De fleste av oss kjenner henne igjen fra Instagram, TV, eller Snapchat - kontoen der alt startet. Med tusenvis av følgere på sosiale medier, tolv priser, en rekke foredrag, og nå sin andre bok, kan man fint si at Tale Maria Krohn Engvik virkelig har fått det til. 

 

Men hvordan endte hun egentlig opp her? Vi spoler tiden tilbake, til da hun var 20 år. 

 

– Jeg gikk fire år på videregående, og fikk ikke vitnemål fordi jeg strøk i matte på vg1. Så jeg var ikke helt klar for å studere når jeg var ferdig, for å si det sånn. 

 

 Tale ante lite om hva hun ville bli etter videregående. Det viktigste for henne var derfor å reise og oppleve verden. Hun jobbet et halvt år med å pakke klippfisk i Ålesund, før hun pakket sekken og reiste bort i fire måneder sammen med en venninne.

 

 

– Sånn skikkelig, ekte backpackertur. Vi hadde ikke telefon eller internett, så de hjemme måtte vente på å høre fra oss til vi fant en internett-kafé.

 

 Ingen plankekjøring

Bortsett fra interessen for å reise, var også Tale ganske tidlig inne på tanken om å bli sykepleier. Etter backpacker-turen brukte hun et år på å jobbe som pleieassistent på et sykehjem, mens hun tok opp matematikk fra videregående.


 

– Jeg syntes det var ganske fint å jobbe på sykehjem, og tenkte at jeg kanskje ville bli sykepleier. Men mens alle vennene mine bodde og studerte i Bergen, valgte jeg å studere i Ålesund og være med kjæresten min.

 

Likevel tok det ikke mer enn en måned før Tale ikke klarte å motstå fristelsen om å flytte til Bergen og studere med vennegjengen.

 

 – Jeg hørte så mye om hvor gøy vennene mine hadde det. Etter en måned på sykepleierstudiet, gjorde jeg det derfor slutt med kjæresten min og slutta på studiet. Og så dro jeg bare til Bergen.

 

På dette tidspunktet hadde hun akkurat fylt 21 år. Sykepleierstudiet måtte imidlertid bli satt på vent, ettersom opptaket var stengt da Tale flyttet til Bergen. Dermed endte hun opp med å studere journalistikk ved en privat høyskole, det som da het Merkantilt Institutt.

 

– Men så kjente jeg sånn; nei. Jeg fikk sommerjobb i Sunnmørsposten sin nyhets- og reportasjeavdeling, men syntes at det var veldig stress. Jeg følte at jeg måtte være så på hele tiden, og flink, og følte meg ikke helt trygg på at jeg ville klare å finne en jobb som jeg ville kunne stå i og trives med til slutt. Derfor slutta jeg etter et år, forteller hun lattermildt.


 

Å prøve og feile er noe som beskriver Tale sine studieår ganske godt. Etter et år med journalistikk, ville hun ut og reise igjen, og lære seg språk. Hun gikk tre måneder på spansk-studiet i Bergen, men innså at det ble for vanskelig. Dermed dro hun til Guatemala og fikk spanskundervisning av en egen lærer der. I tillegg til at hun hun jobbet frivillig på et redningssenter for ville dyr.

 

– Så fant jeg ut at jeg kanskje ville begynne på sykepleien igjen, og søkte i Bergen. Jeg begynte rett etter jeg fylte 24, og tok da en bachelor over tre år som jeg fullførte i 2006. Etter dette flytta jeg til Oslo og begynte å jobbe i barneavdelingen på Ullevål Sykehus som sykepleier.

LES OGSÅ: Lars Berrum om tiden som sykepleierstudent

 

Prioriterte kjæreste og venner 

– Jeg husker jeg falt litt utenfor med en gang. Mens de andre studentene deltok på fadderukene, var jeg opptatt med flytting og kjæreste. Dermed hadde de fleste rukket å bli kjent, og dannet seg små gjenger. Men det var heldigvis ikke korona på denne tiden, så vi var på skolen og hadde mange praktiske øvelser som gjorde at vi ble fort og godt kjent.


 

Tale likte å være på skolen og møte medstudenter, samtidig som hun var en del med de gamle vennene fra Ålesund som hun flyttet etter.

