I en tid hvor de store plateselskapene faller i rasende tempo, har det vesle selskapet Spoon Train økt omsetningen til over det dobbelte. Forretningsidéen er å bringe sin gode smak ut til folket.
Det er fredag under musikkbransjens største feiring av seg selv, by:Larm. Programmet er tett. De små klubbene er smekkfulle av folk. På et av hovedstadens mest populære utesteder, Café Mono, gjør artistene seg klare til det som er et høydepunkt for mange; det vesle plateselskapet Spoon Trains egen labelnight. Festivalen selv beskriver arrangementet som å «anerkjenne disse små, men driftige aktørene som ynglegrunn for levedyktige understrømninger i musikkverdenen... med litt drahjelp og våre tiders muligheter for global distribusjon via Internett, vil disse små norske selskapene kunne gjøre seg bemerket, også internasjonalt.»
Og det er nettopp det de har gjort. by:Larm er for mange en eneste lang fest, men til Mono kommer massene fordi de vet at på innsiden av det tradisjonsrike vannhullet, venter konserter med band som kan komme til å vokse frem som «de neste store».
Spoon Train Audio |
Spoon Train Audio er et Oslo-basert uavhengig norsk plateselskap. Det fungerer også som et musikalsk kollektiv og management. Labelet huser blant annet artister som Einar Stray, Lama, My Little Pony, Megaphonic Thrift, Cold Mailman og The Little Hands of Asphalt. I 2009 slo selskapet seg sammen med bookingbyråene O My Soul og Paper Moon og dannet bookingbyrået Spoon Train Live, et bookingbyrå som gjør booking for et titalls norske band, samt setter opp konserter med utenlandske band rundt i Norge. Spoon Train har holdt såkalte showcases, konserter og labelnights under festivaler som Øya, Hove, by:Larm og verdens største bransjefestival, SXSW i Texas. Kilde: Wikipedia LES OGSÅ: Klesmerket SØLV: Favorittplagg som varer |
Aldri usynlig
Det er nærmest blitt en kollegial stemning rundt det hele; den mytologiske merkelappen Spoon Train, begynte først å poppe opp som eget merkenavn på Øya i 2007. Siden den gang er Spoon Train blitt til et plateselskap, bookingbyrå og partyfiksere, med eget kontor og studio på Tøyen i Oslo. I staben: 5 bookingagenter, 12 band og 2 fulltidsansatte.
– Hele greia starta med at vi hadde et stort ønske om å reise på Europa-turné med bandene vi spilte i på den tiden. Vi kontaktet en rekke spillesteder, men fikk selvsagt avslag fra samtlige. Da fant vi på at det kanskje ville bli lettere dersom vi lot som at henvendelsen kom fra et bookingbyrå.
Og slik startet de opp selskapet. Labelsjef og manager Simen Herning (25) sitter henslengt i en komfortabel sofa i labelets andre etasje. Ved hans side daglig leder , bookingagent og gründer, Endre Thesen Harnes (25). Til sammen er de involvert i fire band, flere konsertsteder og en rekke festivaler.
– Jeg tror suksessen til Spoon Train kommer av at vi har hoppet på tog i alle mulige retninger, begynner Harnes. – Alle prosjekt som vi selv mener er interessante og som vi kan stå personlig inne for, stiller vi opp på. – Noen ganger er det for å tjene en slant til firmaet, andre ganger rett og slett fordi vi synes dette er helt fantastisk å drive med.
Siden 2007 har gutta signert og gitt ut om lag 20 plater, booket over 100 band av større og mindre størrelse og ikke minst turnert masse med egne bandprosjekter (Tidsrekorden er visstnok Praha – Oslo på 24 timer). De som en gang har lurt på hvordan enkelte klarer å være overalt på en gang, bør lytte godt når disse gutta forklarer, for helt tilfeldig er det nok ikke.
– Vi er aldri helt usynlige på våre egne arrangementer. Vår brandingstrategi er å vise frem de tingene vi digger, da er det uproblematisk å pushe på med litt ekstra promotering i blant annet sosiale medier. Folk husker ikke ett og ett band, men de knytter følelsene til en smak – det er den vi representerer! Forretningsidéen er at smaken vår er veldig god, smiler Harnes.
– For å si det sånn, vi sier nei til tre-fire norske band i uka, presiserer Herning. – Det er veldig mye som vi ikke sier ja til, grunnet at vår strategi er å utelukkende fronte det vi virkelig kan stå inne for.
LES OGSÅ: INGRI:DAHL realiserte drømmen via Kickstarter
Booking-suksess
Historien om Spoon Train startet på Blindern på slutten av 2000-tallet, hvor gutta var involvert i konsertforeningen Betong på Chateau Neuf. Selskapets drift er selvlært og ble i stor grad til ved å se på andre.
