Tirsdag 27. august kl. 08:00.

 

15 minutter igjen. Hjertet har ikke sluttet å banke siden vekkeklokka vekket det fra den rolige natten. Nå banker det i full fart. Fortere for hvert minutt som går. Så fort at jeg begynner å lure på når jeg snart blir sprengt i stykker. Flere elever dukker opp med sekkene sine og mobiler opp mot fjeset. Samler seg rundt meg som voktere. Jeg står der i midten som det fortapte lammet i saueflokken. Øynene deres stikker som kniver, selv ved bare få glimt.

 

Det er musestille, men samtidig så bråkete. Helt kaos inni meg. Jeg puster rolig, dypt inn, for å dempe støyet. Lungene fylles med frykt, men hjertebanken vil ikke gi seg. Hjertet skrur opp volumet sitt mens jeg hysjer det ned. Det funker ikke. Det vil bli hørt. Jeg stopper opp midt i innpustet. Lar meg selv bli kvalt av frykten. Helt fanget av den. Vi hyler til hverandre. Kjemper om makten. Hjertet banker og skriker med full kraft. Det vil bli sett. Jeg skriker høyere.

 

Skriker så høy at jeg vekker skyggen. Den mørke, store skyggen som er der for å ta over meg. Så mektig. Vokser seg større av min frykt. Nå står den over meg og ser ned på meg, overlegent, som om jeg var hans slave. Når jeg ser opp på hvor stor han er begynner jeg å lure på om jeg kanskje er akkurat det. Kun hans slave. Fryktens slave. Han stirrer meg rett i øynene mens han kommer nærmere. For hvert skritt han tar, jo mer suger han ut det lille jeg har igjen av min viljestyrke. Jeg kjenner styrken tappes litt etter litt. Knærne som begynner å krympe. helt til det er nesten så de svikter. Jeg sjangler. Klarer ikke å holde beina stødige, men prøver likevel å holde dem mest mulig oppe. Jeg trenger støtte. Jeg trenger hjelp, en hjelpende hånd.

 

Han puster ut og bare pusten hans er nok til å ta makten i rommet. Den er så kald at alt jeg gjør når jeg kjenner kulden mot meg er å fryse helt til. Står der som en skjelven, fortapt kropp i en vinternatt, men jeg nekter å falle ned til hullet av overgivelse. Han tilkaller da sin forsterkning. Den lure slangen. Slangen kommer krypende bort, tar et tak rundt lungene mine og strammer til. Presser de smalere og smalere for hvert sekund som går. Lungene gjøres om til stein, litt etter litt. Helt tunge og harde. Så tungt og hardt at ingen luft kommer seg ut og ingen luft klarer å komme seg inn. Jeg er uten pust, men helt full av frykt. Han har pusten min gjemt inni seg og prøver å leke gjemsel med den med meg. Jeg tar en omkamp med han om pusten, mens han ler den ertende latteren sin.

 

Jeg prøver å skrike til han, alt jeg kan, men ingen lyd kommer ut. Han fortsetter å le og sakte, men sikkert tar han de mektige armene sine over meg. Overtaler min svake kropp til å følge hans ordre. Kontrollerer hjertebanken enda mer. Hjertet banker så altfor fort, at jeg er sikker på at han kommer til å sprenge det snart. Det er en evig kamp mellom oss. Jeg som nekter å la han ta det siste av meg, men han som insisterer på å ta over meg, snu meg og bruke mine bein til å rømme vekk. Slik at jeg taper. Igjen. Det nekter jeg. Jeg bruker det siste jeg har av meg selv til å plante føttene så godt jeg kan på gulvet. Akkurat her skal jeg stå. Uansett hva. Vel, selvfølgelig ikke om det begynner å brenne eller noe.


Kl. 08:10.

 

Skritt som ikke tilhørte noen av oss kom nærmere. Rolig trippende mot døra kommer eieren av skrittene med laptopen under armen. Læreren. Han går til skjoldet vi har stått og ventet utenfor, finner frem nøkkelen og låser opp skjoldet. Imens skjoldet blir åpnet hører jeg støyen av krigen bak den bli høyere litt etter litt. Skjoldet som beskyttet meg mot denne krigen blir sakte åpnet opp. Jeg vet at den står der og venter på meg. Jeg forbereder meg på det verste. Idet skjoldet har åpnet seg helt ser jeg pultene og stolene spredd utover rommet. En svær tavle stirrende mot meg forteller meg at kampen er igang.

