Unge flyktninger fra Vest-Sahara har lenge fått gratis utdannelse hos Gaddafi i Libya. Da opprøret mot ham blusset opp måtte de flykte tilbake til flyktningleiren.
– Vi har reist i nesten tre døgn. Først med båt fra Tripoli til Alger. Så med tog fra Alger til Beshar. I går ettermiddag satte vi oss på bussen som kjørte oss hit, forteller Rika Sidahmed Aila. Hun er 24 år gammel og studerer media ved universitetet Zawia, 100km utenfor Tripoli i Libya.
Klokken er litt over tolv på formiddagen 5. mars, og fem store busser ruller inn i flyktningleiren Smara. Ombord er en liten brøkdel av de tusen studentene fra Sahara-ørkenen, som de siste dagene har måttet flykte fra urolighetene i Libya.
Rika Sidahmed Aila er sliten etter den lange turen, men gleden og tårene strømmer på når hun møter familien sin igjen.
Et spørsmål om sikkerhet
Ufrivillig har de flyktet tilbake til sine egentlige hjem i flyktningleirene som ligger her i Tindouf, Algerie. De reiste herfra til Libya etter grunnskolen, da videre utdanningsmuligheter ikke eksisterer her.
– Mange av de som studerer i Libya er bare barn, og vi ville ikke at de skulle få noen ubehagelige opplevelser. Da situasjonen i Libya ble verre, måtte vi velge sikkerhet for våre studenter fremfor at de skulle fortsette utdanningsløpet, forklarer Utdanningsminister for Vest-Sahara, Mariam Hmada.
Til vanlig er det rundt to tusen saharaviske flyktninger som studerer i Libya, men på grunn av ferie og eksamenforberedelser var det kun tusen studenter der da urolighetene brøt ut.
Hørte skudd hver dag
– Alt ble forandret den 17.februar. Skolen stengte, og det eneste som var åpent, var kafeteriaen. Vi hørte skudd nesten hver dag. Men vi hadde ikke lov til å gå utenfor universitetsområdet. Den libyske regjeringen ville holde oss vekke fra demonstrasjonene, forteller Rika Sidahmed Aila.
– Så hva gjorde dere?
– Vi ventet. Akkurat slik som familien min gjør her i flyktningleiren.
– Hvordan føltes det?
– Vi var redde. I to uker satt vi innesperret på universitetsområdet. Vi så på TV, og det vi så, var skremmende. Vi visste ikke hva som kom til å skje med oss, forteller Rika.
Rika har studert i Libya i syv år, men etter at skolen stengte, har de ikke fått noen beskjed om hva som kommer til å skje videre.
– Vi må bare vente og se hva som skjer. Hvis urolighetene stilner, vil jeg reise tilbake. Jeg støtter Muammar al-Gaddafi. Det er han som har gitt meg en mulighet til å studere.
LES OGSÅ: Alternative friår – Eilert seilte over Atlanterhavet
Støtten fra Libya
Støtten fra Libya kom i 1974 før folk begynte å flykte fra Vest-Sahara. Muammar al-Gaddafi var overbevist om at den saharaviske befolkningen hadde krav på selvbestemmelse og uavhengighet. Libya sendte telt, mat og medisiner til flyktningleirene. Gjennom denne støtten gav Gaddafi også de unge muligheten til å studere.
– Vi klarer ikke glemme at Gaddafi var der for oss den gangen. Han støttet oss, forteller utdanningsminister Hmada.
I Libya får de unge flyktningene en mulighet til å få en utdannelse. De studerer etter libyske program og læreplaner, og de inkluderer Libyas politikk.
– I den tredje verden er det mange land som har ettparti-system. Så studentene innprentes de synspunktene regjeringen vil at de skal ha. Siden de er så unge, har de ikke et vidt perspektiv på det som skjer. I tillegg gir Gaddafi dem muligheten til å studere på gode universiter, og dette gjør at de støtter han, forklarer utdanningsminister Hmada.
LES OGSÅ: Festivalkræsjkurs
En mulighet
Det er syv måneder siden sist gang Rika så sin familie.
– Det er selvfølgelig veldig godt å se familien min igjen, men jeg er også veldig trist og sint siden jeg måtte avbryte studiene, forteller Rika alvorlig. Det beste med Libya er at jeg får en mulighet til å studere det jeg vil, fortsetter hun.
I tillegg til de som studerer i Libya, er det i dag cirka 7000 saharaviske flyktninger som studerer i Algerie. Cuba gir gratis utdannelse til 2000 saharavier, og i Spania er det cirka 1700. I tillegg er det rundt 700 plassert i andre land.
- Vårt prinsipp er at alle skal studere. Og alle muligheter vi har, bruker vi så vi kan gi ungene våre en utdannelse. Hun forteller at hun selv forlot sine tre små barn hos besteforeldrene for å fullføre sine egne studier.
– Vi kan ikke miste en eneste mulighet til å gi dem en utdannelse, sier hun bestemt.
Utdanning gir frihet
Polisario, som er frigjøringsbevegelsen som kjemper for selvbestemmelse i Vest-Sahara, og som fungerer som en regjering i flyktningleiren, har siden starten kjempet for å gi utdanning til sitt folk.
Da det saharaviske folket startet flukten fra de okkuperte området, var 95% av befolkningen analfabeter. De flyktet fra hjemlandet, gjennom ørkenen, og da de ankom grensen til Algerie, hadde de bare seg selv. Utdanningen ble gitt utendørs der det var plass, og de skrev med det de kunne skaffe.
– Polisario var overbevist om at skulle det saharaviske folket overleve, måtte de utdannes, forteller Hmada.
I dag er det kun 5% som ikke kan lese og skrive, og denne gruppen er for det meste gamle. Skoler har blitt bygget og lærere utdannet i andre land for så å komme tilbake for å føre kunnskapen videre.
– Vi er veldig stolte. Under den spanske kolonitiden hadde vi bare én utdannet doktor, nå har vi 500. Alle barn har mulighet til å gå på grunnskolen, men vi kan ikke sammenligne oss med andre land.
Vi har mangel på mange ting her i flyktningleirene, som for eksempel skolebøker, mat, vann og materielle ting. Men å gi barna våre utdanning er viktig.
– Det viktigste steget mot frihet for vårt land er å gi informasjon til folket. José Martí, som var en stor pådriver for den cubanske uavhengigheten, sa en gang: Hvis du vil være fri, må du være vis, avslutter Hmada.
| Utdanning i verden: |
|
- UNESCO regner utdanning som et av de mest effektive virkemidlene mot fattigdom. - Cirka 1.9 millioner lærere vil være nødvendig innen 2015 for å oppnå universell grunnskoleutdanning, mer enn halvparten av dem i Afrika sør for Sahara. - Ett av tre barn er feilernært i utviklingsland. Det forårsaker uopprettelig skade på barnas utvikling og deres langsiktige utdanningsmuligheter. - Utdanning utgjør bare 2% av humanitær bistand.
(KILDE: UNESCO - EFA Global Monitoring Report 2011 ”The hidden crisis: |
Denne saken har også vært på trykk i studentmagasinet Campus.
