Tidlig i september 2017 kom dagen jeg hadde ventet på helt siden jeg gikk ut av videregående over ett år tidligere. Et år hadde gått, der jeg jobbet og sparte penger mens jeg så venner og bekjente si hallo til en ny studiehverdag. Endelig er det min tur, tenkte jeg i det jeg satte meg på flyet fra Harstad – destinasjonen var en bachelorgrad hos King’s College London.

 

I skrivende stund har jeg akkurat startet på mastergraden min i medier og kommunikasjon hos London School of Economics and Political Science, med en treårig bachelorgrad i engelsk litteratur i baklommen. De siste tre årene har vært roten til mye frustrasjon, stress og søvnløse netter målt i antall tomme Red bull-bokser som sto igjen på skrivepulten dagen etter. Likevel er dette også perioden i livet mitt der jeg har opplevd mest, og i motsetning til hva studielånet mitt sier er jeg, i frykt for å høres ut som en klisjé, uendelig mye rikere nå. Som hos mange andre var de første månedene mine var preget av å være i en helt ny by med nye mennesker og impulser.


 

Livet mitt gikk parallelt med bøkene jeg leste, og jeg husker enda hva jeg gjorde når jeg leste hvilket kapittel av James Joyce’s Ulysses. Samtidig som jeg følte at jeg levde i en Zadie Smith-roman, hadde jeg en gnagende følelse av å være en inntrenger på mitt eget studie. Bedre kjent som ‘impostor syndrome’, kan denne sensasjonen beskrives som å føle at du er mindre adekvat enn dine medstudenter. Ofte har denne følelsen ingen rot i virkeligheten, og er heller basert på egne usikkerheter.

 

For min del handlet det om å være norsk på et studie der flesteparten var født i Storbritannia, og der man i tillegg håndterte litteratur som de andre gjerne hadde blitt introdusert for i tidlig skolealder. Gjennombruddet mitt kom i det jeg lærte meg å stole på min egen prosess, i stedet for å konstant sammenligne meg med andres. I stedet for å gi etter for sine egne forestillinger av å være underlegen, lærte jeg at det å være annerledes kan ha veldig mange fordeler. Man ser verden på en annen måte, og dermed er det også lettere å bidra med originale vinklinger og synspunkter. Å bruke det å være annerledes for det det er verdt er en av de viktigste ferdighetene jeg har fått de siste tre årene, og noe jeg kommer til å ta med meg videre.

LES OGSÅ: En guide til deg som vil søke på studier i Storbritannia

 

Andre året kom, og etter å ha tilbrakt sommeren min som assistent på sykehjem i Harstad var jeg mer klar enn noensinne. Det som er gøy med sommeren i Harstad er at alle vennene mine reiser hjem på samme tid, og man får en ørliten smak av livet man en gang levde. Det dannes en bekymringsfri boble som sakte men sikkert brytes ned i det høstens ulmende mørke overtar for de lyse sommernettene, og før man vet ordet av det er det september og tid for å reise igjen.


 

På sett og vis følte jeg at jeg enda bodde i Harstad, men denne følelsen ga seg fort i det jeg returnerte til den andre siden av dammen og fikk trådd inn i hverdagslivet igjen. Denne følelsen av familiaritet og hverdagsliv skulle imidlertid ikke vare lenge, da jeg hadde søkt og kommet inn på et utvekslingssemester hos National University of Singapore. Jeg var utrolig begeistret for å få muligheten til å studere postkolonial historie og litteratur, i tillegg til å lære mer om den fascinerende lingvistikken som utgjør Singaporean English – eller «Singlish».

LES OGSÅ: Fem gode grunner til å velge Singapore som utvekslingsdestinasjon!

 

Det ville likevel vært en anskuelig løgn å påstå at jeg ikke også var fristet av det tropiske klimaet. I løpet av julen hadde jeg flere eldre slektninger som anså tiden min i London som en slags utveksling i seg selv, og utbrøt overrasket i det jeg delte mine planer videre: «Hæ? Drar du på utveksling fra utvekslingen?» I starten av januar, med hodet fullt av strender, 30+ varmegrader og uendelige samtaler der min faste replikk var «ja, men jeg bor jo i London», pakket jeg altså kofferten full av sommerklær og satte kursen mot Singapore.

