Lars Saabye Christensen vil ikke forandre verden. Han vil forandre mennesker og mener folk lengter etter å høre en forfatters stemme.
Selvsagt ville jeg aller helst snakket med Lars Saabye Christensen mens vi jogget en tur i idylliske omgivelser i Sortland, hvor han bodde i mange år. Vi skulle latt det særnorske vesterålske scenarioet styre samtalen om skaperkraft og litteraturens vesen. Men nå om dagen kan det virke som om litteraturen bare skjer – sånn på ’orndtli’ – på Litteraturhuset, midt i tykkeste Oslo. Et arrangement om adaptasjon ble rammen for intervjuet.
Promo og publikum
|
Han forklarer at det er litt både og.
– I bunn og grunn kunne jeg ha vært en handelsreisende i roman. Men jeg sa til meg selv for lenge siden, at den dagen reisingen går utover skrivingen, så slutter jeg.
Han forklarer at en forfatter skriver i enerom. Til forskjell fra maleren som har utstilling eller skuespilleren på scenen, har han ingen ansikter å forholde seg til.
– Derfor er det både fascinerende og skummelt å møte og stå ansikt til ansikt med lesere. Forfatteren blir satt på prøve. Men folk strømmer til. De lengter etter å høre en forfatters stemme.
Derfor opplever han ikke at disse møtene handler om å selge bøker, men om å møte sitt publikum. Om å bli inspirert.
Lars Saabye Christensen er en av landets mestselgende og mest populære forfattere, og står bak moderne klassikere som Beatles og Halvbroren. I år kom romanen Bernhard Hvals forsnakkelser.
LES OGSÅ: Siren Elise Wilhelmsen - 365 Knitting Clock - Er et av Norges største designhåp
Å endre verden
Jeg lurer på om han skriver for å endre, men han mener det ikke nytter å tenke sånn:
– Man kan ikke tenke at man skal endre verden. Da er man ille ute. Jeg tror imidlertid at romaner kan endre individet eller påvirke det på andre måter. Romaner kan gi nye perspektiv og dermed bidra til at leseren gjør andre valg enn han ellers ville gjort.
Man kommer ikke utenom at Saabye Christensen skriver om mennesker som sliter med usikkerhet og problemer med å leve i sine egne liv. Jeg dveler ved at de oftest er menn, og lurer på om han ser seg selv i sammenheng med en større samfunnsdebatt hvor gutter fremmes som ”tapere”.
– Jeg tenker ikke sånn når jeg skriver. Likevel merker jeg jo at jeg berører problematikken, men jeg tenker ikke at jeg skal behandle et aktuelt tema. Da kan man heller skrive en kronikk. Samfunnslitteraturen har et bånd til samtiden den oppstår i. Ingen er upåvirket, men man kan ikke kalkulere påvirkningen.
Han forklarer at han tar utgangspunkt i en mannlig verden fordi en forfatter må være sikker i det han skriver om. Det har med ens egne erfaringer å gjøre. Da han skrev Gutten som ville være en av gutta (1992), hadde han en nærhet til fotballgarderober og kamper på gresset når det er kaldt.
– Jeg kunne nok ikke vært like selvsikker om jeg skulle beskrive en garderobe med jenter før en håndballkamp.
Da jeg er i klar å gå videre i intervjuet, avbryter han og vil trekke frem én gutt han har skrevet om som er en absolutt helt.
– Herman! Han møter en motstand og en total katastrofe, og så kjemper han seg gjennom den og kommer ut på andre siden som et sterkere menneske.
Og heller ikke hovedpersonen i Maskeblomstfamilien er egentlig en taper. Saabye Christensen beskriver ham heller som en tvetydig skikkelse. Han er tvetydig fordi han nekter å være et offer. Han ruster opp og går til krig mot verden og omgivelsene
| Saabye Christensens bokanbefalinger: |
|
Grafitti – Ola Bauer Ola Bauer døde for 11 år siden. Det kom en biografi om ham denne høsten. Han er en fantastisk forfatter. Hver setning hos ham er det nærmeste du kommer hard rock n’ roll i norsk litteratur. Jeg vil anbefale Graffiti. Anne – Paal-Helge Haugen Denne er helt storartet. Jeg leste den i tiden da jeg begynte å skrive dikt og korte tekster, og den betydde mye for måten jeg skrev debuten min på. Breakfast at Tiffany’s - Truman Capote. Skal man skrive, må man lese. Fortellermessig er denne boken en bragd. Fantastisk! LES OGSÅ: Fylla-programleder Ole André Sivertsen som sin studietid på Ås
|
Kapper og streng etikette
Forfatteren vil at fortellingene hans skal holde på hemmeligheter. Hvis man googler litt, viser det seg at Saabye Christensen i 2006 ble kommandør av St.Olavs orden. Denne informasjonen får en til å tenke på kappekledde skikkelser og hemmelige møter, men når jeg spør om det gir et slags mystisk Da Vinci kode-sus over forfatterskapet hans, så protesterer han.
– Nei, det gjør det ikke! Man blir innstilt, men når man får tilbudet, kan man velge å takke ja eller nei. Jeg sa ja og ble nok gjort til latter av mange kollegaer. Men like etterpå var jeg ute og leste for en fullsatt sal i Røros, og de klappet for den. De var stolte på mine vegne, og da ble de stolte på sine vegne. Særlig moren min var stolt. Og så ser jeg på det som en heder til litteraturen og litteraturens status.
Han fortsetter med å forklare at statutten må leveres tilbake når han dør, og at om han har en oppførsel som anses for skadelig for landet eller virker støtende, så kan den trekkes tilbake. Han må holde seg i tømmene.
Møtes kommandørene så i hemmelighet og bærer kapper med store hetter for å skjule ansiktene?
– Hehe! Nei, det er ingen kapper, men det er en streng etikette på når man kan bruke ordenen og hvor den skal henge. Jeg kan bruke den i gallamiddager for eksempel. Jeg har bare vært i én, med det irske statsoverhodet.
LES OGSÅ: Livid Jeans - Jeans med bare Hendene
Forfatter og kjendis
Jobben som forfatter ser Lars Saabye Christensen på som håndverk.
– Språk er også håndverk. Jeg ser på språket som et instrument man må lære seg å spille på. Jo flere toner man behersker, jo større blir repertoaret, og den aller beste måten å lære seg å skrive på, er å lese. Å undersøke hvordan andre lykkes eller ikke. For skriving og lesing er to sider av samme sak. Alle forfattere er også lesere.
Ser han på seg selv som en kjendis?
– Nei, jeg bruker ikke det ordet selv, men det er et faktum at mange kjenner meg igjen og kanskje vil snakke med meg. På godt og vondt, så hvis det er definisjonen på kjendis, så er jeg vel det. Men jeg kommer ikke til å åpne hjemmet mitt og ligge i badekaret for å bli fotografert!
Mens vi ler av dette bildet, kommer fotografen som på stikkord, og snart begynner arrangementet Saabye Christensen skal delta på, så jeg ber ham komme med en avsluttende kommentar til alle Norges studenter, og han utbryter ”Hold ut! … nei, vent…”
Denne artikkelen er også publisert i studentmagasinet Campus
