nervøs av å intervjue Frederic Hauge. Innser fort at ethvert forsøk på å avsløre noe tilslørt bak den selvavslørende overflaten vil være forgjeves. Hauge bretter alt ut i dagen, og det med største selvfølge.

– Konflikt og kjeft og diskusjon bidrar til nye perspektiv. Jeg synes bare det er moro. Jeg kjefter tilbake, jeg, vøtt, sier han muntert.

– Det er klart at det har blitt veldig mye internasjonalt det siste året, da. Og så har Bellona utviklet seg til å bli en organisasjon som er mye mer selvgående i det daglige.

– Har du blitt mindre aktiv selv de siste årene? Lar andre gjøre drittjobbene?

– Nei, men det er ikke allting man skal gjøre det bør prates om, vel?

– Som hva da?
– Hehøhø ... nei, nettopp!
– Hahaha,tihi, ja, men hva med ... nei ... okey ... men har arbeidsmåten endret seg?
«Har arbeidsmåten endra sæ?» hermer Hauge, gliser og holder kjeft.
– Eh ... åltså, er det blitt mye mindre av det å storme inn på miljøministerens kontor og lenke seg fast?
– Det er jo mange år sia de begynte å invitere oss inn på kaffe og boller. Men det betyr ikke at Bellona og jeg ikke kan ta i bruk aksjonsvirkemidler hvis det er nødvendig. Jeg kan godt gå og lenke meg fast utenfor kontoret til Mongstad, men er ikke sikker på om det er der jeg bruker tida mi best akkurat nå.

Hauge er ikke mer behøvla enn at han sparker til dem som prøver å fiske etter svarene. Enten det er journalister med spørsmål han ikke gidder svare på, eller det er såkalte «lilla skjerf-radikale Blindern-folk» i fotformsko og secondhandklær som knasker økologiske gulrøtter fra resirkulerbare handlenett med gjennomstuderte meninger om moral. Folk som lar et byggverk av fasademoralisme stå i veien, brøyter han skamløst til side på veien mot nye løsninger.

– Altså – jeg jobber ikke mindre nå enn før, hvis det er det du lurer på. Jeg liker bare å gjøre jobben før vi prater om den.

Prate mindre, gjøre mer. Det var nettopp for å få ting gjort at Frederic Hauge brøt med Natur og ungdom og dannet Bellona i 1986.

– Jeg ble medlem i Natur og ungdom da jeg var tolv–tretten. Så blei jeg litt frustrert over hvordan en del av miljøbevegelsen holdt på den gangen, så jeg fant ut at dette her må kunne gjøres bedre. Derfor lagde vi heller en stiftelse, for å slippe å styre med alt det derre medlemsstyret og sånn. Vi kunne fokusere på konkrete miljøsaker, og vi sparer utrolig mye tid på det i dag, forteller Hauge om tiden på broen fra tanke til handling.

– Da vi for tretten år sia starta samarbeidsprogrammet vårt med næringslivet, var det jo fordi det er de som har problemene – men også løsningene.

Hauge vil ha svar. Om det så krever at han tyr til drastiske virkemidler. Som å kle seg i smoking og stille inntrengende spørsmål for å få det:

– Fortell oss hva faen det er som skal til, da, for at dere skal gjøre jobben! Vi driter i hva for regelverk som skal til, bare fortell oss: – Hva vil dere ha for å gjøre jobben!?

Og det hjelper, for målet kommer stadig nærmere. Bellona har gjennom årene fått en veldig viktig rolle i å utforme rammevilkår. Det nytter altså å gå i dress.

– Ser du alltid for deg et mål og gjør det som skal til for å nå det?
– Ja.
– Slik at målet helliger middelet?
– Å, du tenker sånn mål ... Neeei, altså, vi skal jo stort sett jobbe innenfor reglene hvor sivil ulydighet til nød fungerer som en sikkerhetsventil i demokratiet.

Dress og slips til tross ... Hauge kler ikke diplomati slik han kler å henge fastlenket til oljeskip.

– Gamle, gode filosofiprofessor Arne Næss var veldig grei på det derre der: Du skal kunne stå for det du har gjort. Du skal alltid kunne si hvor du bor og hva navn og adresse er, på en måte.

– Kan jeg finne ditt telefonnummer i katalogen?
– Det håper jeg i så fall blir vanskelig.
– Hahahaha!
– Høhøhohohæ!
– Altså, ikke-vold er en selvsagthet, godt sjømannskap er noe annet. Det å smile og drikke kaffe med dem du har aksjonert mot etter at du har aksjonert, synes jeg er en fin ting.

– Hva er det viktigste målet for deg akkurat nå, da?

– Å overleve dette intervjuet her er viktigst for meg akkurat nå.


Tilbake i framtida.

Redningen kommer utilskitnet av olje: biokraftverk, energirenseanlegg, biomasseproduksjon, supplybåter med brenselscelle – og vindmølledrevne sportsbiler. Hauge er en teknologisk optimist.

– Kanskje vi til og med kan lage elektriske biler på anlegg med biokraftverk, slik at jo mer du kjører, jo mer CO2 fjerner du fra atmosfæren. Hvis vi ikke tør satse på den type løsninger, så får vi jo´kke til dette her! Det er vår jobb å spa fram de juvelene i næringslivet som tør å gå foran, som tør å satse på de nye løsningene. Hvorpå vi banker politikerne til å lage rammevilkår som gjør at de er lønnsomme å ta i bruk.

– Det er jo et riktig fristende mål, egentlig.
– Ja.
– Er jo nesten lystbetont, nesten hedonistisk på samme tid?
– Ja, men det er jo det! Null til hundre på 0,3 sekunder er også lystbetont.
– Hahaha!
– Høhøhøpræhæ!
– Så oppskriften på et miljøvennlig samfunn er ikke å gå tilbake til middelalderens transportmetoder og nyttebestemt mote?
– Nææ, jeg tro´kke det, gitt! Vi trenger å snu utviklingen. Bare se på sportsbilen min, den kjørte lett fra Porscha til Tommy Sharif, den, ass!

Ja, hvem har vel ikke hørt fortellinga om da Hauges el-bil kappkjørte med dekkongen Tommy Sharif – og vant.

– Etter at jeg hadde kjørt fra Tommy Sharif, da visste alle de pakistanske gutta hva Bellona var ... Da var det plutselig jævlig hipt med Bellona. Sånn er det bare.

Denne artikkelen er også publisert i Studentmagasinet Campus