– Vi startet med å organisere konserter på Det Norske Studentersamfund, og arbeidet videre som frivillige på en rekke festivaler. Fra der har vi vært innom en rekke klubber og bransjeorganisasjoner og har plukket med oss ett og annet derfra. Du får raskt en følelse av hvilke deler av bransjen du kan tenke deg å fortsette med og ikke, og etter hvert ble det naturlig for oss å starte for oss selv.
Spoon Train har ingen økonomisk hjelp i form av stipend eller konkurransepremier, ingen organisasjon eller rik onkel i ryggen. Bedriften driftes på gründernes strøjobber, artistenes velvilje og bookingbyråets suksess. Dagens Næringsliv skrev i mars om selskapet i sin Etterbørs-spalte, hvor omsetningen var estimert til 1.3 millioner for 2010. I 2011 kunne bookingbyrået krysse av for sin hittil største suksess; et fullsatt Oslo Spektrum, i anledning de amerikanske indierockerne Band of Horses' konsert. 5000 billetter ble solgt, noe som ifølge næringslivsavisen tilsvarer salg som er større enn selskapets omsetning for 2010.
– Det vi ser, er at band som tidligere ble sett på som små og ukjente artister, er iferd med å skape seg et navn her til lands. Spektrum-suksessen er resultat av at de har vokst i takt med oss, og Spektrum-manøveren var et naturlig trekk for oss og dem, forklarer Herning. I tillegg til Band of Horses har labelet hentet inn artister som Beach House og Bon Iver flere ganger, og begge har gått for fulle hus. Strategien er imidlertid ikke utelukkende kommersiell, snarere tvert i mot.
– For hvert band som settes opp i Oslo Spektrum, setter vi opp 100 som aldri kommer seg dit.– Det er viktig for oss å arbeide med band som vi liker både for musikken og for personligheten deres. I tilfellet Band of Horses er det godt å se at noen kan bli så store, uten å bare ha et regneark i hodet.
LES OGSÅ: Å starte egen bedrift
Artister på egen risiko
I kjelleren har gutta selv bygget et studio hvor de mikser, produserer og spiller inn egne og andres plater. I andre etasje har de et ping-pong-bord med eget rom til kontorlokalene. DIY-filosofien er en forutsetning for at forretningen skal fungere.
– Det å prøve å bygge opp et plateselskap i en tid hvor ingen kjøper plater, er et økonomisk dødfødt prosjekt. Artistene går inn i selskapet vårt på egen risiko, simpelthen fordi vi ikke har råd til å ta den støyten. Slik markedet er i dag, vil selv artister med lave produksjonskostnader ha store vanskeligheter med å gå i null. Likevel er det mange som driver med dette, rett og slett fordi de vil jobbe med musikk.
Risiko er det også i gründernes egeninnsats. Og selv om de har tilknyttet en til å ta seg av regnskapet, er dette en av bedriftens største utfordringer. At studielånet til tider har vært med å finansiere prosjektet til samfunnsgeografi- og medievitenskap-studenten, er de åpne om. Likevel har de ingen planer om å starte på en typisk gründer-utdanning.
– Det å utdanne seg til å bli en musikkbransje-person? Det er noe veldig bakvendt ved det. Hvis du snakker med de som har «toppjobbene» i bransjen, er dette folk som har begynt som frivillige og etter hvert funnet ut at det er her de har et nedslagsfelt. I vår bransje spesifikt, så stiller jeg et stort spørsmålstegn ved alle typer av gründer-utdanninger.
I stedet forsøker label-eierne å forme selskapets utfordringer inn studienes arbeidsplaner, hvor Herning vil skrive oppgave om musikkeksport. Harnes skriver om musikkbransjens utfordringer i en internasjonal tidsalder. Foreløpig har de ingen planer om å gjøre store skritt for å gjøre Spoon Train til en fulltidsjobb – den omdreiningen må i tilfellet komme etter hvert.
–Vi har aldri hatt noen ambisjon eller ønske om å være et stort og avansert foretak som skal komme og ta over eller revolusjonere bransjen. I stedet for å løpe rundt for å finne noen som ville gi oss platekontrakt, startet vi vårt eget plateselskap og gav ut oss selv. Da ingen satte opp favorittbandene våre på scener i Norge, gjorde vi det like godt selv, presiserer Harnes.
– Arbeidet vi gjør, skal være gjort med hjertet, Hadde vi talt arbeidstimer, hadde vi gått i grava for lengst. Ambisjonen vår er ikke å «get rich or die trying» Vårt mål er å drive «en røddig forretning», men det kunstneriske skal aldri gå på akkord med det. Vi har lyst til å arbeide med de folka som gjør dette for å ha det gøy, samtidig som alle er klar over at innsatsen er satt sammen for å få til noe.
– Vi mener at det er mulig å ha de to tankene i hodet samtidig.
Denne artikkelen er også publisert i Studentmagasinet Campus.