 

– Jeg har aldri vært den som pugget mest, eller den som satt og leste hele tiden. Men jeg husker det var noen fag som var mer gøy enn andre. Jeg likte veldig godt å lære om menneskekroppen og anatomi, men ikke de teoretiske og akademiske oppgavene med alt som skulle være så perfekt.

 

Sykepleierstudenten hadde heller aldri noen mål om toppkarakterer, men gjorde alltid så godt hun kunne. Under eksamensperiodene var veggene og vinduene hennes fylt med gule lapper og tegninger av fordøyelsessystemet.

LES OGSÅ: Min studietid: Kristine Riis

 

Lavt studentbudsjett

Hun forteller at hun egentlig ikke savner det å være student, men husker godt følelsen av å kunne klare seg selv i verden. Dette var noe hun syntes var ekstra fint.

 

– Jeg hadde ganske dårlig råd. Når jeg flyttet til bergen så gikk nesten alle pengene mine, pluss lån og stipend, til skolen. Jeg husker jeg hadde 2kr igjen på sparekontoen etter et par uker, og stod kjempelenge på butikken og grublet over hva jeg kunne få til 10kr. Skulle jeg ta en spagettipakke, eller en pakke med knekkebrød?

 

Likevel følte hun seg så glad. Det var en bekymringsløs tid, hvor den eneste hun måtte passe på var seg selv. Mens nå har hun to barn og er alenemamma.


 

– Det jeg kanskje savner aller mest er det å bare kunne tenke på seg selv. Selv om jeg stod der med 2kr igjen, og tenkte at nå er jeg sikkert en av de mest fattige i Norge, så følte jeg meg likevel så glad. Jeg hadde et sted å bo, et sted å studere, og fiksa alltid mat. Så den selvstendigheten, og den styrken og friheten, var viktige følelser for meg.

 

Tale fant også alltid måter å klare seg på. Hun fikk til slutt en deltidsjobb ved siden av studiene som pizzasjåfør.

 

– Jeg bare gikk inn på Peppes Pizza på bryggen i Bergen, og sa; Hei, jeg heter Tale og har 2kr. Kan jeg få en jobb her? Og da svarte de: Ja, det må du få!

LES OGSÅ: Per Sundnes - Min studietid

 

Angrer ikke på valgene sine

Etter å ha jobbet som sykepleier et par år, var Tale heldig og kom inn på videreutdanningen som helsesykepleier. Hun tok utdannelsen som helsesøster på deltid over to år i Oslo, samtidig som hun jobbet 70% nattevakt som sykepleier. Men etter dette skulle hun aldri studere igjen.

 

– Når jeg tenker over det, så kan du si at veldig mange som begynner å jobbe får en helt annen hverdag enn når man er student, og savner kanskje den friheten eller det å være på vei mot et mål som man kanskje ikke helt vet hva er. Men jeg føler at jeg har det sånn nå. Hverdagen min er veldig variert, og jeg har kanskje enda mer frihet nå enn da jeg var student. Samtidig som jeg ikke vet hvor Helsesista vil ende opp til slutt.


 

Så du ville ikke gjort noe annerledes når du ser tilbake i dag?

 

– Nei, jeg er veldig fornøyd med valget mitt. Å jobbe som sykepleier var utrolig fint, og når jeg ble helsesøster så følte jeg meg virkelig hjemme. Men selv om det tok litt tid, så føler jeg ikke at noen av de andre årene har vært bortkasta.

 

Det er nok mange studenter som kan kjenne seg igjen i det å velge feil, eller at man endrer mening på veien. Noe som kan oppleves som ganske tøft når man først har kommet ganske langt ut i studieløpet. Men for Tale har det aldri vært noe problem å snu.

 

– Jeg tenkte sånn; nå vet jeg hva jeg vil. Men så var det ikke det allikevel, og da slutta jeg. Jeg hadde aldri den følelsen av at noen ville bli skuffa over meg eller kommentere det. Jeg valgte kun for meg selv, og er veldig fornøyd med at jeg alltid fulgte magefølelsen og hjertet mitt.

 

For som Tale sier; det går ikke an å planlegge livet. Selv om vi ofte tror vi vet hva vi vil, og prøver så godt vi kan.

