Kåre Willoch har byttet ut hatt med lue, og siterer Karl Marx.

– Det er godt at de har innført sol på søndager og regn på mandager.

Kåre Willoch er fornøyd med været om dagen. Han synes det er en glimrende ordning med grå mandager, slik som denne. En ny arbeidsuke er i gang for 82-åringen som har bodd midt i den norske samfunnsdebatten hele sitt voksne liv.

Campus møter ham ved inngangen til stortingsrestauranten. Den tidligere statsministeren og Høyre-representanten på Stortinget gjennom tre tiår er ulastelig antrukket i tweedjakke, skjorte, slips og mørke kordfløyelbukser. Willoch holder opp døren, geleider oss inn og peker bort på den flyplassaktige sikkerhetskontrollen.

– Dere må nok gå inn der. De er forsiktige med å slippe inn terrorister. Altså pressen.

Kåre Willoch er morsom. På en knusktørr måte. Småfrekk, lett sarkastisk, med kommentarer som gjerne er etterfulgt av en liten latter. Det er fristende å skrive at han har glimt i øyet.

”Stortingsrestauranten” høres for øvrig flottere ut en den er; en helt ordinær kantine med salatbar, juicedispensere og plastinnpakket gulrotkake (men det er visstnok ikke her stortingsrepresentantene spiser). Innen croissanten har fått plass på brettet, har Willoch spandert hele kalaset.

 

Skrive, tale, gå

Vi begynner som det sømmer seg å samtale:

–Hva driver du egentlig med?

– Det er alltid et eller annet å skrive på eller tale om. Mange brev.  E-post er jo greit – det går så mye fortere. Og så går vi tur. Ikke lange turer, men skikkelige turer hver dag.

Og så er det en bok på vei. Essaysamlingen Erfaringer for fremtiden slippes i disse dager.

– Den skal ha et meget variert innhold. Både politisk og upolitisk, jeg ville nesten sagt filosofisk, men det ville være litt for høytidelig. Litt om kunst til og med.

– Er du en som aldri slutter å engasjere seg?

– Aldri vil jeg ikke sagt, for det vet jeg ikke ennå. Folk pleier å si at det og det skal de huske så lenge de lever. Det er et ganske storslagent uttrykk når man tenker seg om. Jeg pleier å si at det skal jeg huske så lenge jeg husker. Hehehe!

Kåre Willoch har tilbragt et helt liv med å forme Norge; med å mene, debattere, styre, endre. Hva synes han om generasjonen som skal ta over roret? Deg og meg med andre ord.

– Jeg har ikke inntrykk av at de er late. Jeg går ut fra at studenter også er meget opptatt av helt andre ting enn universitetet og studiene. Jeg håper det.

Selv var Willoch en samfunnsengasjert, men også strukturert student, da han tok sosialøkonomi – som det het den gangen – på Blindern.

­– Det er nesten flaut å si det, men da jeg var student, førte jeg regnskap med tiden. Og jeg oppdaget meget fort hvor mye strev det koster å ta igjen en eneste tapt dag. Det å holde en jevn rytme, det er viktig. 

 

Utvist fra skolen

–  Jeg har lest noe om at du ble utvist fra skolen?

–  Ja, fra Folkeskolen, ja. Jeg ble regnet som oppvigler.

11 år gammel ble Kåre Willoch utvist fra skolen i to uker. Det var under andre verdenskrig, og han gikk i klasse med sønnen til en av statsrådene i Quisling-regjeringen. Statsrådssønnen var ”kjekk og snill”, men følte seg utilpass i klassen, og Willoch ble anklaget for å være kilde til antinazistiske holdninger.

–  Hvor kommer det politiske engasjementet ditt fra?

–  Det er en arv fra barndomshjemmet. Samfunnsengasjementet i vår barneflokk begynte lenge før krigen.

Willochs far var utdannet sjøoffiser, men ga seg i marinen under nedrustingen etter første verdenskrig. Onklene var fortsatt i forsvaret, og hjemme hos familien Willoch på Bestum i Oslo ble det diskutert utenriks- og sikkerhetspolitikk.

– Du har drevet med det hele livet. Blir du ikke lei av politikk?

– Nei, men jeg må jo innrømme at jeg engasjerer meg mindre i enkelte deler av politikken. Jeg er jo ikke medvirkende i dag, og er glad for å slippe å gå i så mange møter.

