I skrivende stund er jeg inne i den første uken av det siste studieåret mitt på City University, med stor sannsynlighet det siste studieåret mitt i London. Det siste året mitt i London noensinne. Det er rart. Det er både deilig, skummelt og litt trist.

 

Deilig, fordi jeg gleder meg til å bli ferdig. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jeg har innsett at journalistikk ikke var helt det riktige studiet for meg. Ikke for det, jeg har lært masse. Jeg er mange erfaringer rikere og nå vet jeg hvordan det er å bo i London. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg nok tenkt «hva om» i mange, mange år, om ikke hele livet. Det å lære hva man ikke vil er også viktig.

 

 

Det er skummelt fordi jeg må finne ut hva jeg vil etterpå. Det er i alle fall bestemt at jeg skal tilbake til Norge. Jeg vil hjem hele tiden egentlig. Med hjem mener jeg ikke nødvendigvis Narvik i nord, der jeg virkelig, virkelig er hjemme. Det er noe spesielt med å bare være i Norge. Alt føles mye mer på min bølgelengde: Jeg kjenner en ro i kroppen jeg aldri har kjent på her i London. Jeg skal hjem og jeg skal søke på en master. Jeg er ikke helt klar for å være ordentlig voksen enda. Forhåpentligvis holder det med to år til på skolebenken.

 

Det er trist fordi på tross av hva jeg sier har jeg blitt ganske glad i byen. Det er utrolig mange fine og inspirerende områder, markeder, parker, museer og mennesker her. Likevel er det lett for meg å se at jeg ikke hører til her, det er ikke her jeg skal være. Når jeg tenker på den yngre utgaven av meg selv som for fem år siden nettopp hadde kommet hjem fra et utvekslingsår i England, må jeg smile. Hun var fast bestemt på at hun skulle studere i London, og ikke bare det, hun skulle bo der, jobbe der og sannsynligvis dø der. Vel, det ble ikke helt som hun ville eller som hun hadde trodd, men man kan jo ikke vite hvordan noe er før man har prøvd det, og det har jeg i alle fall gjort for henne.

 

Det tristeste med det hele er at jeg må si ha det til vennene mine. De kommer fra hele Europa. Hvem vet når jeg ser dem igjen? Hvem vet om vi er venner etter dette? Det høres hardt ut å si, men jeg tviler på at du som leser dette er venn med alle du gikk på videregående med? Eller alle du studerte sammen med? Det er noe med at man mister den store fellesnevneren man hadde sammen. Man kan ikke lenge spørre om hjelp til en oppgave, klage over lærere eller være glad på hverandres vegne over gode karakterer. Man må finne noe nytt man har til felles, og det er ikke alltid like lett.

 

Mest av alt gleder jeg meg. Jeg gleder meg til mai når jeg offisielt har en bachelorgrad i journalistikk. Jeg håper jeg kan føle at jeg er stolt av meg selv og at jeg kan tenke på alt det fine jeg har fått og opplevd i løpet av de tre siste årene, og ikke bare det som har vært vanskelig. Jeg er i alle fall stolt av hun som søkte på fem London-universiteter i 2017, takket ja til studieplass og flyttet hit helt alene. Hun har fått til mye.

 

Klikk her for å se alle studier i Norge og utlandet