 

Min aller største fiende kaller på meg for å smake min frykt enda mer. Jeg kjenner den kalde pusten bak meg. Skyggen har klart å lure seg bak meg mens jeg sto der helt stiv av rommet som kalte på meg. Han legger de kalde hendene sine forsiktig, men dominerende på ryggen min. Viser hvem som er sjefen av oss. Han dytter meg gjennom det åpne skjoldet for å utfordre meg til kamp. Det er den beste krigssonen hans. Stedet jeg frykter aller mest. Stedet han vil kunne suge ut den siste styrken av meg.


Jeg ser han stående foran meg midt i klasserommet. Jeg vil flykte, men læreren har allerede lukket skjoldet igjen. Vokterne har også satt seg rundt meg. Jeg føler dem, men ikke så mye som jeg føler skyggen. Jeg er hans fange som falt i fellen hans nok en gang. Skyggen vokser så mye at han snart er på vei til å dekke hele rommet. Jeg ser ikke vokterne, jeg ser ikke læreren. Alt jeg ser er hans skikkelse på vei til å ta over meg. Jeg ser meg rundt i panikk. Prøver å se etter en rømningsvei. Hjertebanken som har dunket så innmari mye, har begynt å vokse seg til å banke opp hele brystet. Jeg kan føle den vibrere seg videre til blodårene, gjennom hele kroppen.

 

Han står fortsatt der truende foran meg og blir bare større. Øynene fylles med tårer. Håpløsheten stiger, større enn noen gang. Kanskje det faktisk er best å overgi seg nå. Det er jo helt umulig at jeg kan vinne denne kampen. Han er jo så mye sterkere enn meg. Det er så vidt jeg overgir meg, helt til jeg legger merke til noe glinsende blinke mot meg i øyekroken. Noe uklart, men som blinker gjentatte, slik at det virker som at det roper på meg.

 

Fjernkontrollen!

 

Han er kanskje mektig og stor, men er det én ting han ikke er, så er det rasjonell. Han gjemte ikke fjernkontrollen! Går det an!? Imens han dekker meg fra topp til tå, ser jeg fjernkontrollen blinke bare mer og mer mot meg. Kaller på meg, som et hint. Et signal om at hjelpen jeg ba om tidligere endelig har blitt hørt.

 

Jeg fortsetter å strekke den skjelvende armen min mot lyset. Så rolig, så vakker. Jeg kjenner strålene av fjernkontrollen skinne mot meg. Varmen og harmonien den gir meg i alt dette kaoset er som om den dekker til all støyet som skriker i ørene. Beroliger hjertet. Skyggen legger merke til armen min som beveger seg mot fjernkontrollen og svarer med å åpne munnen min. Jeg forsøker å dra han fra meg, men han sluker seg inn i meg. Prøver å skrike et skrik av frykt ut av meg, for å dumme meg ut foran alle i dette rommet. Jeg bruker det aller siste jeg har igjen av styrke til å lukke munnen og strekker raskt frem til fjernkontrollen, mens han er for opptatt med å prøve å skremme meg. Denne gangen bestemmer jeg. Hånden klarer endelig å rekke fram til fjernkontrollen. Han knyter organene mine sammen, prøver å få ut stemmen min, men jeg svelger alt ned med styrke. Knappen på fjernkontrollen blir trykket på og håpet og styrken jeg ikke visste jeg hadde strømmer i meg. Strålen fra fjernkontrollen tiner meg opp igjen og får lungene til å puste og hjertet til å slutte å banke igjen. To ting skyggen hater aller mest. Nå er det den som prøver å flykte fra meg, men jeg holder i den litt til for moro skyld. Trykker mer på knappen og hygger meg med showet.

 

Når jeg har fått nok av moroa slipper jeg fri den «mektige» skyggen. Lar den rømme vekk ut av kroppen og løse seg opp i løse lufta som en liten fjert. For det er alt den er. Kun en liten fjert. Imens jeg, jeg er kroppen. Makten over det hele.

 

Klikk her for å se alle studier i Norge og utlandet