Det Willoch er mest opptatt av akkurat nå, er noe som egentlig ikke angår ham personlig i det hele tatt, nemlig familiepolitikk. Han skulle ønske dagens unge fikk barn tidligere. Og han forteller om ordningen som gjør at mødre som ikke har vært minst seks måneder i arbeidslivet, kun får 8 prosent av de fødselspengene som andre familier får.

–  Man skulle tro vilkårene for de fattigste ville bli forbedret med SV i regjering og i ansvarlige departementer, men nei, det ble omvendt! Politikken passer utmerket for dem som styrer, som selv har solid yrkespraksis og god inntekt – og tilsvarende gode fødselspenger. Men, hvorfor legger de ingen vekt på behovene til de mødrene som er mindre godt stilt, og som ofte er yngre og har det svært vanskelig? Hadde Karl Marx litt rett i at egeninteressen lett kan forkludre bildet for dem som styrer?

–  Apropos Marx, alle skal ha det til at du blir mer og mer radikal?

–  Det synes jeg er misbruk av begrepet radikal. Dessuten – dette er min datters merknad -  det er jo helt feil å ikke forandre seg. Man må følge med i tiden.

–  Har du beveget deg mot venstre etter at du ga deg som politiker?

– Nei, ”mot venstre” er ikke det riktige uttrykket. Begrepet venstre i politikken er ofte misvisende. De som ivrig fastholder at de fattigste mødrene bare skal ha 8 prosent av de fødselspengene som de best stilte får, de tror de hører til på venstresiden. Jeg vil heller kalle dem reaksjonære. 

 

Feilslått krig mot terror

Kåre Willoch ble ansiktet til høyrebølgen på 80-tallet. Den politiske debatten var dominert av Kåre vs. Gro. Det var Willochs regjering som på midten av 80-tallet blant annet banet vei for opphevelsen av NRK-monopolet, og åpnet for å la dagligvarebutikkene holde oppe lengre. Han har utvilsomt vært med på å endre det norske samfunnet, men tiden som statsminister savner han egentlig ikke.

–   Du vet, det var meget interessant og ofte hyggelig, men også strevsomt – og med enkelte skuffelser.

–  Du har ingen politiske verv, men tenker du at du har en viss makt fortsatt?

–  Det vet jeg ikke. Utrykket makt har jeg uansett aldri likt noe særlig. Innflytelse er bedre. Men man behøver da ikke holde opp å mene selv om man har blitt pensjonist. Forøvrig er pensjonsalderen i Norge alt for lav! At ikke bare slitere, men også friske folk skal kunne gå av med pensjon når de er 62 år, er helt meningsløst.

Oppvigler er Willoch kanskje fortsatt. Han er i alle fall ikke en som vegrer seg for debatt.  Men har han inntrykk av at verden går fremover?

–  Tja, begge deler. Frem og tilbake. Men Vestens kamp mot terrorisme har jo vært lagt opp helt feil, og jeg ser noen veldig farlige tegn og en veldig uheldig utvikling når det gjelder behandling av minoriteter i Europa, for eksempel disse fremdyrkede vrangforestillingene om hva islam står for. Man plukker frem de verste, mest radikale oppfatningene blant muslimer og sammenlikner med den mest humane kristendommen, og finner på den misvisende måten ut at islam er en fare.

Snart er vi over på et tema som Willoch stadig vender tilbake til; konflikten i Midt-Østen. Før fikk han trusselbrev om at han ville havne i helvete på grunn av sin Israel-kritikk, men det har roet seg. Når han snakker om konflikten, blir den korrekte og veltalende Willoch opprørt, men fortsatt korrekt og veltalende, så klart.

–  Når fortvilte, innesperrede palestinere i Gaza sender primitive raketter mot staten som blokkerer dem – Israel – er de terrorister. Når Israel nekter å godta tilbud fra Hamas om våpenhvile dersom de avslutter blokaden og heller enn å avslutte blokaden dreper 1300 palestinere – blant dem flere hundre barn og kvinner –, kaller de det selvforsvar. 

 

Sinna europeer med hatt

 Kåre Willoch

Statsminister 1981-86

Stortingsrepresentant for Høyre 1957-89

Har også vært bl.a. formann i Høyre, handelsminister, fylkesmann i Oslo og Akershus og styreformann i NRK

Født i Oslo i 1928

Utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo

Utgitt syv bøker, to sammen med medforfattere. Den neste kommer ut i november og heter Erfaringer for fremtiden.