Jeg har såpass mye å skrive om dette semesteret at det etter hvert vil komme et dedikert innlegg, men i korte trekk var dette 5 måneder av livet mitt fylt med utrolig mange interessante folk, reiser og solbrente skuldre. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan jeg skulle forlate denne lille flekken på kartet, så liten at man kan kjøre på tvers av øystaten på 45 minutter, men som med sommeren min i Harstad sprakk boblen etter hvert. Det er vanskelig å skulle forestille seg selv ute av en situasjon når man sitter midt i den, men ingenting tvinger deg ut av denne tankegangen som en luftlinje på flere tusen kilometer. Plutselig var jeg tilbake i London, og var utrolig glad for dette samtidig som jeg kunne se tilbake på den første halvdelen av 2019 som den hittil beste tiden mitt liv. Fylt til randen med gode minner, morsomme historier og en sunn dose nostalgi måtte jeg virkelig holde tungen rett i munnen for å ikke bli den irriterende personen som nevner utvekslingen sin i enhver samtale.

 

 

 

Før jeg visste ordet av det sto det tredje og siste året av bachelorgraden min for dør. To år tidligere, i det jeg akkurat hadde begynt på studiet mitt, husker jeg tydelig at jeg møtte en student i sitt tredje år. Tanken som umiddelbart slo meg var «wow, tenk å være så nærme slutten av studiet sitt. Godt det enda er lenge til det blir meg.» To år senere sto jeg altså der med bøker til halsen og følte meg litt snytt; ingen hadde fortalt meg at disse to årene kom til å gå så fort! Nå er tiden virkelig inne for å gi alt, tenkte jeg, og dermed var mitt tredje og siste år veldig sentrert rundt skolearbeid. Dette forårsaket ekstra mye frustrasjon da jeg måtte rømme hjem til Norge i mars grunnet koronapandemien, og uvitende om hvor lenge jeg kom til å bli i Norge dro jeg med meg flere kilo med bøker som skulle brukes til å skrive ferdig de siste oppgavene mine, inkludert bacheloroppgaven. Jeg husker godt når jeg sto klar med kofferten i den lille leiligheten i London etter å ha bestilt billetter hjem kvelden før, og sa til de jeg bodde med: «Jeg kommer tilbake om maks én måned!»

 

Lite visste jeg at det skulle gå hele 6 måneder før jeg igjen satte kursen mot London. Dermed tok de siste månedene mine som bachelorstudent en brå vending, og lange dager på biblioteket ble erstattet med lange dager bak pulten på pikerommet i Harstad. Den skarpe kontrasten gjorde hele opplevelsen hakket mer absurd: i London hadde vårtegnene for lengst omfavnet byen, og jeg hadde valgt bort de tykke kåpene til fordel for dongerijakker og solbriller. I nord holdt mørket enda et fast grep over landskapet, og jeg hadde aldri sett så mye snø i mitt liv. Flere meters høye snøkanter på hver side av veien gjorde at det føltes som å kjøre i en labyrint, og på et vis er dette en metafor for situasjonen vi alle var i; man ser ikke nødvendigvis enden, og man vet ikke alltid hvilken vei som er rett, men til syvende og sist må man bare stole på prosessen og fokusere på å bevege seg fremover.


 

Det hjalp også å vite at man ikke var alene, og gjennom de lange skriveøktene på soverommet hadde jeg nesten alltid en samtale med venner på Zoom gående. Av og til kunne det gå flere timer uten at noen sa noe, men bare det å se at medstudentene mine også jobbet gjorde at hele prosessen føltes mindre ensom. Jeg tror at jeg kan takke disse lange Zoom-samtalene, og naturligvis også vennene som deltok på dem, for at jeg klarte å fullføre graden min. For meg er dette et viktig eksempel på hvor kritisk fellesskapet er når man står i en uoversiktlig situasjon.

 

En graduation med blå kapper og hatter som ble kastet i været ble byttet ut med en pizzakveld med søsknene mine, men faktum var likevel at jeg endelig hadde uteksaminert fra King’s College London. Det var bittersøtt på mange måter: på den ene siden ble ikke de siste månedene mine helt som planlagt, men på den andre siden sitter jeg likevel igjen med et vitnemål fra et anerkjent universitet. Jeg har vokst utrolig mye på disse tre årene, og har nok lært aller mest i situasjoner der ting ikke har gått helt etter planen. I det minste vil jeg alltids kunne skryte av å tilhøre The Covid Class of 2020!