 

– Selv om jeg ble sykepleier, og til slutt Helsesista som var drømmejobben, så bruker jeg fortsatt alt jeg har lært fra de andre studiene. Kanskje ikke så mye av spansken, da. Men det å møte så mange ulike mennesker i forskjellige situasjoner er noe jeg tar med meg og bruker hver eneste dag. For man bruker ikke bare det man lærer på skolen, men også det man har lært hele livet og som menneske.


 

Turte ikke rekke opp hånda i klasserommet

Tale jobbet som helsesøster på fire skoler, men valgte å bruke Snapchat for å kunne kommunisere bedre med elevene og styrke selvfølelsen deres. Helsesista var aldri planlagt.

 

– Jeg følte at ungdommene i Norge valgte å følge meg, og da måtte jeg velge dem tilbake. Men etter at Helsesista hadde spredd seg og fått større oppmerksomhet i media, så klarte jeg ikke å kombinere den faste stillingen min ved siden av. Kanskje det var den gode treningen min med å slutte som fikk meg til å gjøre det, sier hun lattermildt.

 

Hun fulgte magefølelsen, og valgte til slutt å si opp hennes faste 100% stilling som helsesøster. Noe som ikke var lett, da hun ikke ante hvordan hun skulle få inntekt og forsørge de to barna hennes som alenemamma.

 

Etter hvert kom likevel forespørslene om hun kunne komme og holde foredrag for ungdommer og voksne rundt i Norge. Men det å snakke foran et stort publikum har ikke alltid vært like lett for Tale.

 

– Det å snakke foran folk var det verste jeg visste. Helt siden videregående så hadde bare det å rekke opp hånda i klasserommet vært noe jeg syntes var vanskelig. For jeg hadde ikke så mange fancy og fine ord. Og det var alltid noen som sa ting bedre enn meg. Og jeg var redd for at folk skulle le eller syntes at jeg hørtes dum ut.

 

Til og med på videreutdannelsen til å bli helsesøster, fra hun var 30 til 32 år, satt hun alltid bakerst i auditoriet med de to venninnene sine og fniste. Men her sitter hun, med et bredt smil, og med en hverdag der hun hele tiden roper ut meningene sine, uten å bry seg et sekund om hva andre måtte tenke om det.

 

– Det er på en måte Helsesista som har hjulpet meg. Jeg husker første gang jeg skulle holde foredrag, og stod der med store svetteringer under armene, for det var så langt utenfor komfortsona mi. Men samtidig var det så kjekt. Jeg snakket om noe jeg syntes var trygt, og fortsatt uten fancy ord, men det gjorde at folk forstod.

 

Etter flere foredrag fikk hun mer og mer selvtillit. Og til slutt var noe som først var skrekkelig og skummelt, blitt noe Tale likte å gjøre. 

LES OGSÅ: Shabana Rehman - Dugnad for Afrikas horn

 

Våg å være

Det er mye man kan hente fra Tales historier og erfaringer. Det viktigste for henne har vært «Å våge å være», som også er slagordet hennes.

 

– Det rommer så utrolig mye. Man må våge å være voksen, å være en litt annerledes fagperson, å stå på en scene osv. Det er noe vi alle kan bruke, hver eneste dag.

 

Hun nevner oppdragelsen av barna, og to år der Helsesista var på topp, som noen av hennes mest stolte øyeblikk til nå. Men hun legger ikke skjul på at det også har kostet å komme hit.

 

– Det året jeg var best på Helsesista, og jobbet mest, var jeg ikke en like god mamma. Jeg var ikke så mye til stede, og fikk mye hjelp av søsteren min og barnevakter. Og Tale eksisterte nesten ikke. Jeg hadde ikke tid til å henge med venner, eller til å ta en kaffekopp.

 

I dag trenger hun imidlertid ikke jobbe like hardt med Helsesista, og prioriterer å gjøre mer av de tingene som hun syns er gøy.

 

Likevel er det et viktig poeng å hente fra dette, som hun også vil fortelle til dagens studenter.

 

– Det er viktig å forstå at man ikke kan være god på alle plasser samtidig. Sånn er det bare. Hvis du vil være en god student så må du si nei til mye annet, som kanskje gjør at du blir en litt dårligere venn, eller ikke får trent så mye som du vil. Men det er helt greit.

 De som blir veldig suksessfulle i enten karrieren eller idretten sin, er mest sannsynlig kjempedårlige i noe annet.