Ridder av Den gyldne gris, Det Norske Studentersamfunds orden, og æresmedlem av Studentersamfundet i Trondheim

Gift, tre barn og fem barnebarn. Bosatt på Ullern i Oslo.

 

Willoch har selv vært i området flere ganger, og ingenting gjør ham så sint som israelsk forakt for palestinere.

–   Jeg har ikke selv sett den mest meningsløse fornedringen av mange palestinere ved de tallrike veisperringene, men en liten episode kan si litt om holdninger. En gang for noen år siden var jeg på vei for å møte Arafat, og kjørte bortover med diplomatisk følge. Så så vi en veisperring langt foran, og palestinerne i bilen foran vår turte ikke kjøre videre. Jeg gikk bort til sperringen, og der satt det et par israelske soldater og spiste maten sin. Jeg spurte: ”Hvorfor slipper vi ikke forbi?” ”Nei, nå er det luns,j” sa de. ”Ja, men kjære dere,” sa jeg, ”det  hindrer vel ikke at folk kan  slippe forbi?” - ”Nei, vi  må spise først,”, svarte de. Da ble jeg rasende, og så kom det en offiser til stede. Da han så at det var en europeer de ville hindre – til og med en med hatt -, ja da ble det bukking og kjøring videre med det samme. Men dette var jo bare en blek skygge av de hindringene uskyldige palestinere hele tiden ble utsatt for – ofte helt uten grunn.

­–   Apropos hatt; det bruker du ikke lenger?

–   I begravelser, kommer det kjapt, etterfulgt av et lurt smil.

–   Men folk burde bruke mer hodeplagg, for å bli mindre forkjølet. I min alder har man ikke tid til å være forkjølet. Så derfor bruker jeg lue.

–   Du lovet at du skulle begynne med sykkelhjelm i 2004. Gjorde du det?

–   Først ja, så av og til. Ofte sykler jeg heller langsomt. Men jo da, jeg har hjelm.

Intervjuet begynner å nærme seg slutten. Fotografen lurer på når Willoch må gå.

–   Nei, nu har vi vel fem minutter. Nei da, jo da, jeg er elastisk. Men jeg har nok å gjøre resten av dagen.

–   Jeg tenkte å ta litt bilder.
 
–   Ja det tenkte jeg meg. Du skal vel ikke ha så mange? 100 stykker eller noe sånt?

–  Hehe, ja! Jeg har lyst på noen bilder både ute og inne. Går vi ut samme veien som vi kom inn?

–   Det finnes andre veier ut. Det er i samsvar med reglementet om nødutganger og sånn.

–   Jeg tenkte å gå bort på Stortinget?

–  Ja, det er tunneler her, vet du. Du vet, Stortinget er ikke én bygning. Det er en bydel. Hehehe! Det er tankevekkende. Da jeg begynte på Stortinget - det var vel i 1957 - hadde ikke Stortinget hele det bygget der engang.

Willoch peker bort på Løvebakken.

–   I dag er det dette bygget, det bygget der, pluss det der og det der og det der, sier han og peker i alle retninger.

–  Antallet ansatte er nok tidoblet. Så da er det ikke rart styringen blir så mye bedre, ikke sant? Hehehe! Ja, ålreit, da får vi bli ferdige med dette her, da.

Denne artikkelen er også publisert i studentmagasinet Campus


Annonse:

 
Studer i Oslo, Bergen eller på nett. Les mer om våre bachelor-, master og årsstudier innen:


Annonse:

Start din amerikanske bachelorgrad i Norge

Du fortsatt søke! American College i Moss rett utenfor Oslo er det perfekte stedet å starte for deg som vil studere i USA! Vi gir deg en smidig overgang til det amerikanske utdanningssystemet.

Som student hos oss tar du ett år med fag i Norge, før du fullfører bachelorgraden din ved et universitet i USA. Etter å ha bestått studiet ved American College, er du garantert plass ved et av våre åtte samarbeidsuniversiteter! Du kan også søke fritt på ALLE andre skoler i USA. Les mer, fyll inn kontaktskjema eller søk her. Se film under for å se hvordan det fungerer hos oss: