Det var meningen at jeg skulle forlate London i slutten av mai. I stedet dro jeg 16. mars. COVID-19 hadde nådd Nord-Europa, og Norge stengte ned. Jeg hadde ingen intensjoner om å bli sittende fast i Storbritannia, og for å være ærlig føltes det som at jeg ikke kunne dra fort nok.

 

Jeg bestemte meg for å dra på en torsdag, og forlot landet på en mandag. Jeg dro til bestevenninnen min Julias leilighet på søndag, for å si farvel. Hun skulle også dra denne mandagen, til Australia. Vi snakket for det meste om all tiden vi egentlig skulle ha sammen. Siden vi kun hadde en eksamen i mai, hadde vi sett fram til alle de varme vårdagene vi kunne være sammen mens vi latet som vi leste til eksamen.

 

 

Vi snakket også om hvordan det ikke føltes ekte. Det føltes fremdeles ut som vi skulle komme tilbake, selv om vi begge visste det ikke var sant. For å være ærlig, det føltes aldri ekte. Ikke en gang da jeg var hos pappa og skrev eksamen i fred og ro, i stedet for i et klasserom på City University, selv ikke da føltes det ekte. Det er vanskelig å forklare, for jeg var veldig komfortabel med å være hjemme, og hodet mitt var helt inneforstått med at jeg skulle være hjemme i cirka seks måneder, men bare idéen om at jeg praktisk talt ble tvunget til å forlate London så tidlig på grunn av en verdenskrise, føltes ikke ekte.

 

Jeg skal ikke lyve, jeg var veldig ferdig med City University, og jeg var også veldig klar for å forlate London. Likevel, det faktum at to og en halv måned ble røvet fra meg, føles fremdeles veldig rart. Jeg skal ikke late som at dette er det verste med pandemien. Jeg er klar over at jeg er superheldig, fordi det ikke har påvirket meg mer, og at jeg er veldig heldig som i det hele tatt fikk reise hjem, siden jeg kjenner folk som ikke kunne.

 

 

Så, nå er jeg mer eller mindre en journalist. Rart, hæ? Jeg klarte det.

 

Jeg hadde ikke tenkt å dra på avslutningsseremonien uansett (for dyrt for en nordlending, bare for å få et lite papir), men det at det ikke kommer til å være en seremoni jeg kan droppe å dra på er en rar følelse. Mine siste karakterer er forsinket, vitnemålet mitt er forsinket, og jeg har ikke enda sett magasinet jeg jobbet med i seks måneder, selv om jeg skulle ha holdt det i mine egne hender i slutten av mars. Jeg tror kanskje det uroer meg også, at jeg ikke enda har noe fysisk bevis på at jeg har klart det, men jeg har det. Jeg har faktisk fullført en bachelorgrad.

 

Så, hva nå?

 

Vel, koronaviruset har kanskje ødelagt sjansene mine for en mastergrad i høst også, hvem hadde trodd det. Igjen, jeg er klar over at mine utfordringer er ingenting sammenlignet med de som faktisk lider på grunn av viruset, men likevel, utfordringene er ekte for meg.

 

På grunn av pandemien bestemte mange nordmenn seg for å kansellere friåret sitt. Å reise er ikke et spørsmål en gang for de fleste, og hvem vet om man klarer å skaffe seg en jobb? Derfor har det vært rekordmange som har søkt på høyere utdanning, på nesten alle studieretninger. Jeg trengte også dokumenter fra City for å bevise at jeg har en bachelorgrad, noe jeg ikke har fått på grunn av pandemien. Det etterlater en bitter smak i munnen min, å vite at jeg kanskje ikke kommer inn på grunn av årsaker jeg ikke har noen kontroll over.

 

Men, det er som det er. Jeg burde bare være glad for at jeg kunne dra hjem, at jeg ikke personlig har blitt påvirket av viruset, bortsett fra noen små ubeleligheter, og at jeg er mer eller mindre uteksaminert. Livet har blitt satt på pause for det fleste av oss, og det er naivt å tro at jeg skulle være noe unntak. Kanskje kan jeg fortsette på studier, kanskje ikke. Uansett, en eller annen gang i fremtiden trykker noen på play igjen, og livet går videre. Det er jeg helt sikker på.

 

Klikk her for å se alle studier i Norge og utlandet